Av Merete Havre, doktor i rettsvitenskap, førsteamanuensis ved Fakultetet for samfunnsfag, Barnevernutdanningen, HiOA

Menneskerettighetssaker i Norge:

En bekymringsmelding blir sendt til barnevernet fra legevaktlege. Barnevernet henlegger saken uten undersøkelse. Ti måneder etter dør gutten av underernæring. Gutten blir bare 10 år.

En mor fratas omsorgen for barnet sitt. Domstolen er ikke enig i beslutningen. Barnet kan imidlertid ikke flyttes tilbake til mor. Tiden har løpt fra dem i rettsprosessen.

Gutt på 16 år blir varetektsfengslet i to måneder. Han sitter fengslet sammen med voksne kriminelle og deler hverdagslivet sitt med dem. Barnevernet har ikke tilstrekkelige ressurser.

En 16 år gammel jente forteller at hun blir utsatt for rå fysisk makt på barneverninstitusjon og at en av de ansatte tok kvelertak på henne. Ingenting skjer.

En gravid kvinne blir varetektsfengslet. Båndene mellom mor og barn brytes ved fødsel. Mor blir ført tilbake til cellen. Totalt sitter hun fengslet elleve måneder. Senere blir hun frifunnet på alle punkter. Det samme gjelder den HIV-syke nederlandske mannen som først slippes fri etter to år og fire måneder i varetekt. I en annen varetektsak er det en ung, kvinnelig rusmisbruker som må avbryte sitt behandlingsopplegg ved fengsling knyttet til rusrelatert tyveri.

Mor besluttes utvist. To små barn på 4 og 6 år, begge norske statsborgere, står i fare for å måtte bryte kontakten med mor. For alltid. Saken stoppes av Den Europeiske menneskerettsdomstolen. Også utvisningssaken til et søskenpar som har bodd i Norge fra de var 8 og 9 år gamle blir stoppet i Strasbourg. Utvisningen ble først besluttet da de var unge voksne, etter tjue år i landet.

En 19 år gammel gutt kommer ut av arresten med brukket ribben, brist på hodeskallen og store blåmerker over hele kroppen. Gutten blir dømt for å ha unnlatt å helle ut en halvliter øl. Saken mot politiet blir henlagt.

En jente på 9 år og hennes mindre søsken blir vekket på natten av norsk politi som brutalt knuste ruten til leiligheten deres for tilbakesending i asylsak.

Tre somaliske barn får avslag på skoleplass i nærmiljøet og flyttes til en annen skole. Skolen har ikke ressurser til å ta imot dem. De har ikke mulighet til å klage, og må innfinne seg med situasjonen.

Sakene vekker nysgjerrighet hos en rettsforsker.

Historiene som her skisseres, har alle skjedd de senere årene. Individene bak disse vedtakene har alle opplevd å få sine grunnleggende menneskerettigheter innsnevret eller sågar uthult. Det offentlige har brutt bånd mellom barn og foreldre, påført skader og unnlatt handling med døden til følge. Med loven i hånd. Tilsynelatende.

Sakene som opprører, vekker nysgjerrighet hos en rettsforsker. Kan det stemme at rettsreglene tillater slike inngrep i menneskers liv? Kan disse hendelsene virkelig være i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser? Det som begynner med en undring, resulterer ofte i rettsvitenskapelige arbeider.

Rettsvitenskapen bringer frem kunnskap om brudd på menneskerettigheter.

Uten rettsvitenskapelige arbeider er det ikke sikkert at brudd på menneskerettighetene oppdages i samfunnet. Rettsvitenskapelige arbeider avdekker flere saker på kant med menneskerettsvernet og bringer dette til kunnskap til individene og til beslutningstakere. Kritikk og avdekking er imidlertid ikke det viktigste rettsvitenskapelige bidraget. Viktigere er rettsvitenskapens bidrag til å forbedre systemene.

Rettsvitenskapens bidrag til forbedring av systemene.

En av rettsvitenskapens viktigste oppgaver er å bidra til et rettssikkert system – et system som på en god nok måte sikrer at de riktige avgjørelsene tas. Rettsvitenskapelige arbeider viser svakhetene i den rettslige reguleringen, og gir anvisning på hvordan systemet kan forbedres. I tillegg bidrar rettsvitenskapen til å synliggjøre normenes nærmere innhold, og gjøre de mange skjønnsmessige ord og uttrykk lovene bygger på, mer håndfaste for beslutningstakerne.

