Av Stina Hoel Jensen

Den 25. november 2014 ble det av Justisdepartementet, ved justisminister Anders Anundsen, gitt en midlertidig tillatelse til bevæpning av politiet. Bakgrunnen for tillatelsen var en trusselvurdering gjort av PST, som konkluderte med at Norge kunne være et aktuelt terrormål i tiden fremover. Selv om PST ikke kom med en direkte oppfordring om bevæpning, ble det av Politidirektoratet vurdert som nødvendig å bevæpne politiet for å bedre ruste dem for eventuelle skarpe situasjoner. Bevæpningstillatelsen skulle være midlertidig, og ikke innebære noen permanent bevæpning av norsk politi. Den første tillatelsen ble derfor gitt for fire uker.

Ni måneder med bevæpnet politi

Den 20. august 2015 forlenget Anundsen tillatelsen med åtte nye uker. Tillatelsen til å bære våpen har nå vart sammenhengende i ni måneder, og det er ingenting som tyder på at den ikke vil bli forlenget ytterligere. Etter PSTs vurdering er trusselbildet fortsatt skjerpet, blant annet på grunn av situasjonen i Syria, Irak og Libya og den Islamske stats (IS) sterke posisjon der. Det er vanskelig å se for seg at denne situasjonen vil endre seg nevneverdig i månedene som kommer. At den midlertidige tillatelsen sakte, men sikkert, glir over til å bli en permanent ordning, er derfor ikke utenkelig. For å unngå at en så stor endring blir gjort uten tilstrekkelig demokratisk forankring, er det nå på tide å få en ordentlig avklaring fra Justisdepartementet av hvordan bevæpningsspørsmålet skal håndteres videre. Det må være en grense for hvor lenge de midlertidige tillatelsene kan gis, og det må diskuteres reelle alternativer til et bevæpnet politi.

Avgjørelsen av om politiet skal fortsette å bære våpen eller ikke, kan selvfølgelig ikke tas uavhengig av faglige vurderinger av trusselbildet, både mot politiet selv og mot det norske samfunnet som helhet. Selv om PST har gjort en vurdering av dagens trusselbilde, har det til nå ikke blitt foretatt noen grundigere analyser av behovet for et generelt bevæpnet politi, og heller ikke blitt utredet ulike modeller for bevæpning, eventuelle alternativer til eller konsekvenser av bevæpningen.

Sivilt samfunn er kritisk

Da våpeninstruksen var på høring i fjor høst, var et av forslagene at politiet skulle få muligheten til generell bevæpning. Forslaget ble senere trukket, men høringsinnspillene er fortsatt av verdi for den situasjonen vi er i nå. Flere av høringsinstansene stilte seg kritiske til at regjeringen foreslo generell bevæpning av politiet uten å ha et mer velfundert grunnlag. At regjeringen var villig til å innføre generell bevæpning uten et mer helhetlig vurderingsgrunnlag, gjør at hele prosessen virker forhastet, men levner liten tvil om hva regjeringspartiene på sikt ønsker. At den midlertidige bevæpningen nå blir avklart, før det blir for sent å snu, er av stor betydning. I og med at den midlertidige bevæpningen har vart så lenge, og fordi det er uenighet både blant de politiske partiene og i fagmiljøet om bevæpningen skal fortsette eller ikke, vil det være på tide å inkludere Stortinget i større grad enn i dag.

I tillegg til at behovet for videre bevæpning må utredes nærmere, må vi også ta et standpunkt til om vi ønsker et bevæpnet politi eller ikke. Vi har et grunnprinsipp om at politiet skal ha et sivilt preg, et prinsipp som vil fravikes dersom politiet skal bære synlig våpen til en hver tid. Skal politiets karakter endres så drastisk, er det som nevnt viktig at beslutningen tas på et velfundert grunnlag. En del av dette vil være å ta stilling til konsekvensene av at politiet skal bevæpnes. I den anledning kan flere problematiske aspekter trekkes fram.

Slik Politidirektoratet også viser til i sin høringsuttalelse, vil et bevæpnet politi gi en annen opplevelse for publikum sammenliknet med et politi som ikke bærer våpen. At politiet nyter respekt og har tillit i befolkningen, er helt sentralt for at de kan utføre sine oppgaver på en god måte. Det er vanskelig å forutse hvordan et permanent bevæpnet politi på sikt vil oppfattes, men det kan tenkes at dynamikken mellom politiet og ”folk flest” endres til å bli mer anspent.

Mer trygghet?

I forlengelsen av dette, er det ikke gitt at et bevæpnet politi vil føre til at det oppstår færre farligere situasjoner. Generalløytnant Robert Mood mener tvert i mot at det å være ubevæpnet kan gi større trygghet i krevende situasjoner, og at tilfeller der politiet kommer bevæpnet lettere kan eskalere. Av flere trekkes Sverige frem som et eksempel, der skudd avfyres i mye større grad enn i Norge, nettopp fordi politiet bærer våpen. Med politiets grunnprinsipp om å ha et sivilt preg i tankene, må det være en målsetting å takle utfordrende situasjoner uten våpen, fremfor å la våpenbruk være førstevalget. Å forsøke å finne en løsning på hvordan dette kan gjøres selv med et skjerpet trusselnivå må være målet, før den midlertidige bevæpningen går for langt. Så lenge det er mulig å finne reelle alternativer, vil bevæpningsspørsmålet først og fremst handle om hva slags politi vi ønsker.

Reelle alternativer må utredes 

Videre krever det et høyt treningsnivå for å mestre å gå med ladd våpen i tjenesten. At det har vært flere hendelser med vådeskudd siden november i fjor, viser at det å bære våpen i seg selv innebærer en risiko; en risiko man må være trent til å håndtere. At det ikke bare har vært tilfeller av vådeskudd fra politiets side, men at tredjepersoner også har klart å få tilgang til tjenestevåpenet, viser den potensielle skaderisikoen. Selv om et bevæpnet politi i følge Anundsen skal føre til økt sikkerhet for politiet selv og befolkningen for øvrig, viser erfaringene så langt at det ikke er så enkelt, og at bevæpning kan få en rekke konsekvenser som fordrer en større endring av politirollen. At vådeskudd nå skal rapporteres til Justisdepartementet, vil bidra til at utfordringer ved våpenbruk bedre kan belyses. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig til å uten videre forsvare fortsatt våpenbruk.

Det er altså flere aspekter ved våpenbruk som burde utredes snarest. Å kun lene seg på trusselvurderingene til PST vil ikke være nok i lengden, så her må Justisdepartementet og Anundsen komme på banen. Så er det lov å håpe på at det gjøres et ordentlig forsøk til å finne reelle alternativer til våpenbruk, utover bruk av elektrosjokkvåpen. Ser man på måten Justisdepartementet behandlet de alternativene som ble foreslått framfor å vedta straffegjennomføring i Nederland, er det likevel grunn til å forbli skeptisk til den videre behandlingen av bevæpningssaken.