Av Adrian Norense Idehen

«jeg har for første gang i mitt liv funnet utav hva jeg vil og har klart og holde fokus lenge…men mister jeg dette så er jeg rett tilbake i rennestenen…»
                                                                                            «Arild», fra Stavanger

Forestill deg at du har en type medisin som du er avhengig av for å kunne fungere godt i hverdagen. Den lindrer dine smerter, den holder deg i jobb og borte fra gata, og du er i stand til å yte omsorg over dine barn. Men hva om du må ut av landet én gang i uken for å få tak i denne medisinen? Slik er situasjonen for mange mennesker i Norge.

Norge er medlem av EØS-avtalen. Derfor gjelder prinsippet om de fire friheter her. Én av de fire frihetene er prinsippet om fri bevegelse av tjenester over landegrensene. Helsehjelp er en tjeneste som omfattes av dette prinsippet. Derfor plikter land som Norge å legge til rette for den frie bevegelse av helsetjenester, for eksempel ved at nordmenn fritt kan dra til andre EØS-land for å søke helsehjelp der. Dette kan være gjennom legebesøk, kirurgi, og ved uthenting av medisiner på resept.

Til tross for at EØS-avtalen legger opp til konformitet og fri bevegelse av tjenester, er det ikke konsensus blant EØS-landene hva gjelder tilgjengeligheten og lovligheten av legemidler. Dette gjelder spesielt på området for «narkotiske legemidler», som er strengt regulert i de fleste EØS-landene. Disse forskjellene har ført til en del folk har reist fra Norge til andre EØS-land for å kjøpe narkotiske legemidler som er lovlig tilgjengelig for salg der, for så å ta legemidlene med tilbake til Norge. Dette fenomenet har norsk media satt søkelys på, med skildringer av rusavhengige og andre som for eksempel har dratt til Belgia for å kjøpe subutex, eller til Nederland for å kjøpe cannabis. Inntil nylig tillot norsk regelverk dette, med den begrensning at man kunne ta med seg én måneds forbruk av slike legemidler til Norge.

Da norske myndigheter ble oppmerksom på disse «narkoturene» iverksatte man arbeidet med å stramme inn på muligheten til å ta med seg narkotiske legemidler til eget personlig, medisinsk bruk, til Norge.

Som et resultat av dette arbeidet ble narkotikaforskriften § 19 endret den 1. januar 2016. Personer med folkeregistrert adresse i Norge kan nå kun medbringe én ukes forbruk av narkotiske legemidler inn i landet. Med dette ønsket man å hindre ulovlig spredning av narkotiske legemidler til nye og eksisterende rusbrukere.

Det er åpenbart at endringen i narkotikaforskriften medfører visse praktiske og økonomiske utfordringer for de fleste norske pasienter som er avhengige av slik medisin. Det gjør det ikke bedre at det ofte er ressurssvake personer som befinner seg i denne pasientgruppen. Hvor mange nordmenn har for eksempel de nødvendige økonomiske forutsetningene, eller tid og anledning, til å reise til utlandet én gang i uka for å kjøpe medisiner? Dette gjør det nesten umulig å følge et sammenhengende behandlingsopplegg.

Etter min mening er forskriftsendringen meget uheldig. Men er den i det hele tatt i tråd med Norges internasjonale forpliktelser?

Medlemsstatene i EØS-området er forpliktet til å følge prinsippene om de fire friheter og ikke-diskriminering basert på nasjonalitet. Statene har i midlertid en viss skjønnsmargin til å innskrenke prinsippet om de fire friheter, men kun dersom tiltakene er nødvendige og proporsjonale for å oppnå et legitimt formål i EØS-avtalens forstand. Dette følger blant annet av EUs pasientrettighetsdirektiv, som Norge har implementert. Forholdet til EØS-avtalen ble beklageligvis ikke drøftet i høringsnotatet angående endringen i narkotikaforskriften, fra Legemiddelverket.

Etter mitt skjønn diskriminerer endringen i narkotikaforskriften både mellom ulike pasienttyper, og mellom nordmenn og utlendinger.

Har man en type lidelse som kun krever medisiner av et slag som lovlig selges i Norge, kan man alltids støtte seg på det norske helsesystemet. Er man derimot avhengig av narkotiske legemidler som bare er tilgjengelige i andre EØS-land, må man forholde seg til de praktiske, økonomiske, og rettslige utfordringene som endringen i narkotikaforskriften innebærer.

Folk uten folkeregistrert adresse i Norge kan fortsatt ta med én måneds forbruk av slike legemidler til Norge, mens nordmenn må holde seg til den nye mengebegrensningen på én uke. En svenske eller en italiener med MS kan altså trygt komme til Norge og nyte lange ferier her i landet med sin medisinske cannabis. En norsk person med samme lidelse er imidlertid nødt til å dra til Nederland ukentlig. Eventuelt må vedkommende la være å bruke den typen medisin overhodet, eller bare i perioder, og selv tåle konsekvensene av det. Dette er en type diskriminering som neppe er kompatibel med EØS-avtalens prinsipp om ikke-diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet.

Hvorfor skal ikke nordmenn ha de samme rettighetene som andre EØS-borgere i helsesektoren? Etter min mening er det også på sin plass å spørre om forskriftsendringen i realiteten er begrunnet i den paternalistiske tankegangen som har preget norsk narkotikapolitikk i mange tiår. I så fall har vi tatt et skritt i feil retning.

Dersom man ønsker å hindre ulovlig spredning av narkotiske legemidler til nye og eksisterende rusbrukere burde man fokusere på å straffe de som gjør nettopp dette, i stedet for å hindre trengende pasienter fra å medbringe sine nødvendige medisiner til landet. Dersom norske myndigheter ikke ønsker at EØS-reglene skal gjelde i Norge bør man heller benytte seg av reservasjonsretten, enn å forsøke å omgå de reglene som resten av medlemslandene har sagt seg enige i.

Det følger av EØS-loven at EØS-rett med direkte virkning har forrang foran enhver nasjonal rettsnorm ved konflikttilfeller. Derfor må den norske narkotikaforskriften § 19 vike for de nevnte prinsipper, slik de fremgår av EØS-retten. Det samme følger av straffeloven § 2, der det står at den norske straffelovgivningen viker for de begrensninger som følger av folkeretten, noe EØS-avtalen er en del av.

Nordmenn som reiser til Europa og lovlig kjøper narkotiske legemidler bør likestilles med andre europeere. Dette mener jeg som jurist både fordi det vil være i tråd med EØS-avtalens prinsipper, men også som medmenneske med sympati for folk med sterke medisinske behov. Retten til helse er en menneskerettighet, noe Norge må respektere.