Av førsteamanuensis Merete Havre[2]

1.    Forslag til ny barnevernlov på høring

Utvalget som har lagt frem forslag til ny barnevernlov gjennom NOU 2016:16 har gjort et stort og viktig arbeid med å styrke barnets rettigheter og foreldrenes rettssikkerhet i møte med det offentlige velferdsapparatet. I en artikkel i Kritisk juss reiser jeg imidlertid spørsmålet om barns rettssikkerhet i barneverninstitusjoner er blitt  bedret gjennom det nye lovforslaget, og viser flere problematiske sider med de foreslåtte reglene om tvangsbruk i barneverninstitusjoner.[3] I denne artikkelen vil jeg vise andre problematiske sider med lovforslaget knyttet til barn med alvorlige atferdsvansker og tiltak mot dem.

Etter gjeldende rett kan barna plasseres i barneverninstitusjon dersom de har vist «alvorlige atferdsvansker», enten på bakgrunn av samtykke etter bvl. § 4-26, eller ved tvangsvedtak i Fylkesnemnda etter bvl. § 4-24. Med unntak av forslaget om at «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» ikke skal kunne være et selvstendig vilkår for plassering i institusjon, er bestemmelsens innhold for stor del foreslått videreført. Det har imidlertid skjedd språklige endringer av bestemmelsene som det er grunn til å se nærmere på. De språklige endringene er et resultat av at Barnevernproffene finner begrepene «atferdsvansker» og «plassering» vanskelig og stigmatiserende. Jeg vil her knytte noen merknader til de nye formuleringene, og peke på de utfordringene som, etter min mening, ikke fanges opp av utvalget (punkt 2). Jeg vil også problematisere at det foreslås en videreføring av samtykkebasert institusjonsopphold, som etter min mening både er menneskerettslig og rettssikkerhetsmessig problematisk (punkt 3). Videre vil jeg se på forholdet mellom de foreslåtte bestemmelsene i § 20 og de menneskerettslige kravene til en frihetsberøvelse etter Grl. § 94 og EMK art. 5(punkt 4). Dernest på spørsmålet om tiltaket alltid bør være institusjon (punkt 5), og til slutt se på problematikken knyttet til hyppige flyttinger av barn (punkt 6) og reglene for bruk av politibistand overfor barn i barneverninstitusjon (punkt 7).

2.    Om atferdsbegrepet og plasseringsbegrepet.

Utvalget foreslår at det samtykkebaserte institusjonsoppholdet språklig endres fra et krav om institusjonsplassering ved «alvorlige atferdsvansker» i någjeldende § 4-26, til formuleringen «(D)ersom barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare, kan barnet tilbys bosted i institusjon på grunnlag […]», jf. forslagets § 19. Bestemmelsen står under overskriften «Tilbud om bosted i institusjon etter samtykke». Det tvangsbaserte institusjonsoppholdet i någjeldende § 4-24 er foreslått formulert som «Fylkesnemnda kan vedta at et barn skal bosettes i godkjent institusjon uten barnets samtykke, når dette er nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare», jf. forslagets § 20. Bestemmelsen står under overskriften «Vedtak om bosted i institusjon uten samtykke». Jeg er enig i at Barnevernproffenes stemme er viktige innspill som må tas på alvor. Jeg er imidlertid redd for at de foreslåtte uttrykkene «vedtak om», og «tilbud om», underkommuniserer hvilke inngrep det er tale om, og som vil kunne påvirke beslutningstaker.  Reglenes virkeområdet vil da, over tid, kunne utvides i forhold til dagens situasjon, noe som vil være en utilsiktet virkning og som kan føre til at reglene kommer i strid med Grunnlovens § 94 og EMK art. 5.

Når det gjelder § 20 vil dette være frihetsberøvelser som er beskyttet av Grunnloven § 94 og EMK art. 5, nr. 1, bokstav d om retten til personlig frihet, en av de mest grunnleggende menneskerettighetene (Havre, 2015 med videre henvisning til EMDs praksis). At formålet er å hjelpe barnet fritar ikke inngrepet fra å være et frihetsberøvende tvangsvedtak, jf. Grl. § 94, annet ledd, og EMK art. 5, nr. 1, bokstav d. Dette bør komme til uttrykk i lovteksten, og overskriften bør endres til: «Administrativ frihetsberøvelse, og bestemmelsen bør endres til: «Fylkesnemnda kan vedta at barnet berøves sin frihet når dette er nødvendig […]».

