Av Cecilie Bråten, Foredragsholder for «De Unges Egen Rettighetsbase.»
Vi er så heldige å få publisere Cecilie Bråtens innlegg om tvangstiltak i barnevernet. Cecilie har en av samfunnets viktigste røster. Hun har selv både vært tett på tvang og utsatt for tvang. I ettertid har hun gjort viktige refleksjoner. Heldigvis for oss som samfunn, maktapparat og rettsstat har hun nå begynt å gi skriftlig uttrykk for refleksjonene. Med bakgrunn i erfaringer fra barnevernet gjennom et helt tenåringsliv skriver hun et innlegg om tvangstiltak i barnevernet her på bloggen.
Under tiden jeg var under omsorg av barneverntjenesten har jeg selv vært plassert under forskjellige hjemmel i barnevernloven, og i flere ulike barnevernstiltak. I fosterhjem, beredskapshjem, og på ulike barnevernsinstitusjoner. Jeg har observert flere utfordringer fra innsiden av et system som skal ivareta omsorgen for de mest utsatte barna- og ungdommene.
Enkelte barn under tiltak etter barnevernloven (bvl) § 4-24. (tvangstiltak grunnet atferdsproblemer mm.) opplever store utfordringer som i liten grad blir særlig belyst.
Barn som har levd under langvarig omsorgssvikt i hjemmet kan ofte ha utviklet omfattende og alvorlige atferdsvansker. Et tvangsvedtak etter bvl. § 4-24. vil i mange tilfeller ikke være tilstrekkelig for å ivareta barnets omsorgsbehov. Vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl. § 4-12. kan også være nødvendig-, og bør i større grad vurderes.
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge la dette året frem en rapport som viser at 7 av 10 barn under offentlig omsorg har én, eller flere psykiske lidelser som de i liten grad får behandling for. “Samarbeidet mellom barnevern og psykisk helsevern er uvilkårlig og usystematisk” mener regiondirektør for Barne- ungdoms og familieetaten i Nord Norge. Det må bygges mer kunnskap for å møte barns individuelle behov i barnevernsinstitusjoner.
Å vokse opp med vold og overgrep setter nevrologiske spor. Forskning viser at store stressbelastninger og mye utrygghet tidlig i livet ofte medfører overutvikling av områder i hjernen som igangsetter aktivering, og samtidig underutvikling av områder som skal holde aktiveringen i sjakk. Dette kan vise seg over tid som atferdsproblematikk, og er helt normale reaksjoner på unormale omstendigheter.
Barna har som regel lenge forsøkt å bli sett og hørt av omgivelsene uten å lykkes med å få den hjelpen de trenger. Problemene eskalerer når man ikke opplever å bli tatt på alvor. Ensomheten og fortvilelsen vokser. Smerten kommer til uttrykk gjennom destruktiv handling i stedet for ord. Ofte så ekstremt at tvangstiltak må benyttes til barnets beste i blant, for å hindre skade eller redde liv. Barna har ikke lært seg tillit til voksne, og har liten erfaring med hva trygghet og god omsorg innebærer. Noen unngår å bygge relasjoner med andre da dette tidligere har vært forbundet med fare og utrygghet.
Disse barna har over lang tid utviklet mestringsstrategier for å holde verden på avstand. Ikke forvente seg noe av andre mennesker, og å unngå nye svik og skuffelser. Kompliserte overlevelsesstrategier settes i gang. Rus, utageringer og selvdestruktive handlinger er måter problemene kan komme til uttrykk på. Om barnevernet vurderer at barna periodevis må stoppes ved bruk av tvang, kan det oppleves forskjellig for de ulike barna. Dette ut i fra bakgrunn, tvangstiltak som blir benyttet, holdninger de ansatte som utfører tvangsbruken har, forløpet i situasjonen, og måten tvangstiltaket blir utført på. Det er viktig med god dialog i for- og etterkant, respekt for enkelt individet, og kjennskap til bakgrunnen- og situasjonen til barnet. Omsorg og tvang kan kombineres- og er ofte nødvendig i barnevernet, men kan også oppleves som re-traumatiserende og krenkende- om det utføres på feil måte.
Mange av barna som er plassert på institusjon etter bvl. § 4-24 (tvangstiltak grunnet adferd) får et «problemstempel» på seg. Selvfølelsen og selvtilliten får en knekk. Mestringsstrategiene og overlevelsesmekanismene barnet har brukt for å takle vanskelige livssituasjoner forblir en fastlåst fasade i barnets liv, for å takle en utfordrende hverdag. Denne væremåten blir så overdøvende for andre at ingen klarer å se årsaken som skjuler seg bak den. Disse barna trenger særlig hjelp til å formidle hva deres problemer bunner i. I mange tilfeller vil de gradvis begynne å identifisere seg med dette kaoset og denne fasaden som preger deres væremåte. Dette vil igjen kunne generere en vedvarende skyldfølelse og fortvilelse det er vanskelig å komme seg ut av.
Hvis ikke barnevernet har overtatt omsorgen for barna etter bvl. § 4-12 (omsorgsovertakelse), er det foreldrene som fortsatt har det formelle omsorgsansvaret. Institusjonen jobber kun for å behandle barnets adferd etter § 4-24. (å være plassert pga. adferd) og barna sendes hjem på permisjon i helger og i høytider. Hjemmet kan ofte være opphavet til hvorfor barnet i utgangspunktet har problemer, og alvorlige forhold som finner sted blir ikke avdekket eller ansvarliggjort. Barna opplever svikt i hjemmet- og av det offentlige, og en bearbeidelse av problemene blir umulig.
Når institusjonsplasseringen etter § 4-24. oppheves, flyttes mange ut til egen bolig eller tilbake til hjemmet. Atferden eskalerer ofte igjen, – og kan bidra til at ungdommene havner i konflikt med loven, eller får vedvarende psykiske lidelser. Noen blir kasteballer videre i systemet, mellom kriminalomsorgen- og psykisk helsevern.
Å ha en adferd som er så alarmerende at man blir plassert under barnevernloven § 4-24. er alvorlig. Det er derfor særdeles viktig å sette av tid til å undersøke og utrede grundig hva barnets problemer kommer av, og jobbe med dette på et tidlig tidspunkt. Det bør i større grad ses på omsorgssituasjonen barna kommer i fra når det vurderes å treffe et tiltak. Ofte burde barneverntjenesten ha overtatt omsorgen for barna etter barnevernloven § 4-12. kombinert med § 4-24. (Å overta omsorgsansvaret, for deretter å behandle symptomene.) Historiene disse barna sitter med er nøkkelen for å kunne bidra til det mest riktige hjelpetiltaket, og omsorgstilbudet. Om barna skal klare å reparere noen av skadene de er blitt påført, må barnevernet kunne forsikre seg om at omsorgssituasjonen er trygg. At barna er sett, hørt og trodd. Først da kan uttrykkene for sorg, sinne, og fortvilelse blekne, og senere heles.
Både barnevernloven og barnekonvensjonen slår fast at barns rett til å medvirke i egen sak er vesentlig. Allikevel opplever mange barnevernsbarn at de ikke blir tilstrekkelig hørt, og at barnevernet ikke spør om årsaken til problemene deres. Det er også lite kompetanse på hva man bør gjøre i situasjoner der alvorlige forhold blir avdekket, og et bedre tverrfaglig samarbeid mellom barnevern, psykiatri og politi hadde vært ønskelig. Jeg har selv flyttet 15 ganger i barnevernets regi, og fikk lite- til ingen hjelp fra psykiatrien i denne perioden.