Av Ingrid Mellum Gundersen.

«I mai 2009 vedtok Stortinget siste del av ny straffelov med en betydelig skjerping av straffen for voldspreget kriminalitet. Fengselsstraffene ble forlenget med omtrent en tredel av det som da var vanlig. [..] I Stortinget ble det hevdet at disse straffeskjerpelsene var nødvendige ut fra den alminnelige rettsbevissthet. Folk ønsket dem, og det var full enighet på Stortinget om å innføre dem straks.» Slik innleder Leif Petter Olaussen en bok fra 2013 under tittelen «Hva synes folk om straffenivået».1 Olaussen setter i boken spørsmåltegn ved om den alminnelige rettsfølelsen i realiteten tilsa at straffenivået burde blitt hevet. Gjennom empiriske undersøkelser forsøker han å finne ut hva folk flest egentlig synes om straffenivået. I denne artikkelen skal jeg presentere hovedlinjene i det Olaussen avdekker. 

1. Lovforarbeidet forut for straffeskjerpelsene

Olaussen er professor ved institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Før Olaussen påbegynte arbeidet med å undersøke hva den alminnelige rettsfølelse faktisk sier om det norske straffenivået, skal han ha informert Stortinget om dette. Stortinget ønsket imidlertid ikke å vente på Olaussen sin forskning, og vedtok som nevnt straffeskjerpelsene i 2009. Olaussen skriver i boken at lovforarbeid og diskusjoner i Stortinget i 2009 og 2010 forteller svært lite om hva politikerne ville oppnå ved å skjerpe straffene for volds- og seksualkriminalitet. Han undrer om enigheten blant partiene kanskje var så omfattende at ingen av dem så noen grunn til å grunngi sitt standpunkt. ”Et påfallende trekk ved forarbeidene er at, på tross av henvisningen til den alminnelige rettsfølelsen, så finnes det ikke opplysninger om hvilket straffenivå befolkningen synes er rimelig eller passende.”

Olaussen virker også skeptisk til en annen side ved lovarbeidet i Stortinget forut for vedtakelsen av straffeskjerpelsene. Han viser til diskusjoner i justiskomiteen, der det fremkommer at politikerne fryktet at domstolene ikke ville følge opp Stortingets ønske om å heve straffenivået. Olaussen beskriver hvordan politikerne derfor gav en klar marsjordre til domstolene om å gjennomføre deres ønske med umiddelbar virkning. Blant annet fremhevet saksordfører Anne Marit Bjørnflaten (Ap) at justiskomiteen «ønsker at den betydelige straffeskjerpelsen vi nå legger opp til når det gjelder den individkrenkende alvorlige kriminaliteten, skal ta til å gjelde straks. Dette må politi, påtalemyndighet og domstoler merke seg.».

En del vil nok mene at en slik marsjordre fra Stortinget er lite ønskelig med tanke på maktfordelingen mellom den lovgivende og dømmende makt. Straffelovkommisjonen skrev for eksempel i sin utredning at de var generelt skeptisk til at lovgiver skal styre straffeutmålingen for å sikre tilstrekkelig strenge straffer på bestemte områder, uavhengig av hvordan dette gjøres lovteknisk.2 Dette fordi

”det er vanskelig å overskue konsekvensene av generelt formet lovgivning, og det kan dukke opp tilfeller som lovgiver ikke har forutsett, slik at straffen loven gir anvisning på – gjennom minstestraff eller på annen måte – blir for streng. Dette kan lede til urimelige enkeltresultater eller juridisk tvilsomme avgjørelser. […] Dette innebærer at straffenivået for de ulike lovbruddstypene bør utvikles av domstolene gjennom konkrete saker, i nær kontakt med den virkeligheten som skal reguleres, og ikke låses av minstestraffer eller på annen måte overstyres.”

2. Olaussen sine empiriske undersøkelser

Olaussen har gjennomført flere undersøkelser for å avdekke hva folk synes om straffenivået i Norge. I boken forteller han at det første skrittet var å undersøke folks holdninger til straffenivået på generelt grunnlag. Han gjennomførte telefonintervjuer, der kvinner og menn fra hele landet blant annet ble spurt om de var enig eller uenig i følgende påstand:

”Voldsforbrytelser bør straffes langt hardere enn i dag»?

