Av Hanne Hareide Skårberg

Sivilombudsmannens nye forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse har nylig presentert sine første rapporter. Enhetens oppgave er å undersøke om Norge overholder FNs torturkonvensjon. Ettersom tortur og umenneskelig behandling vanskelig kan repareres fullt ut har enheten et særlig forebyggende fokus.

Forebyggingsenheten har hittil konsentrert seg om å kontrollere hvordan fengselene behandler de som har fått sin frihet berøvet gjennom soning i fengsel. De skal på sikt besøke flere av landets rundt 2000 institusjoner hvor frihetsberøvelse skjer, for eksempel psykiatriske institusjoner og barnevernsinstitusjoner.

Funnene viser at det er kritikkverdige forhold bak murene. Man fant at isolasjon ble besluttet og gjennomført under soningen, med mangelfulle eller ikke-eksisterende formelle vedtak. Når det ikke blir fattet ordentlige vedtak mister fangene en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti som er avgjørende for å forhindre at isolasjon besluttes på usaklig grunnlag, eller gjennomføres på en måte som ikke er i tråd med lovens rammer, herunder forpliktelsene etter torturkonvensjon. Dette problemet har også blitt dokumentert i annen forskning. Det ble også avdekket såkalte “venteceller” og bruk av “cellefengsel” som har likhetstrekk med isolasjonsceller, men hvor det ikke fantes tilstrekkelig skriftlig dokumentasjon.

Tilretteleggingen for personer med nedsatt funksjonsevne var ikke tilfredsstillende. En annen minoritet i fengsler, kvinner, hadde noen steder dårligere soningsforhold enn menn, for eksempel dårligere tilgang til luftegård.

Årsaken til disse uholdbare forholdene antas å være dårlig bemanning i kombinasjon med uhensiktsmessige fengselsbygninger. I tillegg fører de lange soningskøene til et svært høyt belegg (en for stor andel celler i bruk). Når det er færre ansatte per innsatt kan den innsatte havne i isolasjon på grunn av for dårlige aktivitetstilbud. Lederen av forebyggingsenheten, Helga Fastrup Ervik, peker også på at enkelte innsatte isolerer seg fordi de frykter enkelte av sine medfanger og at bemanningsstiuasjonen gjør dem utrygge i fellesskapsavdelingene.

Det er ingen tvil om at bemanningssituasjonen i fengslene er av vesentlig betydning for fangenes trivsel. Det er derfor paradoksalt at fengselsledelsen stadig blir konfrontert med nedbemanningskrav.

Rettspolitisk forening mener at tilbudene og bemanningen i fengsel bør satses på. Man bør også avhjelpe soningskøene med økt bruk av samfunnsstraff og elektronisk kontroll (fotlenkesoning). Man kan også redusere straffenivået for narkotikaforbrytelser, som er blant Europas strengeste. At forholdene vil bedre seg ved å sende fangene ut av landet til fremmedspråklige fengselsbetjenter, er noe Rettspolitisk forening har liten tro på.