Når det gjelder § 19 og uttrykket «tilbud om bosted» er både uttrykke «bosted» og «tilbud» problematisk. Bosted – er et dagligdags begrep som ikke er forbeholdt institusjonsverden. Som hevdet av Hennum vil forestillingen om institusjonen som et hjem bli utfordret på det tidspunkt de ansatte tar i bruk midler som kun tilhører institusjonsverdenen. Institusjonens vesen viser seg blant annet når de ser seg nødt til å ta i bruk isolat, låste dører og å fjerne inventar/møbler fordi en ungdom har handlet på en måte som anses som uakseptabel. En søker da å normalisere situasjonen ved å ta i bruk særskilte maktmidler som ikke er representative for institusjonen forstått som hjem. (Hennum 1997, gjengitt fra Ulset/Tjeldflaat 2013.) Det finnes også undersøkelser som viser at heller ikke barna ser på institusjonen som sitt hjem, og som danner utgangspunkt for artikkelen «Ikke et sted å kalle et hjem» (Ulset/Tjeldflaat 2013). Institusjonsoppholdet, gitt de strenge restriksjonene barna kan utsettes for under oppholdet, skiller seg vesentlig fra et ordinært «bosted» og jeg mener derfor at uttrykket «bosted» eller «hjem» ikke bør brukes, men at man må kalle dette for det det er tale om nemlig et institusjonsopphold.  At det er tale om et «tilbud» om institusjonsopphold blir også misvisende all den tid barneverntjenesten kan fremme tvangssak etter § 20 dersom barnet ikke tar imot «tilbudet». Bestemmelsens overskrift og ordlyd bør i alle tilfeller endres til: «Opphold i barneverninstitusjon på grunnlag av samtykke», og bestemmelsens ordlyd til «Dersom […] kan barnet samtykke til opphold i barneverninstitusjon.»

Jeg støtter også at atferdsbegrepet tas ut av loven, og at man forsøker å finne andre begrep som kan fange opp dagens rettstilstand og videreføre denne, uten at det skjer en utvidelse av reglenes virkeområde. Dette er imidlertid ikke så lett, og man skal være veldig sikker på at endringer i ordlyden ikke endrer dagens rettstilstand. Det er også en fare for at de nye formuleringene også lett kan bli like stigmatiserende i fremtiden. Det foreslåtte uttrykket «nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare», forandrer ikke det essensielle i ordbruken «alvorlige atferdsvansker». Jeg oppfatter Barnevernproffene sin kritikk som et uttrykk for at skylden og ansvaret for barnets handlinger legges på barna selv, og at det blir et ensidig fokus på deres egen atferd i institusjonene, og at ingen spør hvorfor og hva denne atferden er et uttrykk for (NOU 2016:16 om Barnevernproffenes innspill). De foreslåtte reglene vil fortsatt kunne gi slike konsekvenser for barna. Skylden og ansvaret for plasseringen legges, med den nye betegnelsen, i samme grad som tidligere på barnet selv. Bestemmelsen bør omformuleres til: «Når det er nødvendig for å hindre at barnets helse og utvikling settes i alvorlig fare» i både § 19 og 20. Det er også grunn til å frykte en utvidelse av tiltak rettet mot barnet selv, når man istedenfor «alvorlige atferdsvansker», erstatter med det psykologisk/helsefaglige begrepet «helse- og utvikling». Det vil muligens også føre til at grenseoppgangen mellom psykisk helsevern og barnevern blir enda mer utydelig enn i dag, jf. Barneombudets rapport fra 2015 «Grenseløs omsorg». Slike utilsiktede virkninger av lovreglene må forsøkes unngått.

Denne utskiftningen av ord og uttrykk, vil, slik jeg ser det, likevel ikke fange opp essensen i det som barnevernproffene ønsker å oppnå med sine velformulerte innspill i debatten.

