Av Adrian Norense Idehen
Rettspolitikk er langt i fra et nasjonalt fenomen. Rettspolitiske aktiviteter på det internasjonale nivået foregår i stor utstrekning i byer som New York, Geneve, Brussel, Addis Abeba, og i Haag. Her møtes diplomater for å diskutere internasjonale politiske og rettslige spørsmål. Den nederlandske byen Haag omtales ofte som verdens rettshovedstad, og er sete for en rekke internasjonale organisasjoner og domstoler. En av disse er Den internasjonale straffedomstol (ICC).
ICC har jurisdiksjon over grove internasjonale forbrytelser, som krigsforbrytelser, folkemord, og andre forbrytelser mot menneskeheten. Domstolen utgjør verdenshistoriens første permanente internasjonale straffedomstol, og er et viktig ledd i den globale kampen for å fremme grunnleggende menneskerettigheter. ICC dømmer over individer, til forskjell fra domstoler som EMD og ICJ.
Rettsgrunnlaget for ICC er Roma-vedtektene, en traktat som trådte i kraft i 2002. Medlemsstatene til Roma-vedtektene utgjør statspartsmøtet, som fungerer som domstolens lovgivende myndighet. Statspartsmøtet treffes én gang i året, for å avgjøre viktige spørsmål som domstolens budsjett, valg av dommere, regelendringer, og andre administrative saker. Møtene er gjenstand for mengder av diplomati, lobbyvirksomhet og kampanjer fra stater, NGOer og andre interesserte, som ønsker å forme ICCs framtid. Årets statspartsmøte fant sted i Haag 16.-28. november.
Norge har spilt en viktig rolle i det rettspolitiske arbeidet relatert til ICC. Statspartsmøtets arbeidsgruppe for regelendringer har siden slutten av 2014 vært ledet av Norges viseambassadør til FN, May-Elin Stener. Steners arbeid resulterte i at statspartsmøtet valgte å slette Roma-vedtektenes art. 124. Bestemmelsen gav nye medlemsstater rett til å reservere seg mot ICCs jurisdiksjon over krigsforbrytelser i 7 år fra ratifisering av Roma-vedtektene. Norges ledelse av dette rettspolitiske arbeidet medfører at nye medlemsstater ikke lenger kan påberope seg art. 124 for å unngå at ICC involverer seg i saker om krigsforbrytelser, slik Colombia gjorde i 2002.
På andre områder i forbindelse med ICC ligger Norge etter. ICC har hverken en egen politistyrke eller egne fengselsenheter. Derfor er samarbeid med stater nødvendig for at domstolen kan gjennomføre sitt mandat om å bekjempe straffrihet for de forbrytelsene som er underlagt domstolens jurisdiksjon. Et viktig samarbeidsområde er soningsoverføring av straffedømte i ICC, til medlemsstatene, noe som er et kollektivt ansvar. Norge har ikke inngått noen avtale med ICC om soningsoverføring for personer som dømmes til fengselsstraff av domstolen. Norge har imidlertid allerede en tilsvarende avtale med Jugoslavia-tribunalet i Haag, og norske fengsler har huset 6 domfelte fra den domstolen.
Blant landene som allerede har inngått avtaler om soningsoverføring med ICC finner vi blant annet Finland, Danmark, Storbritannia, Mali og Colombia. Hvorfor er ikke Norge med i denne klubben? Under Stoltenberg II-regjeringen ble arbeidet med å inngå en slik avtale med ICC startet. Nå, over fem år senere, er avtalen ennå ikke kommet i stand. Dette er etter min mening både beklagelig og merkelig, spesielt med tanke på at Solberg-regjeringen i fjor gav ut en stortingsmelding om betydningen av menneskerettigheter i utenriksarbeidet, der blant annet samarbeidet med ICC ble omtalt slik:
«Norge spiller en nøkkelrolle i arbeidet for å fremme godt samarbeid mellom ICC og medlemsstatene […] Prioriterte innsatsområder: […] Bidra til at domstolens viktige funksjoner blir ivaretatt, for eksempel vitnebeskyttelse og soning…» (min utheving og understreking).
Avtaler om soningsoverføring ligger riktig nok under ansvaret til Justisdepartementet, og ikke UD, slik Børge Brende forklarte i Stortinget 3. mars 2014. Norge burde uansett vise initiativ på dette området og gå foran som et eksempel på stater som «walks the talk» i kampen mot grove forbrytelser.
Fra og med i år har Norge begynt å sende fanger for å sone i Nederland, et tiltak som har blitt kritisert ut i fra et menneskerettighetsperspektiv. Hva med å legge til rette for soningsoverføring fra Haag for å rette opp inntrykket?