84 % av de spurte svarte ja på dette spørsmålet. På basis av besvarelsene av en rekke slike spørsmål, konkluderer Olaussen med at rundt 70 % på generelt grunnlag mener at straffene stort sett er for milde, mens 30 % mener at straffene stort sett er passende. Han understreker at påstandene som ble brukt i intervjuet er sterke, og at dette kan ha påvirket en del av de som ble intervjuet. Likevel er hovedinntrykket at meget betydelige andeler av befolkningen mener at straffene er for milde.

Olaussen gikk deretter over til del to av sin empiriske undersøkelse. For å finne ut hvorvidt folk sin oppfatning av at straffene er for milde faktisk stemmer, så gjennomførte han spørreundersøkelser som bygget på konkrete enkeltsaker. Bare ved en slik fremgangsmåte kan man, ifølge Olaussen, undersøke folks kjennskap til hvilket straffenivå som blir praktisert. Olaussen gav intervjuobjektene seks nokså detaljerte “caser”, og ba dem vurdere hvilken straff de trodde domstolene ville gitt. Deretter ble de bedt om å fastsette hvilken straff de selv mente burde gis den skyldige. For å vurdere om ”folkets straff” var høyere, lik eller mildere enn det som faktisk praktiseres i domstolene, så ba Olaussen i tillegg to dommerpaneler ta stilling til hvilken straffereaksjon som mest sannsynlig ville blitt gitt i saken.

En av casene som deltakerne skulle ta stilling til handler om vold i partnerforhold: Bjørn og Anne har bodd sammen i 6 år. Paret har et barn sammen. De har kranglet mye den siste tiden, men bestemmer seg for å sette av en helg til å få snakket ut. Planen går imidlertid ikke helt som planlagt, paret begynner å krangle. Krangelen inneholder avvisning, sjalusi og beskyldninger om utroskap. I et rasende utbrudd sier Anne at det nok er bedre om de skilles. Bjørn blir så sint at han slår Anne hardt i brystet slik at hun faller. Han sparker og slår henne gjentatte ganger. Anne kommer seg unna, og drar på legevakten. Der får hun påvist to brudd i høyre hånd, samt smerter i nakken, ryggen, ribbenene og nyrene. Smertene varer i 4-5 dager. Bjørn har alminnelig familiemessig bakgrunn, fast arbeid og er ikke tidligere straffet.

Ifølge de to dommerpanelene ville Bjørn blitt straffet med ubetinget fengsel i mellom 2 til 5 måneder for en slik handling.

Intervjuobjektene kunne velge å idømme én eller to reaksjoner, herunder økonomisk kompensasjon, behandling, ubetinget fengsel, elektronisk fotlenke, samfunnsstraff, betinget fengsel, bot, konfliktråd eller ingen straff. Av deltakerne var er det kun 39 % som ville gitt ubetinget fengsel som en del av straffen. Resten har prioritert å idømme andre straffalternativer (for eksempel betinget fengsel (28 %), behandling (31%), bot (10%))

3. Olaussen sine funn

På bakgrunn av den første generelle undersøkelsen konkluderer Olaussen med at mange ser ut til å være svært misfornøyd med straffenivået. Mange synes at fengselsstraffene er for få og for korte.

”Men når folk ble anmodet om å selv være «dommere» i konkrete enkeltsaker og gi straff, viste det seg at svært mange er mindre tilbøyelig til å gi lengre fengselsstraff enn det våre domstoler ville gitt. Dette tyder på at svært mange ikke kjenner det faktiske straffenivået og undervurderer den faktiske bruken av ubetinget fengselsstraff.”

Jeg vil anbefale alle å lese Leif Petter Olaussen sin bok ”Hva synes folk om straffenivået?”. Her gjør han svært interessante funn. Denne artikkelen gjengir selvsagt kun en kort og forenklet versjon av boken. Undersøkelsen burde blitt gjort kjent for folk flest, og ikke minst for politikerne i Norge. Undersøkelsen viste at de betydelige straffeskjerpelsene som Stortinget enstemmig vedtok var mangelfullt forberedt. En mer kunnskapsbasert kriminalpolitikk bør være et mål for våre folkevalgte i fremtiden.

1 Olaussen, Leif Petter (2013). Hva synes folk om straffenivået? En empirisk undersøkelse. Novus Forlag

2 NOU 2002: 4, avsnitt 5.4.1