Av Stina Hoel Jensen

Innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken

Den sittende regjeringen har nå styrt i tre år, og ikke uventet har innvandrings- og asylpolitikk vært et gjennomgående tema i denne blå-blå perioden. Ved at antall flyktninger til Europa økte kraftig i løpet av 2014-2015, har temaet blitt ytterligere aktualisert. Det har fra regjeringens side blitt uttrykt stor bekymring for hvordan Norge skal klare å håndtere ”flyktningstrømmen”. Fokuset har selvfølgelig blitt rettet mot velferdsstaten, og den potensielle trusselen flyktningene og økt innvandring generelt kan utgjøre mot denne.

Justis- og beredskapsdepartementet har da heller ikke ligget på latsiden når det gjelder å forsøke å beskytte velferdsstaten mot denne ”trusselen” – det siste året med innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug i spissen. Listhaug har ikke bare vært aktiv i media; sammen med justisminister Anders Anundsen har hun også foreslått flere endringer for å “stramme inn og gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge”. Sitatet er hentet fra regjeringens nettside, og viser til lovforslaget om endringer i utlendingslovgivningen som ble sendt på høring 29. desember 2015 (Innstramminger II). Rettspolitisk forening har skrevet en høringsuttalelse, og et rettspolitisk notat om forslaget. Foreninga var kritisk til flere av tiltakene som ble fremmet, og mente at ønsket om å redusere antall flyktninger til Norge vil være en ansvarsfraskrivelse for flyktningsituasjonen. Kritikken og bekymringen for Norges holdning gjør seg fortsatt gjeldende.

Rettspolitisk forening har, slik det også ble gitt uttrykk for i høringsuttalelsen til Innstramminger II, forståelse for at økt tilstrømming av flyktninger krever politisk handling. Foreninga mener likevel at flere av lovforslagene og –endringene bærer preg av et visst hastverksarbeid. Særlig hvordan de ulike endringene vil stå seg opp mot Norges internasjonale forpliktelser synes ikke alltid å være like grundig utredet.

Viljen til å så fort som mulig stramme inn og gjøre Norge mindre attraktivt for flyktninger har også virket større enn viljen til å utvise en noe mer nøktern holdning og avvente den reelle utviklingen.

I ettertid kan vi for eksempel slå fast at det har kommet langt færre flyktninger til Norge i 2016 enn hva man først trodde, og at ”trusselen” ikke var så stor som mange først fryktet.

Innvandring – en trussel mot velferdsstaten?

Utgjør så økt innvandring og flere flyktninger en trussel mot velferdsstaten? Rettspolitisk forening ønsket å få en grundig og faktabasert debatt rundt dette temaet, hvor den offentlige debatten preges av dramatiske overskrifter og unyanserte utspill fra politikere . Temaet for årets Høstseminar ble derfor ”Er innvandring en trussel mot velferdsstaten?”. Noen entydig løsning kom vi kanskje ikke frem til, men det var stor enighet blant de inviterte forskerne og statistikerne om at økt innvandring ikke vil føre til en undergang av velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Det er ikke sikkert velferdsstaten kan opprettholdes nøyaktig slik den er i dag, men den vil kunne tåle en høyere tilstrømming av flyktninger og øvrige innvandrere. Det kom frem at for eksempel økt levealder i beflokningen er en mye større trussel mot velferdsstaten enn økt innvandring.

Hva som er mulig å få til og hvor høy innvandring Norge kan tåle, handler i stor grad om politisk vilje. Per i dag er denne viljen liten. Politisk vilje til å foreslå ytterligere innstramminger og gjøre situasjonen vanskeligere for de som allerede har kommet til Norge, skorter det imidlertid ikke på.

Ytterligere innstramminger

I høst har Arbeids- og sosialdepartementet blant annet foreslått endringer i trygderegelverket. Bakgrunnen for forslaget er nødvendigheten av å ha et trygderegelverk som kan håndtere ikke bare de flyktningene som har kommet, men også eventuelle fremtidige situasjoner med ”ekstraordinær stor tilstrømming av asylsøkere”. Dette selv om departementet selv sier at prognosen for det samlede antall flyktninger til Norge i 2016 er nedjustert. Rettspolitisk forening er sterkt kritisk til forslagene om innstramminger i flyktningers rett til trygdeytelser uten krav om botid i landet.

Videre har Barne- og likestillingsdepartementet foreslått en ny lov om omsorgssentre for mindreårige asylsøkere. Forslaget gjelder for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Bufetat er i dag ansvarlig for tilbudet disse barna gis om opphold i et omsorgssenter, og tilbudet er regulert i barnevernloven. Departementet foreslår nå å ta ordningen ut av barnevernet, men at det skal bygge på en ”barnefaglig og flyktningefaglig standard”. Slik Rettspolitisk forening ser det, handler forslaget om å kutte kostnadene i forbindelse med omsorgen av de mindreårige asylbarna. Dette vil føre til et dårligere tilbud i form av omsorgssentre med større avdelinger, flere barn per rom og færre voksne per barn, og med det mindre omsorg for barn på flukt.

Etter foreningas mening er også dette forslaget et uttrykk for en asylpolitikk der målet er å redusere flyktningers tilbud til et minimum, med det formål at tilstrømmingen skal synke. Denne gangen er det barn under 15 år det går ut over, og foreninga er meget skeptisk til forslaget.

Også barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) uttrykker skepsis i sitt høringssvar, og skriver at “[r]isikoen med lovforslaget er at det åpnes for så store innstramninger og reduserte ressurser til omsorgssentrene at tilbudet ikke ivaretar barnas behov på en god måte”.

Foreningas høringsuttalelser er lagt ut på Rettspolitisk forening sine nettsider.

Bekymringsfull utvikling

Rettspolitisk forening mener det er bekymringsfullt at det på stadig flere området kuttes og strammes inn på flyktningers rettigheter, kun med det mål at Norge skal tiltrekke seg færrest mulig mennesker med behov for beskyttelse og trygghet.

At regjeringen kategorisk velger å legge seg på et minimumsnivå når det gjelder disse personens rettigheter – og at forholdet til menneskerettighetene sjeldent blir reelt vurdert– er ikke godt nok.

Det er ikke dermed slik at det er en enkel løsning på de utfordringene både Norge og Europa, og ikke minst de flyktningene det er tale om, står overfor. Man kan likevel være kritisk til at viljen til en ordentlig debatt basert på faktaopplysninger om den norske økonomien og velferdsstaten synes fraværende, selv om både tallmateriale og annen samfunnsvitenskapelig forskning om temaet er tilgjengelig. Det blir hele tiden et spørsmål om hva som skal til for å gjøre seg så lite attraktiv for flyktninger og andre innvandrere som mulig, heller enn hva som faktisk er mulig å få til.

Dette er vanskelig å forstå og å akseptere. Særlig fordi det er tale om skjebnene til flere hundretusener av mennesker i nød, som vi alle faktisk er ansvarlige for. Det regjeringen så langt har bidratt til er å redusere rettighetene til de av oss som har det vanskeligst, og å skape et større skille mellom ”oss” og ”dem”.