Av Adrian Norense Idehen
Et spørsmål som har opptatt meg lenge, og som aktualiseres ytterligere nå som den nye straffeloven trer i kraft om litt over en uke, er spørsmålet om hvor langt et samfunn bør gå i å forby menneskelig adferd gjennom kriminalisering.
I henhold til konstitusjonell rett kan Stortinget vedta hvilke lover de vil, såfremt vedtakelsen ikke er uforenlig med en norm av høyere rang. Hva gjelder straffelovgivning innebærer dette at lovgiver i prinsippet kan kriminalisere hvilken som helst adferd, så lenge adferden ikke er beskyttet av en konstitusjonell norm, som for eksempel menneskerettighetene i Grunnloven av 1814.
Selv er jeg noe usikker på hva jeg selv mener om hvor grensene for kriminalisering bør gå. Derfor har jeg sett nærmere på hva andre har ment om det samme spørsmålet. Rettsfilosofisk teori har utviklet en del prinsipper som sier noe om hvor langt et samfunn bør kunne gå i kriminalisering av adferd.
Kriminaliseringsprinsipper er teoretiske retningslinjer som kan brukes i vurderingen av om en viss adferd bør kriminaliseres, avkriminalisers eller ingen av delene. Med disse forsøker man å oppstille klare rammer for hva som bør kunne kriminaliseres, basert på filosofiske ideologier om hvilken rolle strafferetten bør ha i et samfunn. Kriminaliseringsprinsippene gir således uttrykk for rettspolitiske svar på hvor kriminaliseringens grenser bør befinne seg, og utgjør «verktøykasser» med argumenter til rettspolitisk debatt på kriminalpolitikkens område.
Vurderingen av godheten til de enkelte prinsippene, og hvorvidt det overhodet er hensiktsmessig å argumentere kriminalpolitisk ut i fra prinsipper, kan være gjenstand for andre blogginnlegg. Under følger en kort, ikke uttømmende, oversikt over kjente rettsfilosofiske kriminaliseringsprinsipper.
Skadefølgeprinsippet stammer fra angloamerikansk rettstradisjon. Prinsippet bebuder at det utelukkende er legitimt å kriminalisere adferd som er egnet til å skade, eller skape en fare for skade, på andre enn skadevolderen selv. Unnfangelsen av skadefølgeprinsippet tilskrives gjerne den liberalistiske engelske filosofen John Stuart Mill. Skadefølgeprinsippet har en framtredende rolle i norsk offisiell kriminalpolitikk.[1] Under arbeidet med den nye straffeloven skrev Justisdepartementet at skadefølgeprinsippet burde være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering i Norge. Dette fikk også tilslutning av flertallet i Stortingets justiskomite.[2] Skadefølgeprinsippet var et sentralt argument mot innføring av nasjonale tiggeforbud tidligere i år.
Ifølge krenkelsesprinsippet er det legitimt å kriminalisere adferd for å unngå alvorlig krenkelse av andre. Under krenkelsesprinsippet er terskelen for å kriminalisere vesentlig lavere enn under skadefølgeprinsippet, da krenkelsesprinsippet ikke krever at andre blir påført noen form for skade.
Velferdsprinsippet innebærer at det er legitimt å kriminalisere adferd dersom det for samfunnet som helhet vil bidra til økt velferd. Prinsippet bygger på det synspunkt at det i et moderne velferdssamfunn kan være naturlig å forby adferd som vil medføre store påkostninger for andre i samfunnet. For eksempel finnes de blant oss de som med åpne øyne tar store risikoer gjennom visse typer kampsport, ekstremsport eller narkotika. Når dette fører til et behov for helsehjelp, blir det til syvende og sist en belastning for alle skattebetalende borgere, og ikke kun den enkelte som mer eller mindre selvforskyldt har skadet seg. Ut i fra velferdsprinsippet lar det seg altså legitimere å forby slik adferd med straff.
Utgangspunktet for den rettslige paternalismen er tanken om at borgerne i et samfunn overlater til staten det overordnede ansvaret for å nedkjempe de onder som måtte oppstå i samfunnet. Dette inkluderer også de onder som individer påfører seg selv. Prinsippet om rettslig paternalisme innebærer altså at det er legitimt å kriminalisere adferd som kan være skadelig for aktøren selv, men ikke av samme grunner som under velferdsprinsippet. Med dette prinsippet lagt til grunn blir det opp til lovgiver å vurdere hva som er bra eller dårlig for oss, og å kriminalisere deretter.