Selv om man skulle komme til at de foreslåtte uttrykkene er bedre enn det tidligere atferdsbegrepet, vil det helt grunnleggende spørsmålet gjenstå – hva er årsaken til barnets atferd?[4] Jeg oppfatter barnevernproffenes kritikk mot det gjeldende regelverket å være skillet mellom reglene om omsorgsovertakelsene i bvl. § 4-12, og bestemmelsene om bestemmelsene om atferdsplassering i § 4-24 og 4-26. Dette skiller foreslås videreført av utvalget. Vedtak etter bvl. § 4-12 retter seg mot foreldrene og deres omsorgsevne, mens vedtakene etter § 4-24 retter seg mot barnet og deres handlinger. Dette skillet ble tatt inn i 1992-loven, med hovedbegrunnelsen å sikre barnas rettssikkerhet. Nå, 25 år senere, forteller barna oss at dette skillet ikke oppleves rettferdig og at reglene har medført et atferdsfokus i tilnærmingen til barnets problemer i institusjonene. Sturla Falck (2006) fant i sin undersøkelse av 142 saker hvor tvangsplassering var blitt foreslått, at de fleste av disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, eller/og de hadde opplevd store konflikter i familien og hadde tilhørighet til ungdom som har tilsvarende problemer.  Det trengs derfor en utredning av hva som kan ha bidratt til den svært utsatte situasjonen de er i, og som kan forklare utstøtningen fra det vanlige barne- og ungdomsmiljøet, med fare for å komme inn i et segregerende livsløp. En grundig individuell undersøkelse av hver enkelt ungdoms behov og hvordan en kan forstå den situasjonen han eller hun er i, vil være helt vesentlig for å kunne beslutte hvilket tiltak en skal velge. Disse barna har ofte behov for omsorg og utviklingsstøtte, på lik linje med forsøk /tiltak/behandling for å hindre at barnet utsetter seg selv for alvorlig fare. Det viktigste for å imøtekomme denne kritikken, fra dem som kjenner systemet best, er derfor å sørge for at barnets omsorgssituasjon alltid vurderes før man vurdere et tiltak rettet mot barnet selv. Utvalget har sett at dette er viktig, og fremhever i sin innstilling at det er viktig at barnets omsorgssituasjon alltid bør være vurdert før sak fremmes overfor barnet selv (NOU 2016:16, 164). Etter min mening er ikke dette tilstrekkelig. At omsorgssituasjonen vurderes, er en så viktig premiss at den bør fremgå bør fremgå som et vilkår for samtykke etter den foreslåtte paragraf 19 og for vedtak etter den foreslåtte § 20.  Av pedagogiske grunner bør derfor vedtak rettet mot barna selv komme etter kapittelet om omsorgsovertakelse.

3.    Samtykke til institusjonsopphold?

Det kan også reises spørsmål ved om bestemmelsen om institusjonsplassering basert på samtykke i den foreslåtte § 19 bør videreføres. Det er her tale om samtykke til et tiltak som innskrenker deres personlige frihet, en av de mest grunnleggende menneskerettighetene, jf. EMK art. 5 og Grl. § 94. Når barna samtykker til et institusjonsopphold samtykker de ikke bare til begrensinger i den personlige frihet, men også til muligheten for å ilegges strenge restriksjoner i barnets selvbestemmelsesrett, bevegelsesfrihet, og fysisk og psykisk integritet, som alle er menneskerettslig beskyttet, se Grl. § 102 og 104, EMK art. 3, 8 og 4. tilleggsprotokoll art. 2. Tvangshjemlene som kan brukes inne i institusjonene er de samme enten barna samtykker til oppholdet etter ny § 19, eller om det treffes et tvangsvedtak mot barnet etter ny § 20. Institusjonsoppholdets karakter tilsier derfor at det ikke bør være adgang å samtykke til slike inngrep.  Av samme grunn godtas det ikke at foreldre samtykker til omsorgsovertakelse uten at det også treffes vedtak i Fylkesnemnda, jf. bvl. § 4-12. Det er ingen grunn til at ikke det samme skal legges til grunn når det gjelder tiltak rettet mot barnet selv.  Heller tvert imot. Det er en menneskerettslig forpliktelse å innrette systemet med tanke på best mulig rettssikkerhet for barn, jf. prinsippet om hensynet til barnets beste i Grl. § 104, og BK art. 3. Rettssikkerhetsmessig er det også betenkelig å tillatte samtykkebasert frihetsinngrep. Ved samtykke vil det ikke foreligge noen uavhengig kontroll av om det materielle vilkåret i bestemmelsen faktisk er oppfylt eller ikke. Uten kontrollmuligheter er det en fare for at bestemmelsens virkeområde utvides. Det er også grunn til å stille spørsmål ved hvor reelt barnets samtykke er, så lenge barneverntjenesten kan fremme sak for Fylkesnemnda med begjæring om tiltak etter § 20 dersom barnet ikke samtykker, og det også kan treffes et hastevedtak etter ny § 35. Dersom foreldrene også mener at barnet bør bo i institusjon, vil barnet stå overfor et press både fra foreldrene og fra barneverntjenesten. Videre er det grunn til å stille spørsmål ved hvor informert samtykket er.  Om bestemmelsen skal videreføres må det som et minimum fremgå «at barnet, før samtykke blir gitt, skal gjøres kjent med innholdet i et institusjonsopphold, og de restriksjoner barnet kan ilegges under oppholdet.» Videre må det fremgå som et vilkår at samtykke er knyttet til en bestemt institusjon som er funnet egnet til å hjelpe barnet slik også ny § 20, 4. ledd krever. Av disse grunner bør det, etter min mening, alltid treffes vedtak i Fylkesnemnda for opphold i barneverninstitusjon.

