Av Cecilie Bråten
Relasjoner som oppstår på tvers av kultur og normer, kan ofte være kilde til kraftig reaksjon i samfunnet.
Det kan også være noe av det vakreste som er.
Mennesker som har blitt friske av alvorlig psykisk sykdom peker ofte på gode relasjoner som en avgjørende faktor.
Løvetannbarna gjør det samme.
Opplevelsen av å bli sett som et helt menneske skaper en helende og lindrende effekt hos den enkelte person.
Prosjektet til Unicef “Den Ene” oppfordrer oss til å se og bry oss om hverandre- fordi hver og en av oss kan utgjøre en forskjell.
Den avgjørende forskjellen som nærer liv- fremfor død.
Mennesker i krevende livssituasjoner trenger omsorg og kjærlighet mest av alle.
Barn i barnevernet, eldre på sykehjem og pasienter i psykiatrien har et spesielt behov for mennesker som kan gi lindrende omsorg.
I mange omsorgsyrker- spesielt i psykiatrien og barnevernet, gis det allikevel strenge restriksjoner for hvor langt man har lov til å bry seg om andre.
Den genuine omsorgen blir ofte forbundet med noe som er uprofesjonelt og frarådet på det sterkeste.
Pasienter har fremholdt hvor betydningsfullt det har vært for den enkelte at helsepersonell har vist at de bryr seg på tross av strenge etiske retningslinjer.
Retningslinjer som sier at privatisering av behandlingskontakten- uavhengig av hva dette innebærer- er faglig uforsvarlig.
Privatisering innebærer all kontakt som foregår mellom helsepersonell og pasienter etter endt behandlingsforløp- og/eller etter arbeidstid.
I barnevernet gjelder de samme reglene.
Nære relasjoner kan oppstå mellom alle mennesker i ulike situasjoner. Systemene er ingen unntak. Det er noe unaturlig med å skulle skambelegge og forby all kontakt mellom mennesker- i stedet for å tydeliggjøre de situasjoner som faktisk er grenseoverskridende. Barnevernsbarn som flytter ofte er spesielt sårbare for manglende relasjoner i voksen alder. Å ha en som bryr seg- uavhengig av hvordan kontakten oppstod, kan være livsviktig for noen. Ansatte i barnevernet som vet dette- og holder kontakten videre, må holde dette hemmelig ovenfor omverden. Helsepersonell må det samme.
I psykiatrien risikerer man dessuten administrative reaksjoner for å bry seg med andre. Privatisering av kontakten er brudd på helsepersonell loven om faglig forsvarlighet, og kan medføre advarsel.1
Bestemmelsen om faglig forsvarlighet i Helsepersonell loven § 4 er en rettslig standard.
Det står ikke i loven hva som er godt fag. Helsefaget bestemmer derfor hva som regnes som forsvarlig helsehjelp. Dette betyr at aksepterte normer for godt fag understøttes av loven. Kravet til faglig forsvarlighet varierer med faglig utvikling, verdioppfatninger og lignende. Dette betyr at det faglige innholdet som regelen viser til, forandrer seg over tid.
En av grunnene til at restriksjonene er så strenge er for å beskytte pasientene mot misbruk.
At hjelpere ikke utnytter situasjonen til sin egen vinning.
Man skal selvfølgelig ikke påføre pasientene ytterligere krenkelser i en ellers sårbar livssituasjon.
Det hele resulterer i at helsepersonell blir opplært i å gi teknisk omsorg- som styrker utenfor følelsen til mange av pasientene- fordi balansegangen kan være vanskelig å håndtere. Desuten er det enkleste å ikke bevege seg inn i dette landskapet.
Problemet er imidlertid at man forsøker å gjøre enhver regel allmenngyldig i møte med totalt ulike individer, situasjoner og problemstillinger.
Det er ikke nødvendigvis slik at det oppstår en rutsjebane til grenseoverskridende adferd, om man forsøker å vise at man bryr seg om andre.
De aller fleste helsearbeidere gjør gode vurderinger av situasjonen selv- i møte med ulike individer.
Handlerommet på dette området bør bli større og utvikle seg til en åpen faglig debatt.
Regler som beskytter pasienter mot misbruk bør ivareta nettopp dette ved å tydeliggjøre når slike situasjoner oppstår. Det bør imidlertid skapes et rom for positive holdninger og ny tenkning rundt ulike måter å kunne gi omsorg på. Rettsikkerheten til personer som jobber i systemene blir også svekket ved utydelige og vage definisjoner av retningslinjene.
Mennesker som har vært utsatt for alvorlige overgrep over tid kan utvikle skam over egen eksistens som et hoved problem.
Noen kan miste troen på at man betyr noe. Å oppsøke og gjennomføre behandling i psykiatrien kan derfor være vanskelig. Tilrettelegging av behandlingen- med andre innfallsvinkler enn de tradisjonelle, kan være nødvendig. Relasjoner som oppstår til andre- i det man klarer å opprette tillit, kan få en verdi det er verdt å ta vare på.
UNICEF utfordret voksenpsykiatrien til å bli mer kreative under barneombud-skifte i år 2012. Problemet er at kreativiteten stoppes av regelverket, som kan slå ned på alt som ikke innebærer at man sitter på to stoler mens klokken tikker vagt. Når det også bare er greit å eksperimentere med behandling som innebærer å ekskludere og minimere; snarere enn å inkludere og gi omsorg, kan man stille spørsmål ved om vi beveger oss i riktig retning.
Jeg er en av de som har fått oppleve at noen gir noe for meg på tross av konsekvensene dette ville medføre.
Det er imidlertid med en sår takknemlighet jeg vet at det som har vært livsviktig for meg, ville blitt stemplet som avvik av andre helsearbeidere.
Konsekvensen med et så rigid regelverk er at ingen tørr å ta den faglige debatten med åpenhet.
Det er få som kan stå frem med de gode historiene så lenge man kan risikere konsekvenser for dette.
Det er kanskje på tide å slå et slag for medmenneskelighet og ta de juridiske og etiske debattene rundt dette.
“Vi ber ikke om medisiner, journalutskrift, diagnoser og forklaringer. Vi ber om å bli sett av en annen.”2
La oss se det store helhetlige bildet; ikke la enkelte mennesker- som ikke vet hvor grensen til overgrep ligger,-styre hvordan lovverket skal se ut for alle.
2. Stein Mehren. Utdrag fra Maja Thunes boklansering.