Av Stina Hoel Jensen

Tirsdag 5. mai holdt Rettspolitisk forening et lanseringsarrangement for årets første utgave av tidsskriftet Kritisk Juss. Utgangspunktet for arrangementet var Solveig Igesunds artikkel om midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere, sett i lys av FNs barnekonvensjon. Rettspolitisk forening ønsket å se nærmere på dette temaet og diskutere om en slik ordning burde videreføres. Med i diskusjonspanelet var i tillegg til Igesund også Ann-Magrit Austenå fra NOAS og Rannveig Åsheim fra Redd Barna.

Midlertidig opphold frem til 18-årsdagen
Ordningen med å gi enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år midlertidig oppholdstillatelse ble innført av den rød-grønne regjeringen i 2009. Tall fra UDI viser at totalt 202 barn har fått en slik midlertidig tillatelse siden 2009. Den midlertidige tillatelsen gis til barn som i utgangspunktet ikke anses å ha et beskyttelsesbehov, men der man ikke har funnet forsvarlige omsorgspersoner i hjemlandet å returnere dem til. Tillatelsens midlertidige art innebærer at barnet skal returneres når det fyller 18 år. Ordningen kom som et resultat av en innstramming i asylpolitikken, og regjeringen ønsket blant annet å signalisere at man ikke vil få opphold i Norge uten vern og at man derfor ikke burde legge ut på en lang og farefull ferd.

Menneskerettslig betenkelig
Igesund innledet debatten med å presentere hovedtrekk fra sin artikkel. Hun vurderer her ordningen opp mot FNs barnekonvensjon. En slik midlertidig tillatelse det her er tale om, kan være problematisk sett opp mot retten til ikke-diskriminering (artikkel 2), hensynet til barnets beste (artikkel 3) og retten til liv og utvikling (artikkel 6). Forskjellsbehandlingen denne gruppen av barn opplever på bakgrunn av alder og oppholdsstatus sammenliknet med andre mindreårige barn med andre typer av oppholdstillatelser, kan innebære brudd på konvensjonen. I Stortingsmelding nr. 27 (2011-2012) hevder departementet at forskjellsbehandlingen har et saklig formål – å forhindre at barn starter på en farlig reise. Denne tolkningen har fått støtte i Høyesterett, som har ansett slike innvandringsregulerende hensyn som saklige. Igesund er kritisk til et slikt standpunkt. Det er lite som tyder på at en midlertidig oppholdstillatelse til barn mellom 16 og 18 år er fluktforebyggende. Det viser seg heller at årsakene til flukt fra et land er andre enn årsakene til at man ender opp i et spesielt land. Ofte vil det være menneskesmuglere i transittland som avgjør hvor barna ender opp. Det er altså vanskelig å fastslå om et signal om innstramming i asylpolitikken vil føre til at færre barn legger ut på flukt.

Selv om formålet bak ordningen anses som saklig, må det også være en forholdsmessighet mellom mål og middel for at forskjellsbehandlingen ikke skal regnes som konvensjonsstridig. Barn med midlertidig opphold får tilbud om skolegang og andre aktiviteter, noe som er viktig for å strukturere hverdagen og motivere dem for fremtiden. Usikkerheten rundt egen oppholdsstatus og til hva som skal skje den dagen de fyller 18 år, blir imidlertid ikke veid opp av opplæringstilbud. Slike tilbud endrer ikke den vanskelige situasjonen barna er i. Redd Barna peker også på at barna ofte er lite mottakelige for aktiviteter, fordi uforutsigbarheten de lever er overskyggende.

Selv om det er vanskelig å komme med en klar konklusjon på om ordningen er i strid med barnekonvensjonen eller ikke, er det etter Igesunds syn ikke et rimelig forhold mellom det virkemiddelet som er brukt og målet som ønskes nådd. For mange vil den psykiske påkjenningen og konsekvensene av å kun ha en midlertidig tillatelse ikke være proporsjonalt med formålet om at barn ikke skal legge ut på flukt.

NOAS og Redd Barna er enige i at ordningen er kritikkverdig, og at påkjenningen det enkelte barn opplever ikke kan forsvares. NOAS peker på at dette er et tiltak som rammer enkeltpersoner uforholdsmessig hardt, og i en rapport til norske myndigheter anbefaler de å avskaffe hele ordningen. Det er enighet om at det ikke er noen forholdsmessighet i den begrunnelsen som er gitt av myndighetene, og at de innvandringsregulerende hensynene ikke har hatt ønsket effekt.

Barna sliter psykisk
Både NOAS og Redd Barna har gjennom sitt arbeid hatt direkte kontakt med barn med midlertidig tillatelse, og har sett hvilke konsekvenser det har å kun ha opphold på midlertidig basis. Livet til disse barna blir satt på vent, og i mange tilfeller utvikler barna psykiske lidelser. De sliter med depresjoner, følelse av hjelpeløshet, og flere har forsøkt å ta sitt eget liv. Det kan være vanskelig å forstå at man har fått innvilget asyl, men kun for en begrenset periode. For mange er det utenkelig å skulle vende tilbake, både fordi de ikke har noen å vende tilbake til og fordi skammen knyttet til det de har opplevd på flukt gjør det vanskelig å komme tilbake.

Ikke rett på fornyet vurdering
Det som er spesielt med denne type tillatelse, er at barna skal returneres når de fyller 18 år, uavhengig av situasjonen på dette tidspunktet. Igesund trekker frem at det er en ambisiøs politikk fordi man tror den vil fungere. Det er sterkt å anvende en slik politikk mot barn. Det er ikke lagt opp til en fornyet behandling av barnets situasjon, selv om mye kan ha skjedd i løpet av perioden barnet har opphold seg i Norge. NOAS trekker frem et paradoks i så måte: personer med utvisningsvedtak har muligheten til å få en ny vurdering dersom vedtaket ikke er effektuert innen en viss tid. Når man først har en forståelse av at situasjonen kan endre seg for personer som oppholder seg i Norge over en periode, er det merkelig at barn med midlertidig opphold, som er i en ekstra sårbar situasjon, ikke skal få en slik ny vurdering.

Ordningen fungerer ikke etter intensjonen
I den senere tids asyldiskusjoner har fokus på denne gruppen av asylsøkere så å si vært fraværende. Lengeværende barn har vært i søkelyset, men det er på tide at barna med midlertidig oppholdstillatelse også får sårt tiltrengt oppmerksomhet. Av de 202 som har fått slik tillatelse er det kun 19 som er returnert frivillig, mens 16 er tvangsreturnert. Det er 113 ungdommer som har utreiseplikt, 29 av disse er på ukjent oppholdssted. Mange av de ungdommene som har hatt en slik tillatelse befinner seg nå i en vanskelig situasjon – enten ved å oppholde seg ulovlig i Norge, eller på ny flukt i Europa. Disse tallene er nok en pekepinn på at ordningen ikke fungerer.

Selv om regjeringen har gitt uttrykk for en strengere asylpolitikk generelt, er det ikke akseptabelt å videreføre en praksis som har så store konsekvenser for unge mennesker, og som i så liten grad kan sies å oppfylle det tiltenkte formål. Rettspolitisk forening kan stille seg bak kritikken Igesund, NOAS og Redd Barna kommer med, og det forventes at det gjøres en vurdering av denne type tillatelser, med fokus på barnas situasjon.