Om Departementet likevel velger å opprettholde adgangen til samtykkebasert opphold i barneverninstitusjon, vil ikke bestemmelsen om tilbakeholdelse i inntil tre uker etter at samtykke er trukket tilbake, kunne videreføres. Når samtykke er trukket tilbake vil institusjonsoppholdet være en frihetsberøvelse, beskyttet av Grl. § 94, og EMK art. 5.  Etter EMK art. 5, nr. 1 kan det bare foretas inngrep i rettigheten i strengt definerte situasjoner. Selv om hensynet til barnets velferd er et slikt legitimt formål, jf. EMK art. 5. nr. 1 bokstav d, er det statens oppgave å sikre at det er nødvendig å frihetsberøvelse i hvert enkelt tilfelle. Et forutgående samtykke endrer ikke dette. Kravet om at frihetsberøvelsen alltid må være «nødvendig» og ikke utgjøre et «uforholdsmessig inngrep» er også Grunnlovfestet, jf. Grl. § 94, 1. ledd, annet punktum. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig med materielle vilkår for å sikre at frihetsberøvelsen er i samsvar med den menneskerettslige normen.  Barnet har uansett krav på å få spørsmålet om tilbakeholdelsen i institusjonen «prøvet for en domstol uten ugrunnet opphold» jf. Grl. § 94, annet ledd, annet punktum, og EMK art. 5, nr. 4. Startpunktet for vurderingen av ugrunnet opphold blir dagen samtykke trekkes tilbake, og de skal da ha spørsmålet prøvd uten ugrunnet opphold. Dette er også et ytterligere moment for å ta bort regelen om samtykkebaserte frihetsberøvelser i første runde.

4.    Frihetsberøvelse etter § 20 og forholdet til EMK art. 5/Grl. § 94.

Den foreslåtte bestemmelsen i § 20 om tvangsvedtak i barneverninstitusjon må i større grad gjenspeile de menneskerettslige begrensingene i EMK art. 5, materielt så vel som prosessuelt, jf. mrl. § 2 og 3, og vår egen Grunnlovs § 94, annet ledd. Samlet kan forståelsen av de menneskerettslige materielle begrensingene for et inngrep i frihetsrettigheten oppsummeres som et krav om at inngrepet må ha hjemmel i lov, jf. også Grl. § 113, at inngrepet må være for å beskytte et anerkjent legitimt formål, og til slutt at inngrepet må tilfredsstille det menneskerettslige proporsjonalitetskravet (Havre, 2015 og 2016).  Det er grunn til å stille spørsmål ved om det foreslåtte uttrykket «[…] helse eller utvikling for alvorlig fare» er tilstrekkelig presist i forhold til det menneskerettslig hjemmelskravet i EMK art. 5 og legalitetsprinsippet i Grl. § 113, sammenholdt med Grunnlovens krav om at staten skal la hensynet til barnets beste være det grunnleggende, jf. Grl. § 104, og BK art. 3.  Någjeldende § 4-24 er også basert på det skjønnsmessige uttrykket «alvorlige atferdsvansker», men er etterfulgt av en konkretisering, noe som ikke er foreslått videreført. Når det gjelder den menneskerettslige proporsjonalitetsnormen inneholder denne et krav om at middelet som brukes må være egnet til å oppfylle formålet med inngrepet, at det er behov for å bruke akkurat dette middelet, i tillegg til et krav om at inngrepet må stå i et rimelig forhold til det måles som søkes nådd. Grunnlovens proporsjonalitetskrav, som ble tatt inn i Grunnloven § 94 i 2014, formuleres som et krav om at frihetsberøvelsen skal være «nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep». Den tilsvarende formuleringen bør brukes i barnevernloven § 20. Proporsjonalitetskravets egnethetskravet er foreslått uttrykt gjennom kravet om at «institusjonen må være faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp sett opp mot formålet med oppholdet», jf. bestemmelsens fjerde ledd. Dette bør løftes frem i bestemmelsen og formuleres som et vilkår, slik som utvalget legger til grunn at det allerede er.  Det er videre uheldig at proporsjonalitetskravets behovstest, gjennom et krav om at mindre inngripende midler skal brukes dersom disse oppfyller målsetningen, er flyttet ut av bestemmelsen og over i den generelle bestemmelsen i forslagets § 4. For å sikre oppfyllelse av den menneskerettslige normen bør kravene fremgå direkte av bestemmelsen. For å øke barnas rettssikkerhet og for å hindre at barna flyttes til institusjoner som ikke kan ivareta barnas behov, må det samme kravet til tiltakets egnethet fremgå av hastevedtaksbestemmelsen i § 35. De samme menneskerettslige kravene stilles for alle frihetsberøvelser med dette formål, jf. EMK art. 5, nr. 1, bokstav d og Grl. § 94, annet ledd. Kravet om at frihetsberøvelsen må være nødvendig og ellers ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep gjelder derfor også i akuttfasen, og må fremgå av den foreslåtte § 35 om hastevedtak.

