Av Christian Hagen Tønsberg
Den siste perioden har det foregått en viktig offentlig debatt om voldtekt. Som mange har pekt på, er det et stort samfunnsproblem at så få voldtekter blir oppklart gjennom rettssystemet.
En første refleksjon er at debatten i all hovedsak har vært god og konstruktiv. Fokus har blant annet vært på hvorfor mange voldtekter ikke anmeldes, mangler ved politiets etterforskning og hvordan voldtekter kan forebygges. Da debatten først kom opp, fryktet jeg at en viktig sak nok en gang skulle bli redusert til et rop om strengere straffer, som neppe ville ha ført til færre forbrytelser.
Amnesty har imidlertid gått inn for en annen endring i straffeloven. De har argumentert for at handlingsbeskrivelsen i straffeloven § 192 må endres, se blant annet Debatten på NRK. Voldtektsbestemmelsen rammer i dag den som skaffer seg seksuell omgang med vold eller truende adferd, eller har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Amnesty ønsker å endre voldtektsbestemmelsen til å ramme seksuell omgang uten oppriktig samtykke.
Det er lett å være enig i at seksuell omgang uten samtykke bør straffes. Likevel valgte mange av høringsinstansene, herunder Rettspolitisk forening, ikke å stille seg bak forslaget da departementet sendte det ut på høring i 2013. Siden Amnestys forslag rent instinktivt høres fornuftig ut, må uenigheten begrunnes.
For det første er det neppe noe praktisk behov for endringen. Terskelen for å karakterisere oppførsel som vold eller truende atferd er lav, slik at det man i dagligtalen karakteriserer som voldtekter også pådømmes som voldtekter. Det praktiske problemet er ikke utformingen av straffebudet, men at påtalemyndigheten ikke klarer å føre tilstrekkelig bevis for hva som har skjedd. Sovevoldtektene rammes av forbudet mot å ha seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er betenkelig å endre straffeloven uten å ha et praktisk behov for dette. Dette gjelder særlig fordi man ikke kan utelukke at en markant utvidelse av lovens ordlyd vil føre til at nye tilfeller vil bli rammet, uten at man har vurdert om tilfellet bør straffes som en voldtekt.
For det andre er det grunn til å frykte at forslaget vil føre til en større belastning for offeret. Med dagens bestemmelse skal fokuset i utgangspunktet rettes mot gjerningspersonens handlinger; oppførte han eller hun seg voldelig eller truende? Selv med dette utgangspunktet, er mye av fokuset i en straffesak rettet mot offerets opptreden. Dersom forslaget vedtas, vil trolig fokuset i enda større grad rettes mot offerets opptreden i stedet for gjerningsmannens handlinger; opptrådte han eller hun på en måte som kan tolkes som en oppfordring eller et samtykke til seksuell omgang?
Et tredje aspekt er at den bevismessige situasjonen neppe blir enklere dersom påtalemyndigheten må bevis at det ikke ble gitt samtykke og at gjerningspersonen forsto dette.
På denne bakgrunn er det grunn til å tro at forslaget, dersom det vedtas, i hovedsak vil få symbolsk betydning, samtidig som det er en risiko for at det får uheldige konsekvenser for enkelte av ofrene. Stortinget kan neppe vedta seg bort fra de store problemene knyttet til voldtekt ved å endre straffeloven.
Ville bare nevne at FPU krever at straffenivået for voldtekt heves, se punkt nr. 6 i artikkelen: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Dette-er-Unge-Hoyre-og-FpUs-ti-krav-til-Anundsen-for-a-forebygge-voldtekt-8004818.html
Jeg er heller ikke spesielt begeistret over samtykkelov av de grunner som du nevne.
Men jeg synes heller ikke straffelovens ordlyd er spesielt god slik den står i dag. “vold eller truende adferd” og “ute av stand til å motsette seg handlingen” er en ordlyd som etter den naturlige forståelsen tilsier en ganske høy terskel. Det er slik du sier, tydelig for jurister at det ikke skal mye til for å oppfylle dette da det skal lite til for å karakterisere noe som “vold eller truende adferd”. Det fremgår også av lovens forarbeider at loven dekker mer enn det ordlyden tilsier gjennom at det her sies at der er nok å true med å sette ut et rykte. Alle som kan er trent i å tolke lovverket vil lett se at situasjoner som vil kunne kalles tvang faller innunder lovens område og er straffbart som voldtekt. Men dette er neppe tydelig nok for publikum. Forarbeidene tilsier egentlig en utvidende tolkning av ordlyden i lovteksten, og selv om dette ganske sikkert ikke er etisk problematisk ettersom folk vet at de gjør noe galt dersom de tvinger noen til seksuell omgang, må det likevel være uheldig i forhold til hensynet til en klar og enkel regel at en alminnelig borger ikke bare kan lese lovteksten og forstå hvor grensen går. Det er faktisk ikke veldig klart at det som etter alminnelig oppfatning er voldtekt, faktisk faller innenfor lovverket.
Det man kunne gjort her er å bruke begrepet “tvang” i lovteksten. Og lagt til grunn følgende definisjon på tvang:
I ot. prp. nr. 22(2008-2009) s. 134 sies det at ”tvangsvilkåret innebærer at det øves et slikt trykk på fornærmede at han forholder seg i overensstemmelse med gjerningspersonens vilje i strid med sin egen. Tvangen kan være fysisk eller psykisk.
I Rt. 2011 s. 1317 avsnitt 17 uttaler Høyesterett at ”tvang foreligger der gjerningspersonen ved rettstridig adferd skaper et press på vedkommendes handlingsvalg. Tvang vil kunne foreligge selv om vedkommende rent faktisk har mulighet til å trosse presset, men opplever at konsekvensene av dette gjør det påkrevd å la være”.
Det jeg tenker er at man da ville hatt et klart utgangspunkt i lovens ordlyd i forhold til hva som rammes som voldtekt. Om den aktuelle situasjonen skal karakterieseres som en voldtekt skal bero på en helhetsvurdering av situasjonen. Det blir mer tydelig ved hjelp av ordet “tvang”. Ordlyden av “tvang” tilsier at man ikke legger fokus på en bestemt handling, men helheten i situasjonen. Mange som ønsker å ha sex med personer de vet ikke ønsker det, vil benytte seg av slue metoder for å få det slik de vil og ofte vil det være vanskelig å sette fingen på helt nøyaktig hva det var som gjorde akkurat denne situasjonen til en voldtekt. Handlinger som islolert sett ikke er nok til å kalle noe en trussel, vil lettere kunne settes i et helhetsperspektiv og etter omstendighetene kunne kalles “tvang”.
Hei!
Jeg synes at både “oppriktig samtykke” og “den som er ute av stand til å gi kvalifisert samtykke” bør bli en del av voldtektslovgivningen.
Oppriktig samtykke tilsier at samtykket ikke var et resultat av f. eks. truende adferd, men heller et uttrykk for genuin lyst.
Er en f. eks. overstadig beruset, er en i praksis ute av stand til å gi kvalifisert samtykke ettersom overstadig beruselse fjerner evne til kritisk tenkning.
Det finnes flere eksempler på at samtykkebestemmelsen bør inn i lovgivningen, for et “nei” var ikke nok til å få det vurdert som en voldtekt.
Leser man loven kan man også tenke at det som hendte ikke regnes som en voldtekt, selv om det kanskje egentlig var det.