Av Hedda Larsen Borgan og Marit Lomundal Sæther

Regjeringa vil minske soningskøen og i den forbindelse har de lenge hatt et uttalt ønske om å sende fanger til soning i Nederland. Den 30. januar 2015 sendte Justisdepartementet derfor ut et høringsnotat, hvor de foreslår å endre straffegjennomføringsloven slik at de kan sende mennesker som er straffedømt i Norge, til soning i annen stat. Forslaget har et problematisk forhold til flere sider av demokratiets spilleregler.

Forslaget innebærer for eksempel at norsk straffegjennomføringslov skal gjelde for soning i annen stat, men at departementet i forskrift må kunne fastsette unntak fra de bestemmelsene i straffegjennomføringsloven som er nødvendige for at straff skal kunne gjennomføres i en annen stat. Vi kan ikke se at det er formulert noen begrensninger for unntaksbestemmelsen foruten de begrensninger som Grunnloven og EMK setter for all norsk myndighetsutøvelse. Hva som vil være tilstrekkelig begrunnelse for unntakshjemler og hvordan unntakene vil utformes fremgår ikke av høringsnotatet. Det fremholdes i notatet at det ut fra et ”rettssikkerhetsmessig synspunkt ville (…) være en fordel med direkte henvisning til aktuelle lovbestemmelser i straffegjennomføringsloven”. Det er vi helt enige i. Det er ikke vanskelig å forestille seg at forslaget innebærer en svært lite forutberegnelig situasjon. Men fordi det er vanskelig for departementet å forutse eksakt hvilke unntak som vil være aktuelle, så foreslås allikevel en generell unntakshjemmel hvor det skal overlates til Regjeringa å beslutte hvilke unntaksbestemmelser som skal fastsettes i forskrift. Gjennomføring av straff er det strengeste inngrepet som utføres av norske myndigheter. At sentrale bestemmelser om straffegjennomføring skal besluttes av den til enhver tid sittende regjering, og ikke av Stortinget som lovgiver, synes svært betenkelig.

Forslaget om overføring av fanger til en annen stat er kontroversielt, ettersom noe lignende aldri har forekommet i norsk historie, komplekst og fylt med ubesvarte spørsmål. Likevel gir Regjeringa en frist på kun fire uker for høringsinstansene til å komme med sine høringsuttalelser. Begrunnelsen er, som de ordrett skriver i høringsbrevet «kapasitetssituasjonen i kriminalomsorgen. Det er påkrevet å få på plass hjemmel for leie av fengselsplasser i utlandet så raskt som mulig». Denne begrunnelsen er høyst problematisk, særlig av to grunner.

For det første står det i Regjeringas utredningsinstruks punkt 5.2 at høringsfrister normalt skal være tre måneder, og ikke kortere enn seks uker. Det er mulig å fravike denne dersom «særlige omstendigheter» tilsier det, jf. instruksens punkt 1.3. Ordlyden tar sikte på å favne tilfeller som er helt spesielle og utenom det vanlige. Dette forslaget kan umulig være et slikt tilfelle.

For det andre er bakgrunnen for å sende et forslag på høring at det sivile samfunn skal få uttale seg, og at uttalelsene skal tas i betraktning av departementet når de skal arbeide videre med lovendringene. Dette avslører departementet at de ikke har noen som helst planer om å gjøre. De viser i høringsbrevet at de allerede har bestemt seg for å gjennomføre dette, uavhengig av hva høringsinstansene sier.

Dette er ikke et unikt tilfelle fra Justisdepartementet så lenge Anders Anundsen har regjert, det føyer seg dessverre inn i en rekke av overilte beslutninger og slett arbeid. Det illustrerer smertelig nok at Regjeringa blåser i viktige, demokratiske spilleregler.

Rettspolitisk forening forsøker i all hast å tromme sammen en høringsuttalelse innen fristen.

Innlegget ble publisert i Dagsavisen den 25.02.2015: http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread309464/#post_309464