Prosessuelt er det et krav om at frihetsberøvelsen uten ugrunnet opphold skal kunne prøves for en domstol, jf. Grl. § 94, annet ledd, annet punktum og EMK art. 5, nr. 4. Departementet må foreta en vurdering av om Fylkesnemnda vil tilfredsstille Grunnlovens krav til domstolsprøving, som er en snevrere formulering enn BK art. 37d) hvor det er tilstrekkelig med mulighet til å prøve lovligheten av frihetsberøvelsen for en domstol eller annen kompetent, uavhengig og upartisk myndighet og til å få en rask avgjørelse på en slik sak. Det bør uansett også fremgå direkte av § 20 at barna kan bringe Fylkesnemndas vedtak inn for domstolene, for å sikre at barna er klar over sine mulighet for en etterfølgende domstolskontroll etter tvistelovens kap. 36.

5.    Mulighet for fosterhjem som tiltak[5]

Utvalget gir heller ingen begrunnelse for at § 19 og 20-vedtak (tidl. § 4- 26 og 4-24) kun skal være plassering i institusjon. Det bør være anledning til at barna, hvis helse og utvikling er i alvorlig fare, også får tilbud om bosted i fosterhjem. Staten har gjennom prosjektet «Alternative tiltak for fengsling av ungdom», med den etterfølgende NOU 1985:3 «Tiltak for ungdom med atferdsvansker», prøvd ut ulike typer tiltak for til sammen 85 ungdommer, blant annet forsterkede fosterhjem for ungdom som ble plassert etter den tidligere «tvangsparagrafen» i barnevernloven av 1953. Forsterkede fosterhjem inkluderte tett veiledning av fosterforeldrene over tid, samt at en av fosterforeldrene fikk godtgjøring for å være hjemmearbeidende. Ungdommenes situasjon ble undersøkt etter 5, 15 og 30 år. Analysene viste at tiden i forsterkede fosterhjem har gitt en sjanse til å komme inn i et positivt spor. To tredjedeler av ungdommene som ble plassert i dette tiltaket kom inn i et positivt spor. Det vil si at de klarte å gjennomføre skolegangen, de fikk seg jobb, sluttet etterhvert med rusmidler, og de kom ut av vennemiljøet med dårlig innflytelse.  Det innebar at fosterforeldrene satte grenser, levde et vanlig familieliv med dem, reiste og hentet dem hjem hvis ungdommene rømte, og var tilstede for dem i hverdagen med omsorg, samtaler og aktiviteter. I denne prosessen fikk de støtte og veiledning fra profesjonelle (Helgeland 1989, 2007, 2009; Herland 2016). Disse undersøkelsene viser derfor at det er gode grunner for at ungdom, hvis helse eller utvikling er i alvorlig fare, også bør kunne plasseres i fosterhjem. Fosterhjem vil også være et mindre inngripende tiltak enn plassering i institusjon, og må brukes dersom dette vil oppfylle målsetningen med plasseringen, jf. Grl. § 94, annet ledd som viser til at frihetsberøvelsen må være «nødvendig» og ellers ikke et uforholdsmessig inngrep. Det samme følger av det grunnleggende prinsippet om mildeste inngrep i barnevernretten som foreslås lovfestet i bvl. § 4. Det bør settes som vilkår for plassering i institusjon at barneverntjenesten redegjør for hvorfor fosterhjem ikke er et alternativ for dette barnet.

