Av Anniken Sørlie, stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet ved UiO

Det overveiende flertallet av høringsinstansene støtter Helse- og omsorgsdepartementets forslag om å løsrive endring av juridisk kjønn fra medisinsk behandling. Vedtas lovforslaget endres dagens menneskerettsstridige praksis. Samtidig etterlyser flere høringsinstanser et tydeligere barneperspektiv og en nærmere begrunnelse for flere av forslagene.

Endring av juridisk kjønn i dag: krav om kirurgisk fjerning av livmor eller testikler

Etter dagens forvaltningspraksis kreves diagnosen F64.0 transseksualisme og fullført kjønnsbekreftende behandling, inkludert fjerning av testikler eller livmor, for endring av juridisk kjønn. Juridisk kjønn vil si det kjønnet vi er registrert med i Folkeregisteret. Det kommer til uttrykk gjennom vårt kjønnsspesifikke fødselsnummer. Endring av fødselsnummer ligger under Skattedirektoratet. Hvis behandlingen er gjennomført i utlandet, må Helsedirektoratet bekrefte at personen har gjennomgått behandlingen før Skattedirektoratet endrer fødselsnummeret. Hvis kjønnsbekreftende behandling er gjennomført ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Oslo Universitetssykehus, sendes bekreftelsen derfra. Kjønnsbekreftende behandling innebærer i denne sammenheng en lengre psykiatrisk utredning, hormonbehandling, virkelighetserfaring i minimum to år, der personen lever og presenterer seg i tråd med egen kjønnsidentitet, og kirurgisk fjerning av livmor eller testikler. Dette er i dag obligatoriske deler av behandlingen og en forutsetning for endring av fødselsnummeret.

Muligheten for å endre fødselsnummeret på bakgrunn av endret kjønnsstatus, fremgår av forskrift om folkeregistrering, mens vilkårene, eller de ulike delene av dagens kjønnsbekreftende behandling, følger av forvaltningspraksis. Denne praksisen går tilbake til 1970-tallet. Praksisen med å kreve medisinsk behandling for endring av juridisk kjønn er blitt sterkt kritisert av en rekke menneskerettighetsorganer.[1] Likestillings- og diskrimineringsombudet slo i 2014 fast at den norske praksisen er i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering.[2]

Forslag til lov om endring av juridisk kjønn

Den 25. juni i fjor sendte Helse- og omsorgsdepartementet forslag til lov om endring av juridisk kjønn ut på høring.[3] Departementet foreslår her å gjøre endring av juridisk kjønn uavhengig av medisinske vilkår.

Forslagets hovedinnhold:

• å basere endring av juridisk kjønn på egen opplevelse av kjønnsidentitet (erklæringsmodellen),
• personer som har fylt 16 år skal selv kunne søke om å endre juridisk kjønn,
• å senke aldersgrensen for å endre navn etter navneloven fra 18 til 16 år,
• personer mellom 7 og 16 år skal kunne søke om å endre juridisk kjønn sammen med den eller de som har foreldreansvaret. Hvis dette er to personer, må begge være enige,
• barn under 7 år med medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling (intersexbarn) skal kunne endre juridisk kjønn. Helsepersonell må dokumentere barnets tilstand. Foreldre kan søke på vegne av barnet,
• søknad om endring av juridisk kjønn skal behandles av skattekontoret,
• skattekontorets vedtak skal kunne påklages til Fylkesmannen i Oslo og Akershus,
• for personer som har endret juridisk kjønn skal som hovedregel det nye juridiske kjønnet legges til grunn ved anvendelse av regler i andre lover og forskrifter der kjønn er av betydning. Unntak: blant annet ved anvendelse av bioteknologilovens regler om assistert befruktning og der det er nødvendig for å etablere foreldreskap og foreldreansvar etter barneloven, eksempelvis regelen om hvem som er barnets mor.

Departementets lovforslag innebærer en vesentlig endring både i hvordan kjønn forstås i norsk lovverk og en vesentlig styrking av individets selvbestemmelsesrett.

Høringssvarene: manglende barneperspektiv

Høringsfristen gikk ut 15. november 2015, og i alt har departementet fått inn 50 høringssvar.[4] Etter å ha gjennomgått høringssvarene er hovedinntrykket at det overveiende flertallet ser svært positivt på departementets forslag om å innføre erklæringsmodellen og dermed basere endring av juridisk kjønn på egen opplevelse av kjønn. Samtidig kritiseres departementet for ikke i tilstrekkelig grad å ta hensyn til barns rettigheter og for å anlegge et manglende barneperspektiv. Flere høringsinstanser trekker frem at flere av forslagene er mangelfullt utredet. Dette gjelder særlig departementets begrunnelse for ikke å innføre en overprøvingsmulighet i de tilfeller hvor barn og foreldre er uenige om hvor vidt barnet skal endre juridisk kjønn, samt for den nedre aldersgrensen på 7 år for endring av juridisk kjønn.

