Av Merete Havre

Grunnlovsendringer

De prinsipielt viktigste endringene skjedde ved endringer av vår grunnlov i forbindelse med 200 års jubileet. I mai 2014 fikk vi grunnlovfestet en rekke politiske og sivile rettigheter som ikke tidligere har nytt grunnlovsvern. Selv om Grunnlovens § 110 c også tidligere har pålagt norske myndigheter på sikre og respektere rettighetene gir en direkte grunnlovfesting en betydelig signaleffekt og tar bort tolkningstvilen om grunnlovsvernet for de rettigheter som grunnlovfestes. Bestemmelsene er i utgangspunktet ikke ment å endre gjeldende rett, men er en kodifisering av noen gjeldende menneskerettsbestemmelser etter menneskerettslovens § 2. Ved å løfte de opp på grunnlovsnivå, sikres disse rettighetene i det politiske landskap. Det vil nå måtte en grunnlovsendring til med et sterkere flertall og etter en lenger prosess, om menneskerettsvernet ønskes redusert.

Den generelle bestemmelsen om at myndighetene skal sikre og respektere menneskerettighetene er nå inntatt i Grunnlovens § 92 hvor det heter: Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.

Grunnloven inneholder nå følgende menneskerettigheter:

I Grunnlovens § 93 sikres retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff, samt både et forbud mot slaveri og tvangsarbeid, samt en positiv forpliktelse til å hindre at dette finner sted.

I Grunnlovens § 94 sikres retten til personlig frihet. I tillegg til at bestemmelsen fortsatt inneholder et lovkrav, er også proporsjonalitetskravet for frihetsberøvelser nå lovfestet, idet det heter: «Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.»

Nytt er den grunnlovfestede retten til at alle frihetsberøvelser skal kunne prøves for domstoler. I fengslingssaker er det en plikt til å fremstille den frihetsberøvede for en domstol slik EMK art.5, nr. 3 og SP art. 9 krever, mens andre som er berøvet sin frihet har en slik adgang uten ugrunnet opphold slik EMK art. 5, nr. 4 krever. Dette gjelder blant annet frihetsberøvelser etter barnelovens § 4-24 og phvl. § 5-6.

Formuleringen for fremstillingsfristen i fengslingsaker er dessverre kun satt til «snarest mulig». Både straffeprosesslovens § 183, EMK art. 5, nr. 3 og SP art. 9 har strengere krav enn det som kommer til uttrykk gjennom grunnlovsbestemmelsen. Det er likevel ikke ment å være en realitetsendring her, men det er uheldig at man ikke bruker formuleringen «straks» isteden. SP art. 9 går her lengst i å sette fremstillingsfristen til 48 timer etter FNs menneskerettighetskomites praksis.

Retten til bevegelsesfrihet for alle er nå grunnlovfestet i grl. § 106. Grunnlovens § 95 sikrer retten til å få prøvd alle saker for domstolene gjennom en rettferdig rettergang, slik EMK art. 6 krever, mens Grunnlovens § 96 statuerer at ingen kan dømmes uten etter lov og dom, samt den generelle uskyldspresumsjonen i straffesaker, i tillegg til et forbud mot visse sanksjoner.

I tillegg til at det statueres et eksplisitt lovkrav ved straff og frihetsberøvelser, inneholder også Grunnloven nå det generelle legalitetsprinsippet, helt til slutt i menneskerettskapitelet § 113 hvor det heter; Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.

Grunnlovens § 97 krever at ingen lover kan gis tilbakevirkende og kraft, mens Grunnlovens § 98 statuerer likhetsprinsippet og diskrimineringsforbudet, og Grunnlovens§ 100 omhandler ytringsfrihet, § 101 forsamlings- og organisasjonsfrihet, i Grunnlovens § 105 ekspropriasjonsvernet.

I Grunnlovens § 102 er retten til personlig frihet og familieliv nedfelt, samt den personlige integritet, slik EMK art. 8 krever. EMK art. 8 krever imidlertid at inngrep i disse rettighetene kun skjer dersom det er bestemt i lov, er gjort for å forfølge en legitim samfunnsmessig målsetning, samt at inngrepet må være proporsjonalt – gjennom formuleringen «nødvendig i et demokratisk samfunn». Norge er nylig dømt for brudd på EMK art. 8 i tre utvisningssaker, i 2012 – Nunez-saken og 2012 – Buttsaken, og sist i 2014 – Kaplan and others v. Norge. Fra tidligere er Norge dømt i Adele Johansen saken, en omsorgsovertakelsessak etter barnevernlovens § 4-12. I alle sakene er vi domfelt fordi proporsjonalitetsvurderingen ikke er foretatt riktig. Det er derfor skuffende at proporsjonalitetsbegrensingene i bestemmelsen er tatt inn i grunnlovsteksten. Behovet for en synliggjøring av rettighetsvernet er her stort.

Grunnlovens § 104 statuerer det grunnleggende utgangspunkt om at barnets beste skal være det grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, slik FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 3 krever. Videre er barnets rett til å bli hørt nedfelt i Grunnloven, slik BK art. 12 krever og barnets iboende rett til menneskeverd og respekt for den personlige integritet.

Utvalget som fremla forslag til en moderat revisjon av menneskerettsvernet i Grunnloven, foreslo også at en rekke av de økonomisk, sosiale og kulturelle rettigheten ble inntatt. Det var imidlertid kun politisk mulig, på nåværende tidspunkt, å grunnlovfeste enkelte slike. For barn fremgår det i Grunnlovens § 104, siste ledd at: «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.» Videre er det pålagt myndighetene å sikre det samiske folks språk og kultur, jf. grl. § 108, retten til arbeid i § 110, og retten til miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares i Grunnlovens § 112.