Prinsippet om rettslig moralisme går ut på at det er legitimt å kriminalisere adferd som et flertall i et samfunn ser på som umoralsk, uavhengig av om adferden er skadelig, krenkende eller medfører andre byrder for samfunnet. I tilfeller der straffebud viser seg utelukkende å være basert på moral, har man de siste tiår sett atskillig diskusjon om hvorvidt slike straffenormer bør oppheves. Det gjelder spesielt på seksualstrafferettens område.
Hvilket av disse prinsippene ligger nærmest din oppfatning av hvor kriminaliseringens grenser bør gå?
[1] Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 88.
[2] Innst.O nr.72 (2004-2005) punkt 6.2.
Jeg har ikke selv satt meg så fagteknisk inn i dette, men jeg har jo gjort meg noen tanker.
Skadeprinsippet ligger nok nærmest. Selve kjernen i dette er jo direkte skader, men jeg tror jeg ville vært “raus” med innholdet i skade her. Man kan jo påføre samfunnet “skader” i form av svekket tillitt til de organene man bruker til å styre samfunnet(korrupsjon). Man har handlinger som ikke er direkte skadelige i ordets strenge betydning, men som på sikt vil medføre at samfunnet ikke fungerer slik vi har behov for at det fungerer. Da har jeg vel blandet litt Kant inn i Mills her, tror jeg?
Man kan jo lett tenke seg at man i de ytre grensene for et prinsipp, nesten vil komme over i et annet. De baserer jo seg alle på en form for moral. Hvordan skal man eller begrunne at man for eksempel godtar selvforsvar når man blir angrepet? De fleste strafferettsteoretikererne vil nok lande på at man trenger et offentlig sankjsonssystem(et unntak er Thomas Mathiesen), da er det klart at å bryte de normene som er inntatt i dette vil medføre en eller annen form for moralsk fordømmelse fra samfunnet.
Jeg antar at det først og fremst er sexkjøpsloven du sikter til under rettslig moralisme? Motstanderne av denne hevder at den utelukkende er basert på moralisme, men er det riktig? Jeg har nettopp påpekt at alle prinsippene egentlig inneholder et snev av moral, jeg oppfatter imidlertid dette momentet og diskusjonene rundt mer i kategorien “alt flertallet synser er ekkelt og stygt, og som vi ikke selv har lyst å gjøre”, om du skjønner hva jeg mener? Imidlertid er det jo også slik at man lett kan sette dette under skade(trafficking, nød, “sex med en mann hun ikke selv har valgt, vekker de sterkeste straffefølelsene mennesket har evolvert hos en kvinne”- fra boken “Det biologiske mennesket”- fritt sitert). I tillegg er jo sexarbeidere en samfunnsgruppe som trenger en del sosialhjelp; de trenger helsesjekker, noen å snakke med, politi for sikkerhet og i tilleg trenger mange av dem hjelp til å komme bort fra det yrket de selv har “valgt”. Da er man jo litt over i både skade og velferdsprinsippet.
Uansett bør man være svært forsiktig med hva man kriminaliserer. Det må ligge en høy terskel basert på om kriminaliseringen vikrelig er nødvendig og nyttig. Straff er ikke et virkemiddel uten konsekvenser heller, og det bør man være veldig klar over. Man vet også at omgivelsene til en person kan påvirke mer enn det vi liker å ta inn over oss. Det er ofte de lavere sosiale lagene straffene ender opp med å bli brukt mot. Om de rent faktisk utfører mer kriminalitet vet jeg ikke. Andenæs hevder at de værste handlingene stort sett er utført av myndighetene og ikke av privatpersoner. Det er som oftest når kynisme og egoisme settes i system at de virkelig ille tingene skjer, tror jeg. Allikevel er det private enkeltpersoner av lavere sosial rang som oftest får føle på sanksjonene. Forebygging av forhold som ligger tilrette for kriminalitet må være mye viktiger enn høye straffer. Der har jeg inntrykk av at man er på vei i motsatt retning. Man setter opp straffene for flere forhold uten at det egentlig er blitt vurdert om høy straff er et egnet virkemiddel. Seksualvold er et eksempel på dette, synes jeg.
Det er en god grunn til at jeg skrev at vurderingen av prinsippenes godhet kan være gjenstand for andre blogginnlegg. Hovedproblemet med skadefølgeprinsippet er skadebegrepets definisjon.