Intersexbarn under 7 år – i strid med lovforslagets intensjon

Flere høringsinstanser, som Redd Barna og Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett ved Institutt for Offentlig rett, UiO, mener at forslaget om å stille krav om diagnose for endring av juridisk kjønn for barn under 7 år, harmonerer dårlig med at lovforslaget ellers skiller det juridiske fra det medisinske. Transgender Europe stiller seg også kritiske til forslaget, og uttaler at: ”It is regrettable that in the case of intersex children the proposal requests medical documentation, ignoring the fact that it is often health professionals who engage in harmful medical interventions modifying sex characteristics of an intersex child.” Andre høringsinstanser, som Barneombudet, Juristforbundet og Bufdir stiller seg derimot positive til forslaget. Bufdir skriver: ”Samtidig er det viktig å legge til at barn som har en «usikker somatisk» kjønnsutvikling, ikke for tidlig blir definert som enten gutt eller jente. Her bør det være en åpenhet for at en tredje kjønnskategori kan være et godt alternativ.” En rekke andre høringsinstanser støtter og understreker behovet for en egen utredning om mulighetene for å innføre en tredje kjønnskategori.

Barn mellom 7 og 16 år – mangelfullt utredet og behov for en tredjeinstans

Forslaget som gir barn mellom 7 og 16 år mulighet til å endre juridisk kjønn hvis foreldrene samtykker, møter sterk kritikk fra flere hold for et manglende barneperspektiv. Høringsinstansene som stiller seg kritiske til denne delen av forslaget mener at forslaget er mangelfullt utredet og understreker behovet for en ekstern instans i de tilfeller hvor barn og deres foresatte er uenige. Det er særlig departementets begrunnelse om at det vil være mest forsvarlig å vente til barnet fyller 16 år i disse tilfellene, som møter sterk kritikk. Barneombudet skriver ”Barneombudet finner det derfor underlig at departementet knytter uttrykket forsvarlig til det å vente til etter 16 år. Det går an å stille spørsmål ved hvem departementet tenker dette er forsvarlig for, og på hvilken måte forsvarlighet spiller inn her.” Advokatforeningen tar til orde for en ordning etter modell av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 annet ledd, som kan gi barn over 12 år adgang til å endre juridisk kjønn uten samtykke fra foreldrene. Advokatforeningen uttaler: ”Advokatforeningen anser altså at ungdom over 12 år som ønsker å endre juridisk kjønn skal kunne tillates dette uten foreldrenes samtykke, eventuelt kun basert på den ene forelderens samtykke, i de tilfeller ungdommen av grunner som bør respekteres ikke ønsker at foreldrene skal involveres, eventuelt at kun den ene skal involveres.”

Nærmere om aldersgrensene på 7 og 16 år

Av høringsinstansene som uttaler seg om aldersgrensen på 16 år, støtter det store flertallet å sette aldersgrensen for endring av juridisk kjønn basert på egenerklæring til 16 år. Barneombudet mener departementet bør utrede muligheten for å sette aldersgrensen til 15 år. Universitetssykehuset i Nord-Norge og Skattedirektoratet mener på den andre siden at aldersgrensen bør være 18 år. Skattedirektoratet uttaler: ” Et særlig forhold er at en kjønnsendring er irreversibel ved at man ikke får tilbake sitt tidligere fødselsnummer dersom man senere måtte ønske å gå tilbake til sitt tidligere kjønn.”

Av høringsinstansene uttaler 11 seg imot en nedre aldersgrense på 7 år. Flere av disse understreker viktigheten av å kunne endre juridisk kjønn før skolepliktig alder. Det er særlig dette forslaget som kritiseres for å være mangelfullt utredet. Flere instanser fremhever at aldersgrensen fremstår som vilkårlig og etterlyser en nærmere begrunnelse for departementets forslag.

Mens vi venter…

Som professor Aslak Syse skriver i lederen til Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, nummer 4 2015, ”Det er et sterkt og modig forslag som er framlagt av Helse- og omsorgsdepartementet.” En gjennomgang av høringssvarene viser en bred støtte til hovedessensen i forslaget: endring av juridisk kjønn bør løsrives fra medisinsk behandling. Samtidig peker en rekke høringsinstanser på svakheter og mangler ved forslaget, som departementet bør se hen til i utarbeidelsen av lovvedtaket som skal behandles av Stortinget: barneperspektivet bør styrkes. Det bør erkjennes at ikke alle barn har foreldre som støtter dem i ønsket og behovet for å endre juridisk kjønn. Å frata disse barna muligheten til å endre juridisk kjønn, vil neppe i et hvert tilfelle være til barnets beste.

[1] For mer om praksisens forhold til menneskerettighetene, se Anniken Sørlie, «Tvungen identitet – en vurdering av norsk forvaltningspraksis’ krav om irreversibel sterilisering ved endring av juridisk kjønn», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, Årg. 12, nr. 4, 2014 s. 272–295.

[2] LDO saksnr. 14/840. Tilgjengelig: http://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/klagesaker/2014/18840-diskriminering-pa-grunn-av-kjonnsidentitet/

[3] Høringsnotat: Forslag til lov om endring av juridisk kjønn. Tilgjengelig: https://www.regjeringen.no/contentassets/6a6a1ba1395f48a3ba5aa3c1f2536582/horingsnotat_forslag_til_ny_lov_om_endring_av_juridisk_kjonn.pdf

[4] Høringssvarene kan leses her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—forslag-til-lov-om-endring-av-juridisk-kjonn/id2423028/