Sju grunner for å avlyse lokale tiggeforbud

Av Hanne Hareide Skårberg og Susanne Gallala
Forslaget om et nasjonalt tiggeforbud er trukket av regjeringen, etter at Senterpartiet erklærte at de ikke ville støtte forslaget i Stortinget.

I kjølvannet så vi en ydmyk statsminister Erna Solberg som erkjente at lovforslaget kunne ha vært bedre gjennomtenkt. Vi så også hvordan Jonas Gahr Støre brukte anledningen til å skape politisk vinning for eget parti.

Ideelle organisasjoner som kjenner tiggernes situasjon på gata applauderte tilbaketrekkingen, og det hele kunne virke som en seier for den marginaliserte gruppen. Dessverre er tiggernes situasjon langt fra optimal.

Fremdeles har alle landets kommuner hjemmel til å innføre lokale tiggeforbud. Etter hva Rettspolitisk forening vet er lokale tiggeforbud oppe til vurdering blant annet i Oslo, Asker, Bærum og Drammen. Samtidig har Arendal og Lillesand allerede innført forbud mot tigging.

Heldigvis har stortingsrepresentanter fra Venstre fremmet et forslag om å oppheve hjemmelen for lokale tiggeforbud. De er avhengig av støtte fra Senterpartiet for å få flertall. Rettspolitisk forening er spent på hva Senterpartiet vedtar på landsmøtet i slutten av mars. Vi benytter anledningen til å gi Trygve Slagsvold Vedum og hans partifeller en syvpunktsliste om hvorfor tiggeforbud er en dårlig idé:

  1. Forskning viser at det ikke er årsakssammenheng mellom tigging og vinningskriminalitet.
  2. Et samlet menneskerettighetsmiljø (her, her, her) har uttalt at tiggeforbudet vil kunne stride mot både ytringsfriheten og diskrimineringsforbudet.
  3. Det finnes allerede eksisterende lovhjemler[1]for å slå ned på ordensforstyrrelser, menneskehandel og vinningskriminalitet.
  4. Inndrivelseskostnadene ved bøter vil kunne være større enn antall bøter som blir betalt.
  5. Det er dårlig ressursbruk å ilegge tiggerne fengselsstraffer når soningskøen allerede er på omtrent 1200 personer.
  6. Den strafferettslige grunntanken skadefølgeprinsippet taler mot tiggeforbud. Tiggehandlingen volder ingen skade og bør derfor ikke kriminaliseres. Det psykiske ubehaget forbipasserende opplever kan ikke regnes som tilstrekkelig skade.
  7. Man bør begynne å tenke på tiggere som uutnyttet arbeidskraft, og heller satse på integrerende arbeidsmarkedstiltak.

[1] Straffeloven 2005 § 181 gir hjemmel for bøter eller fengsel opptil 6 måneder for ordensforstyrrelser. Samme lov § 257 første ledd litra b gir en strafferamme på 6 år for den som utilbørlig utnytter en annen person til tigging. I § 258 finnes forbudet mot grov menneskehandel, med strafferamme opptil 10 år. Etter politiloven § 7 har politiet hjemmel til å gripe inn ved tigging som forstyrrer ro og orden.

Legg inn en kommentar