Den amerikanske rettsfilosofen Joel Feinberg er nok den som har beskjeftiget seg mest med skadefølgeprinsippet etter Mill. Han mente blant annet at prinsippet må begrenses slik at det kun er urettmessig skade som kan kriminaliseres. Med en slik grunntanke kan vi tenke oss hvorfor selvforsvarshandlinger ikke er kriminalisert – de er «rettmessige» fordi slike handlinger søker å avverge et primært «urettmessig» angrep. Samme argumentasjonen kan man forsåvidt benytte om soldater som dreper hverandre i krig. Så lenge kravene etter krigens folkerett er oppfylt kan soldater skade hverandre ute å pådra seg straffansvar, siden de kun påfører «rettmessig» skade på fiendens soldater. Men denne argumentasjonen er langt i fra perfekt. Avgjørelsen av hva som er «u/rettmessig» skade medfører jo, som du påpeker, en moralvurdering.
Den såkalte «sexkjøpsloven» er etter min mening et straffebud man kan se som legitimert ut i fra prinsippet om rettslig moralisme, hvis begrunnelsen for kriminialiseirngen av slik adferd som straffebudet f.eks. består i at man synes kjøp av seksuelle tjenester er en uting, strider mot religiøse dogmer, er uetisk, forkastelig, gir uttsrykk for et forkastelig kvinne-/mannesyn eller liknende, uten at noen del av begrunnelsen dreier seg om skade eller fare for skade på menneskene det går ut over. Hvis begrunnelsen er forbundet med menneskehandel, er vi fort over i argumentasjon som høres ut som skadefølgeprinsippet.
Sitatet ditt om “alt flertallet synser er ekkelt og stygt, og som vi ikke selv har lyst å gjøre” gir uttrykk for et av mine problemer med kriminalpolitkken. Denne kategorien varierer med tid og fra person til person, men selv om flertallet synes at noe er ekkelt og stygt, betyr det at det alltid er greit å bruke straff for å bekjempe det? Slik jeg ser det vil det ofte være et mindretall i samfunnet som vil lide dersom man følger et slikt prinsipp når man kriminaliserer. Før syntes flertallet at homofoli var ekkelt og stygt, men ikke nå lenger. Før syntes flertallet at blasfemi var blant de største synder, men selv det er ikke kriminalisert i Norge lenger.
Jeg er helt enig i at man bør være forsiktig med hva man kriminaliserer. Bruk av straff har så inngripende konsekvenser at selv om et flertall mener at noe burde kriminaliseres, burde man etter min mening ikke gå videre med kriminaliseringen dersom et mindretall i safunnet blir rammet av kriminaliseringen i en uforholdsmessig grad, sammenliknet med den skade som mindretallets adferd medfører. Igjen møter jeg på problemet med hva skade er.
I Norge er skadefølgeprinsippet del av offisell kriminalpolitkke. Dette betyr dessverre ikke at de lovgivende makter i Norge tar seg bryet med å vurdere forhold opp mot skadefølgeprinsippet hver gang en ny type adferd skal kriminaliseres. Et eksempel på dette er da Stortinget valgte å kriminalisere incest mellom samtykkende, prevensjonsbrukende søsken under 18 år, i den nye straffeloven (dette var tidligere ikke forbudt i Norge). Dessuten bør man ikke misbruke prinsippet ved å tøye og bøye på skadebegrepet for mye, f.eks. ved å bevege seg for langt vekk fra en alminnelig språklig fortolkning av ordet «skade», for da kan prinsippet brukes mot sin hensikt. Da blir ikke prinsippet en grense for kriminalisering, kanskje heller en sluseport.
Det virker som at en del mennensker og politikere i Norge tror at høyere straffenivå automatisk medfører lavere forekomst av kriminalitet. Dette bør det klart være lovgiver som har bevisbyrden for å begrunne, siden det er borgerne som blir ofre for høynede strafferammer. Jeg mener også at andre tiltak bør utprøves før man utvider strafferammer og kriminaliserer adferd som før kunne gjøres straffritt, noe lovgiver også har sagt seg enig i (se Ot.prp.nr.90 (2003-2004) punkt 7.5.3.2) Men dessverre ser det heller ut som at det er kortsiktig politisk gevins som styrer politikernes valg på dette området.
Joda, som du sier er samfunnsmoralen veldig flyktig. Du nevner her homofili og det er et godt eksempel. Her er samfunnsmoralen ikke bare endret; den er snudd på hodet. Før var det regnet som forkastelig og straffbart å være homofil. Nå er det forkastelig å diskriminere folk fordi de er homofile og dersom man utøver vold mot en homofil på grunn av dennes legning, er dette hatkriminalitet(som er regnet som svært alvorlig). Kriminologene kan sette dette litt på spissen å si at kriminelle handlinger vokser på trær.