Retten til utdanning samt konkrete opplæringsmål for innholdet i utdanningen er tatt med i Grunnloven § 109. Hadi Lile har en fagfellevurdert artikkel om denne bestemmelsen i dette nummeret av Kritisk Juss. Han problematiserer om enkelte av opplæringsmålene i den nye Grunnloven bare er en kodifisering av gjeldende rett eller om det er snakk om noe nytt?

Om diskusjonen rundt de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, redegjøres det godt for disse i en artikkel skrevet av Arnulf Tverberg for lovdata.

Nytt fra EMD:

Norge ble på nytt dømt for brudd på EMK art. 8 i saken Kaplan and others v. Norway, 24. juli 2014, Application no. 32504/11 hvor EMD kom til at det samfunnsmessige behovet for utvisning ikke var sterkt nok til å slå ut hensynet til barnets beste.

Nytt om barnekonvensjonen:

I februar 2014 trådte ordningen med individklager til FNs barnekomite i kraft. Det er nå 14 land som har ratifisert tilleggsprotokollen som gir barn på dets territorier rett til å klage inn statene. Norge har enda ikke vært villig til å skrive under på denne protokollen. Fremover vil vi likevel ha en ny rettskilde å forholde oss til ved tolkingen av barnekonvensjonens bestemmelser.

Annet:

Det er kommet et tillegg i barnevernlovens § 4-1, annet ledd hvor det heter at: Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

Nye doktoravhandlinger:

Ellen Lexerød Hovlid disputerte fredag 21. februar 2014 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Vern av privatlivets fred – med særlig fokus på kjente personers vern mot offentliggjøring av private forhold i redaktørstyrte medier.” Hvilke skranker gjelder for pressens adgang til å publisere informasjon om private forhold? Dette er et aktuelt spørsmål i en tid der publikums ønske om, og pressens vilje til, formidling av nærgående informasjon sies å bli stadig større, samtidig som den teknologiske utviklingen har medført økte muligheter for å fremskaffe slik informasjon.

Steinar Fredriksen disputerte 25. mars 2014 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: «Ro, orden og frihet – En fremstilling av politiets adgang til å gripe inn i den personlige frihet ved utførelse av ordenstjeneste.» En god del av de inngrepsmåtene politiloven hjemler, innskrenker personers bevegelsesfrihet. Dette gjelder særlig anholdelse, bortvisning, fjerning, oppholdsforbud og innbringelse. Et av avhandlingens hovedelementer er en undersøkelse av hvilket innhold disse inngrepsmåtene har. Hva er det politiet kan gjøre innenfor rammen av inngrepsmåten oppholdsforbud, innenfor rammen av inngrepsmåten bortvisning, osv.?

Merete Havre disputerte 19.mai 2014 for graden ph.d. ved Universitetet i Oslo med avhandlingen: «Den store balansetesten – varetekt etter en proporsjonalitetsmodell». I avhandlingen sammenfattes reglene i straffeprosessloven med reglene etter EMK art. 5. nr. 3 hva gjelder varetekt. Det påvises i avhandlingen flere områder som er i utakt med EMDs praksis og vises hvordan proporsjonalitetsnormen er å forstå etter menneskerettskonvensjonene.

Cecilie Hellestveit disputerte 19.juni 2014 ved Norsk senter for menneskerettigheter for graden Ph.d: «Conduct of Hostilities under the International Humanitarian Law of Non-International Armed Conflict.» Avhandlingen spør om folkerettens regler for kamphandlinger (stridigheter) i ikke-internasjonale konflikter skiller seg fra folkerettens regler for kamphandlinger mellom to eller flere statsmakter. Disse reglene er relevante bl.a. for USAs dronekrig i Afghanistan og Yemen, kamphandlinger mellom partene i borgerkrigen i Syria, militæroperasjoner i Ukraina og norske soldater når de er i kamp.

Moa Kindström Dahlin disputerte 5. september 2014, ved juridiske institusjonen, Universitet i Stockholm over grunnleggende prinsipper for tvangsbruk i psykiatrien, i avhandlingen ”Psykiatrirätt: Intressen, rättigheter och principer”. Hun sier at: «Lagstiftningen om tvångsvård av psykiskt sjuka brister i hänsynen till grundläggande rättigheter och rättsprinciper. Den särbehandling psykiskt sjuka utsätts för i vården bör ifrågasättas.» Selv om avhandlingen holdes opp mot svensk rett, er de grunnleggende dilemma mellom tvang og behandling å sammenlikne med norske regler på området.

Malcolm Langford ved Norsk senter for menneskerettigheter forsvarte, 26.spetember 2014 sin avhandling for graden Ph.d: «Sosiale rettigheter i retten, Et tverrfaglig perspektiv». Han stillers spørsmål som: Bør domstoler rettsprøve sosiale rettigheter; som retten til helse, bolig og skolegang? Og burde disse rettighetene kunne overprøve av nasjonalforsamlingen hvis de unnlater å møte konstitusjonelle eller internasjonale standarder på området? Han sier at: «Disse spørsmålene er aktuelle i mange land. Her i Norge senest i forbindelse med debatten om de sosiale rettighetenes stilling i Grunnloven. Men også Stortingets nøling med å ratifisere enkelte klagemekanismer tilknyttet menneskerettighetskonvensjonene, viser de sosiale rettighetenes aktualitet.»

[1] Om leserne sitter inne med saker som burde løftes frem i denne spalten kan det sendes til: kj-red@rpf.no