Fra formelle til reelle rettigheter for individene.

Det er slett ikke sikkert at forvaltningssakene som er blitt stoppet, av Høyesterett og Den Europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, ville blitt stoppet uten rettsvitenskapens bidrag. Rettsvitenskapen kan ikke garantere at det er nok politisk vilje til å sette inn nok ressurser i barnevernet, slik at både den varetektsfengslede gutten og gutten som døde, hadde fått omsorg og hjelp. Rettsvitenskapen kan heller ikke hindre at det finnes ‘råtne epler i systemene’ – personer som begår straffbare handlinger eller misbruker myndighet. Men rettsvitenskapens bidrag, gjennom kritikk og teoridannelse, er med på ¨sørge for at grunnleggende menneskerettigheter ikke bare blir formelle rettigheter, men reelle rettigheter for individene. Kunnskap om regelens nærmere innhold ville kanskje fått den sekstenårige jenta utsatt for vold fra tjenestemannen til å påklage hendelsen og eventuelt anmelde forholdet, og de somaliske barna kunne fått rettslig hjelp til å starte på nærskolen. Individene har selv har få eller ingen mulighet til å avdekke hva som er menneskerettsbrudd. I noen av sakene er det heller ikke mulighet for rettshjelpsdekning. De rettsvitenskapelige arbeidene brukes av individer i møte med det offentlige, og brukes av advokater i prosesskrift, klager, og prosedyrer for å fremme alle sider av saken.

Kunnskapen må nå frem til alle.

Avdekking av feil oppdages først etter innsamling og analysering av et stort materiale. Teoribyggingen av normens nærmere innhold krever møysommelig arbeid. Lydfiler fra stortingsforhandlinger må høres gjennom, tusenvis av kjennelser og dommer, både fra nasjonale og internasjonale domstoler, må analyseres og individer må snakkes med. Dette arbeidet kan ikke alltid skje i enkeltsaker, med de ressursene som stilles til rådighet. Det bør heller ikke være slik at hvert enkelt individ må sørge for denne kunnskapen. Arbeidet bør skje gjennom uavhengige forskningsarbeid – på generelt grunnlag – for å nå ut til alle individ som utsettes for brudd på grunnleggende menneskerettigheter

Rettsvitenskapelige arbeider er spesielt viktig for de mest ressurssvake.

Rettsvitenskapelige arbeider er spesielt viktig for de mest ressurssvake. For dem som ikke kan fremme sin egen sak. For sårbare barn, og de individene som av ulike grunner ikke har de samme muligheter i samfunnet, og er falt utenfor samfunnets normer. For dem som må kjempe en kamp mot statsapparatet for sine grunnleggende rettigheter. Et apparat med mye ressurser. For dem som ikke har ressurser til de beste advokatene. Uten juridisk forskning står vi i fare for å tape på vegne av de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt.

Sakene omhandles i følgende rettsvitenskapelige arbeider:

Havre, Merete (under publisering): Nyanser av grått – fysisk tvangsbruk i oppdragerhensikt i barneverninstitusjoner.

Havre, Merete (2015). Varetekt og proporsjonalitet – en balansetest. ISBN: 978-82-02-30384-6. 350 s. Cappelen Damm Akademisk.

Havre, Merete (2015). Domstolens prøving av forvaltningsvedtaks forholdsmessighet i menneskerettslig sammenheng. Retfærd. Nordisk Juridisk Tidsskrift.

Havre, Merete (2014). Varetektsfengsling av barn- statens plikt til å løslate i påvente av hovedforhandling. Tidsskrift for strafferett.

Havre, Merete (2013). Politiets skadevoldende handlinger – et tosporet system. Høgberg, Alf Petter Schea, Trond Eirik Torgersen, Runar (Red.), Rettssikker radikaler: Festskrift til Ståle Eskeland 70 år. Kapittel. s. 81-109. Cappelen Damm Akademisk.

Meidell Havre, Merete (2012). Barns rett til å gå på nærmeste skole etter opplæringsloven §8-1 – en individuell ubetinget rettighet. Jakhelln, Henning Welstad, Trond-Erik (Red.), Utdanningsrettslige emner. Kapittel 12. s. 186-205. Cappelen Damm AS.

Meidell, Merete (2010). Brutte bånd ved utvisning av foreldre- rettferdig for hvem ?. Halsaa, Beatrice Hellum, Anne (Red.), Rettferdighet. Kapittel 8. s. 169-185. Universitetsforlaget.