Strafferetten kan ikke unngå å være basert på etiske retningslinjer, og disse vil også endre seg over tid etterhvert som ny kunnskap kommer til. Men jeg tenker at det bør være et mål å basere straff på etiske retningslinjer som er noenlunde langvarige(voldshandlinger, tyverier osv.). Men man blir imidlertid nødt å ta hensyn til hva samfunnet har behov for at er belagt med straff og dette vil endre seg når samfunnet endrer seg.
Jeg har inntrykk av at terskelen for kriminalisering i Norge er ganske høy og ofte basert på gode begrunnelser. Vi er ikke særlig moraliserende i kriminaliseringen. I tillegg har vi lang tradisjon for å ha lave straffer og fokus på gjerningsmannens muligheter for å komme tilbake til samfunnet, samtidig som vedkommende får en påkjenning for det denne har gjort. Men det dukker ofte opp innslag i debatten som er ganske drøye. Men man bør skille mellom hva folk kommer med av forslag og hva som faktisk får gjennomslag.
Men jeg har samme oppfatning som deg i den kriminalpolitiske debatten; at mange tror høye straffer kan løse problemet. Jeg tror nok at kriminalisering kan ha en forebyggende effekt, men lengden på straffen er en annen sak. Ta for eksempel seksualvold av den sorten som ikke innebærer fysisk vold mot fornærmede. At dette er en handling som er belagt med straff synes jeg er riktig, men denne 4 års regelen synes jeg er veldig stram. Den synes for meg å være begrunnet i gjengjeldelse, og det er ikke et hensyn som brukes i vår strafferett.
Stigmatisering av mennesker som har begått en kriminell handling, er også svært problematisk. Det er kanskje det jeg tenker mest på i forbindelse med moralisering i strafferett. Det er litt på utsiden av det du vil diskutere, da du har tatt opp prinsipper for krimininalisering, men jeg synes det er så viktig at jeg drar det inn her likevel.
Det man mener med begrepet straff, er den straffen som blir utmålt av domstol(eller politi dersom det er enkle forelegg som bøter). Det er en side av saken. Tanken er at man soner straffen og så skal man kunne legge bak seg det man har gjort og gå videre. Imidlertid er det ikke alltid slik at omgivelsene “tillater” forbryteren å komme tilbake til samfunnet og stikker kjepper i hjulene for dennes muligheter til å få et normalt liv. Dette blir på en måte en ekstra straff for vedkommende. Hvilke forbrytere dette gjelder, er veldig knyttet til hva samfunnsmoralen er opptatt av akkurat da. I ytterste konsekvens kan denne straffen også bli institusjonalisert. Ta for eksempel seksualforbrytere. Å bli tatt for og straffet for dette vil noen ganger være sosialt selvmord. I USA har de også seksualforbryterregister og regler som sier at dømte sexforbrytere må gå rundt til sine nye naboer og vedkjenne seg sin forbrytelse. Det er selvfølgelig alvorlige forbrytelser, men slike tiltak er nok bare et resultat av hva som er “i vinden” å være opptatt av akkurat nå. Denne måten å gjøre noen forbrytelser verre enn andre, er neppe faglig gode og velbegrunnede, det er bare et resultat av hva som preger samfunnsdebatten/media, og hvilke typer av krenkelser allmennheten setter fokus på. Dermed er det disse forbryterne man sitter igjen og ser på som de værste. Andre forbrytere, som kan ha begått vel så alvorlige lovbrudd, slipper unna.
Samfunnet har rett til å straffe en handling, men man har ikke rett til å kaste moralsk dom over gjerningspersonen. De som faktisk blir tatt og straffet, er bare toppen av isberget. Det innebærer at mange mennesker kan ha begått alvorlige lovbrudd uten at man er klar over det. Og det kan være mennesker man ser opp til. Slik sett rammer den moralske dommen også fullstendig vilkårlig. I tillegg er det et direkte uttrykk for komplett mangel på kunnskap om mennesker å redusere en person til en bestemt handling vedkommende har begått, selv om denne er alvorlig. Det er et paradoks at moralstraff er den minst etiske straffen av alle; den er vilkårlig, uforutsigbar, altfor streng og uten noen god begrunnelse annet enn at vi er veldig opptatt av dette akkurat nå. Om jeg skulle plukket ut en ting som jeg skulle ønske at Ola og Kari Hvermansen visste om straffens rolle i samfunnet, så tror jeg det må være dette; se på den straffedømte som et helt menneske. En av oss. Et individ som er mer enn den handlingen vedkommende hr begått.