Av Ingrid Mellum Gundersen

Ytringsfrihet er et hett tema, og sist i rekken av debatter er spørsmålet om hvorvidt forbudet mot politisk reklame på tv bør oppheves. Politikere, tenketanker og avisredaksjoner tar til orde for at det er på tide å slippe til partireklame på fjernsynsskjermen. På lederplass skriver Dagens Næringsliv den 25. august at «Det er ingen gode grunner til at akkurat slike ytringer skal forbys.” Dessuten hevdes det at forbudet ”stadig får mindre praktisk betydning ettersom mer av skjermforbruket flytter seg til andre plattformer enn tradisjonelt lineært fjernsyn.” At flere og flere forsvinner ned i smarttelefonen er udiskutabelt. Men hvis skjermforbruket forflytter seg fra tv til andre mediekanaler, er da løsningen egentlig å oppheve forbudet? Dersom hensynet bak å forby politisk reklame også gjør seg gjeldene i de nye mediene – burde ikke da forbudet heller utvides?

Hovedargumentet for å tillate politisk reklame på tv er at forbudet utgjør en innskrenkning i ytringsfriheten. Ved tidligere diskusjoner på Stortinget har hensynet bak et forbud trumfet det prinsipielle argumentet knyttet til ytringsfriheten. I 1992 uttalte for eksempel daværende regjering i forbindelse med en lovendring at det var all grunn til å anta at politisk reklame i etermediene ville bidra til å utvikle en uheldig politisk debattform.[2] Et forbud mot politisk reklame angikk, ifølge regjeringen, selve den demokratiske prosessen i Norge, med andre ord spillereglene for partienes og andres politiske ”kamp” eller debatt. Det ble fremholdt at så lenge ikke selve ytringen ble forbudt, måtte et hvert land ha en relativt stor frihet til å fastsette slike spilleregler for samfunnsdebatten.

Dette synet ble stående etter at Norge ble klaget inn til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å forsvare forbudet mot politisk reklame, i den såkalte TV-Vest saken. Staten tapte, men forbudet mot å kringkaste politisk reklame ble på finurlig vis opprettholdt. Den gang virket forbudet å ha en stor tilhengerskare på Stortinget. I dag tyder ordskiftet på at vi nærmer oss et flertall for motsatt standpunkt; for å tillate reklame på tv.

Statens hovedargument i saken mot Pensjonistpartiet handlet om kombinasjonen av tv-mediets store påvirkningskraft som informasjonsformidler, og frykten for at politisk reklame ville forenkle komplekse problemer, noe som kunne redusere kvaliteten på den politiske debatten. Begge de nevnte argumentene angår oss også i dag. Vi ser fortsatt på tv i dette landet. I tillegg, for å utvide perspektivet, vil mengden politisk reklame på internett sannsynligvis øke kraftig i årene som kommer. Reklamen vi klikker oss inn på via dataskjermen vil også kunne ha stor påvirkningskraft. Reklamen blir heller ikke mer nyansert og de komplekse politiske spørsmålene blir ikke mindre forenklet ved at reklamen presenteres på internett, og særlig ikke under raske tommelsveip i et ledig øyeblikk.

Hvis internett overtar for de såkalte etermediene – vil ikke da politisk reklame på internett «angå nettopp selve den demokratiske prosessen i Norge»? Som regjeringen skrev i forarbeidene i 1992, så er et forbud mot reklame på mange måter en regulering av hvilke virkemidler som skal kunne brukes i den politiske debatten.[3] Et av de tilgjengelige virkemidlene er nettopp å utvide forbudet til også å gjelde reklame på deler av internett, for eksempel i nettaviser.

Det finnes flere argumenter som i demokratiets navn taler for å oppheve forbudet mot politisk reklame på tv. Blant annet vil de små partiene få anledning til å vise seg frem, ettersom de stadig blir viet lite tid i det redaksjonelle innholdet. Men slike argumenter er ikke nye. De har blitt anført før, og da blitt vurdert som mindre tungtveiende enn hensynene bak et forbud mot politisk reklame. Snarere fremstår behovet for å beskytte oss mot en pengefiksert valgkamp viktigere og viktigere. Nye medier åpner nye muligheter for å spre politisk reklame, eller propaganda om du vil.

Og er det en ting vi har lært den siste tiden, så er det at motstanden mot politisk propaganda fortsatt er stor.

[2] Ot.prp.nr.58 (1998-1999)

[3] Ot.prp.nr.58 (1998-1999) s. 12