Av Live Kleveland, jurist og kommunikasjonsrådgiver i Dyrevernalliansen.

Ei ku er en ting, i følge lovverket. Senhøstes 2016 avgjorde Høyesterett straffenivået for grove dyremishandlingssaker med Jøa-saken. Nesten hundre kyr og kalver var sultet til døde i det media omtalte som “dødens fjøs”. I rettslig forstand gjaldt denne saken ødeleggelse av gjenstander.

Samtidig har levende dyr en del egenskaper som utvilsomt gjør dem litt annerledes enn annet løsøre. Som Høyesterett påpekte i dommen; et vesentlig straffskjerpende moment var at dyrenes lidelser hadde pågått i opptil to måneder.

Mye mer enn en ting

Ei ku kan altså lide, selv om hun bare er en ting. Vitenskapelig er det ingenting som tyder på at verken pattedyr og fugler lider mindre enn mennesker, enten de sultes, blir slått eller mishandlet på andre måter. En økende mengde forskning viser at også fisk føler smerte.

Ikke bare kan dyr føle smerte, frykt, sorg og annen lidelse. De siste tyve årenes forskning har vist at både pattedyr, fugler og fisk også har evner, langt utover hva som tidligere har blitt antatt. Vitenskapelige undersøkelser viser for eksempel at høner kan forestille seg hvordan fremtiden vil bli. Sauer danner livsvarige vennskap, og kan gjenkjenne hverandre på bilder. Unge revevalper lærer å jakte av foreldrene, og gode jaktteknikker går i arv i familien. Fisk har hukommelse, og kan lære av erfaring. Dyr har altså sosiale, kognitive og emosjonelle evner som til forveksling ligner våre egne.

Descartes’ forestilling om at dyrenes smerteskrik bare er “knirk i maskineriet” er altså grundig tilbakevist. Spørsmålet er om rettsutviklingen holder tritt med de nye vitenskapelige oppdagelsene.

Egenverdi og beskyttelse

Da ny dyrevelferdslov ble vedtatt i 2009, arbeidet Dyrevernalliansen for å styrke dyrenes rettslige status. Mot regjeringens vilje fikk vi stortingsflertallet med på å lovfeste at dyr har en verdi i seg selv. Dyrevelferdsloven § 3 første punktum fastslår nå at “Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker.”

Forarbeidene nevner dette prinsippet som en viktig premiss for hele loven. Samtidig påpeker Stortinget at formuleringen ikke vil medføre noen endringer i “vanlig husdyrhold slik vi kjenner det i dag”, og det endrer heller ikke dyrs rettslige status.

Teoretisk sett har dyr derfor fortsatt ikke noe krav på beskyttelse, men vi mennesker har en plikt til å beskytte dem. Tanken er at den som velger å ha dyr i sin varetekt, også påtar seg et etisk og juridisk ansvar. Omfanget av dette ansvaret ble utvidet med den nye dyrevelferdsloven.

Tidligere dyrevernlov krevde bare at dyreeieren skulle hindre lidelse, som sult, skade og sykdom. Det er ikke tilstrekkelig lenger. Dyrevelferdsloven § 23 første ledd krever nå at dyreeieren også skal gi dyrene god velferd “ut fra artstypiske og individuelle behov”. Dyrene skal sikres opplevelsen av å ha det godt, blant annet ha mulighet til “bevegelse” og “annen naturlig adferd”. Disse bestemmelsene gjelder i tillegg til krav om at avl ikke skal påvirke dyrene negativt, at dyr må bedøves før de avlives, og at operasjoner bare skal skje av hensyn til dyret selv.

Unødvendig og “nødvendig” lidelse

Dyrevelferdslovens bestemmelser høres betryggende ut for de fleste. Den som fordyper seg i forskriftene, kan imidlertid få seg noen overraskelser.

Et eksempel er forskrift om høns og kalkun, som fastsetter minimumskrav til arealet for høner. Hver burhøne skal ha 675 cm2 bruksareal, altså mindre en ett A4-ark. På denne plassen har hun ikke engang plass til å slå ut vingene sine. Hun får oppfylt tre av sine aller viktigste adferdsbehov: et sted å legge eggene, en teoretisk mulighet til å sandbade for å rense fjærdrakten, og muligheten til å sitte på en vagle. Dette er, slik lovgiver oppfatter det, tilstrekkelig til å dekke våre plikter for henne etter loven. På lignende måte tillates pelsdyroppdrett, oppal av kyllinger som er avlet til ekstrem vekst, og rutinemessig amputasjon av kroppsdeler på gris.

Det rettslige alibiet er dyrevelferdsloven § 3 andre ledd, som fastslår at dyr skal beskyttes mot fare for “unødige påkjenninger og belastninger”. Det egentlige innholdet av denne setningen forstås bare motsetningsvis: Det er lovlig å la dyr lide, hvis det er nyttig for mennesker.

 “Nødvendig lidelse” er smerte, frykt, død og frihetsberøvelse som skjer av hensyn til menneskelige interesser som tradisjon, økonomi eller vitenskap. Her kommer dyrenes tingsrettslige status grelt til syne: Det ville sannsynligvis blitt oppfattet som et større etisk problem å tillate mishandling av dyrene hvis de ble anerkjent som personer .

Forskjellen på prinsipper og praksis illustrerer også hvor tett rettsutviklingen på dette området henger sammen med det politiske nyhetsbildet. Krav til styrket rettsvern for dyr drives frem av publikum og pressgrupper, mens bondeorganisasjonene protesterer og de politiske partiene grupperer seg mellom dem.

Stortinget drøfter sjelden innholdet av lovbestemmelsene når de tar stilling til om dyrehold bør være lovlig eller ulovlig. De som er for å opprettholde tingenes tilstand, argumenterer vanligvis mot at dyrene påføres noen form for lidelse, og unngår dermed hele det juridiske vurderingstemaet. Et eksempel på dette er pelsdyroppdrett. Den 20. desember 2016 stemte stortingsflertallet for en “bærekraftig utvikling” av den kontroversielle næringen. I næringskomiteens innstilling stiller ikke stortingsflertallet spørsmål ved om mink og rev i bur er i strid med dyrevelferdsloven.

Lovverkets dualisme

En unyansert speciesisme, altså ensidig favorisering av mennesker i forhold til andre arter, er betraktelig vanskeligere å forsvare nå enn for tyve år siden. Ny kunnskap om dyrs evner og behov tilsier at dyrs rettslige vern bør økes, men tunge økonomiske hensyn taler for å fortsette som før.

Dyrevelferdsloven av 2009 gir dyr en mer omfattende beskyttelse enn tidligere lovverk. Samtidig tilslører og legitimerer loven handlinger som ellers lett ville blitt benevnt som mishandling og frihetsberøvelse.

Kilder:

• Lov om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) 19. juni 2009 nr. 97. – HR-2016-02285-A (Jøa-dommen). – Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) Om lov om dyrevelferd kap. 4.1.
• Innst. O. nr. 56 (2008–2009) Innstilling fra næringskomiteen om lov om dyrevelferd kap. 2.1. – Forskrift om hold av høns og kalkun 12. desember 2001 nr 1494 § 29 nr.1.
• Innst. 151 S (2016–2017) Innstilling fra næringskomiteen om Pelsdyrnæringen.