Av Christian Hagen Tønsberg
Temaet som behandles i posten nedenfor ble inspirert av at Rettspolitisk forening arrangerte et foredrag om strafferettens utvikling. Det dreier seg imidlertid ikke om et referat fra foredraget, og det er utelukkende undertegnede som står ansvarlig for de meninger som presenteres i teksten nedenfor.
Den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober i år, mer enn 10 år siden de første delene av loven ble vedtatt av Stortinget. Dette er derfor et naturlig tidspunkt for å gjøre opp status, ved å og å undersøke i hvilken retning strafferetten utvikler seg.
Et grunnleggende prinsipp i den humane strafferettstradisjonen som har utviklet seg særlig fra opplysningstiden og frem til vår tid, er at man skal straffe så lite og så lett som mulig, samtidig som straffen ikke må miste sin samfunnsfunksjon. Det er ingen fasit for hvor grensene bør trekkes, men Norge og de andre skandinaviske landene har levd godt med en mer moderat strafferett enn mange andre land. Det blir stadig mindre kriminalitet, selv om mediene tidvis kan etterlate inntrykket av det motsatte. Mitt syn er at man bør fortsette utviklingen mot en stadig mer human strafferett.
Det foreligger imidlertid tendenser som trekker i motsatt retning. En av hovedgrunnene synes å være at politikerne de siste tiårene har vist stadig større interesse for å bruke straff som virkemiddel. Tidligere ble utviklingen av regelverket styrt av fagfolk, og praksis fikk utvikle seg ut fra hva lekfolk og fagdommere så og hørte i rettssalene. Nå vedtar Stortinget i stadig større grad lovendringer basert på sitt eget riktige eller uriktige inntrykk av straffens effekt og det praktiske behovet for tilstramminger. Enkelte ganger kan det også fremstå som om endringene hovedsakelig skyldes et behov for å fremstå som handlekraftige. Et eksempel på slike endringer som motarbeider utviklingen mot en stadig mer human strafferett, er at Stortinget har begynt å fastsette normalstraffenivåer for enkelte straffebud gjennom uttalelser i forarbeidene. Andre lite heldige eksempler at straffeansvar for enkelte alvorlige forbrytelser har blitt unntatt fra foreldelse,[1] og økt kriminalisering av forberedende handlinger som ikke i seg selv er skadelige, men kun skaper risiko for fremtidig skade.
Til tross for denne utviklingen, innebar ikke den nye loven som er trådt i kraft en markant endring bort fra en human strafferettspleie. På den ene siden ble enkelte handlinger avkriminalisert. Dette gjaldt særlig straffebud som uansett ikke ble håndhevet i praksis, slik som forbudene mot blasfemi, ærekrenkelser og flaggbrenning. På den andre siden ble det for eksempel vedtatt en ny regel om at medvirkning er straffbart med mindre det uttrykkelig er gjort unntak i det enkelte straffebudet.[2] Det er i liten grad kartlagt hvilke konsekvenser dette får i tilknytning til alle straffebudene som finnes i rundt i lovgivningen. Endringen har derfor sannsynligvis kriminalisert handlinger som ikke anses som straffverdige.
Straffeloven av 2005 utgjør derfor først og fremst en tapt mulighet til å forankre de enkelte reglene i de generelle prinsippene vi mener disse må bygge på. Straffelovsutvalget oppstilte tre prinsipper for når samfunnet skal kunne reagere på en handling med et så inngripende virkemiddel som straff.[3] Det første prinsippet er at samfunnet kun kan straffe handlinger som medfører, eller kan medføre, skade på andre (skadefølgeprinsippet). At man misliker en handling er ikke en tilstrekkelig tungtveiende grunn til å kriminalisere handlingen. For det andre er det kun berettiget med straff dersom ikke samme mål kan oppnås ved hjelp av mindre inngripende virkemidler (subsidiaritetsprinsippet). For det tredje må det foretas en konkret vurdering av om det likevel er nødvendig og hensiktsmessig å straffesanksjonere en handling. I denne avveiningen må samfunnsnytten av straffen veie klart tyngre enn den skaden og de kostnadene som straffen i seg selv påfører både individer og samfunnet. Alle disse hensynene må også tillegges stor vekt når strafferammene fastsettes.
Disse prinsippene ble imidlertid ikke systematisk vurdert opp mot de enkelte straffebudene, verken i straffeloven av 2005 eller i spesiallovgivningen ellers. Flere straffebud som vanskelig kan sies å bestå den prinsipielle testen ble derfor videreført fra den gamle til den nye loven. Jeg har for eksempel vanskelig for å se at det å utbre pornografi som ikke er godkjent av Medietilsynet er egnet til å skade andre, eller at det ikke finnes andre sanksjoner enn straff som kunne ha begrenset et eventuelt problem.[4] Også forbudet mot egen bruk av narkotika står i et usikkert forhold til Straffelovkommisjonens resonnementer, og et flertall i utvalget ønsket også å avkriminalisere dette. Videre ble det ikke gjennomført en inngående harmonisering av strafferammene, slik at vi fortsatt har uforholdsmessig strenge straffer for narkotikalovbrudd, helt opp til 21 års fengsel. Det er vanskelig å se at en slik gjennomgang vil skje i nær fremtid.
Ettersom Straffelovkommisjonen ikke foretok en konkret og detaljert gjennomgang av hvilke handlinger som skal kriminaliseres og hvilke straffer de skal sanksjoneres med, ble heller ikke Stortinget tvunget til å foreta denne øvelsen. Derfor videreførte det i stor grad tidligere straffebud, uten å bli utfordret til å måtte vurdere de handlinger som er eller vurderes kriminalisert opp mot de overordnede prinsipper som bør ligge til grunn for bruk av straff. Det samme gjelder for valg av straffereaksjoner og straffenivå. Når de folkevalgte slapp unna disse viktige vurderingene ved den omfattende gjennomgangen av strafferetten, er det grunn til å frykte at prinsipielle innvendinger fortsatt vil ha begrenset innvirkning neste gang politikerne ønsker å møte et konkret forsideoppslag i tabloidavisene med mer straff.
[1] Strl. § 91.
[2] Strl. § 15.
[3] NOU 2002:4 kapittel 4.
[4] Strl. § 317.