6.    Flytting av barn fra institusjon fra institusjon

Det forekommer flere rapporter som viser hyppige flyttinger av barn mens de er plassert på institusjoner under barnevernet, se blant annet tilsynsrapporten i Idasaken (Idarapporten 2016), som utvalget, etter min mening, ikke har hensyntatt. Hyppige flyttinger innebærer en risiko for barnet, og det innebærer brutte bånd i nettverk – skole og familie, samt av de kommunale behandlingstilbud fra BUP, PPT osv. Utvalget har, etter vår mening, ikke i tilstrekkelig grad foreslått regler som sikret at barna plassert etter nåværende § 4-24, 4- 26 og 4-25, ikke blir flyttet unødig. Kravet om at Fylkesnemnda skal vurdere egnethet som et vilkår for institusjonsplassering, jf. den foreslåtte § 20, 4. ledd, vil ikke hindre at barna flyttes til en ny institusjon før Fylkesnemnda får vurdert om den nye institusjonen er egnet og om vilkårene for fortsatt plassering er tilstede. Dette fordi det er anledning til å treffe hastevedtak etter den foreslåtte § 35. Her bør det presiseres i ny § 35 at man ikke kan bruke hastevedtak til flyttinger mellom institusjoner når barna allerede er tatt hånd om og plassert i en institusjon som Fylkesnemnda har bestemt etter ny § 20, eller som barnet har samtykket til, jf. ny § 19. Det er grunn til å tro at en flytting som allerede er gjennomført også vil påvirke Fylkesnemndas vurdering av tiltakets egnethet i ettertid. I tillegg fratas barna de fullgode rettssikkerhetsgarantier som ligger i en Fylkesnemndsbehandling, med de konsekvenser dette også får for barnas medvirkning i beslutningsprosessen, jf. bvl. §4-1, jf. Grl. § 104, jf. BK art. 12 og 3. Også der saken starter med et akuttvedtak om institusjonsplassering, bør det søkes hindret at barnet kan flyttes flere ganger i akuttfasen før saken kommer opp for nemda.

Jeg mener at det samme utgangspunktet om at «flyttinger så vidt mulig bør unngås», som er inntatt i forslagets § 25 knyttet til omsorgsovertakelsessaker, også må lovfestes for barn som samtykker til institusjonsopphold, eller som frihetsberøves i institusjon etter forslagets § 19 og 20. Likeledes bør det fremgå av loven at barnet skal få tilbud om institusjonsplass nær hjemstedet, med mindre det er til barnets beste at dette ikke skjer. En slik bestemmelse følger av straffegjennomføringsloven § 11, annet ledd, for innsetting i fengsel, og det er ingen grunn for at ikke barnevernsbarna skal ha tilsvarende vern, jf. Grl. § 104.  Det bør også vurderes om det bør settes et tak for hvor mange flyttinger barneverntjenesten kan utsette et barn for, eller i det minste at grunnlaget for institusjonsoppholdet må vurderes dersom det viser seg at barnet må flyttes flere ganger. Samlet foreslår jeg at det opprettes en egen § 21 som sier noe om valg av institusjon for plasseringer etter ny § 19 og 20 som lyder: «Institusjonen skal være egnet for å dekke barnets behov. Barna skal som hovedregel få tilbud om institusjonsplass i nærheten av sitt hjemsted, med mindre det er til barnets beste at så ikke skjer. Flyttinger skal i størst mulig grad må unngås. Flyttinger kan bare skje dersom det er nødvendig av hensyn til barnets beste». Dersom barnet flyttes gjentatte ganger, skal dette inngå som et moment i nødvendighetsvurderingen etter ny § 20.»

7.    Bruk av politi for flytting av barn

Utvalget foreslår at dagens § 6-8 om politibistand videreføres i ny § 84 for blant annet vedtak om institusjonsopphold etter bvl. § 20.  Tilsynsrapporten i Idasaken viser hvordan jenta ble utsatt for en rekke maktmidler fra politiet med store konsekvenser for jenta (Idarapporten, 2016). Også andre rapporter og dokumentarer viser hvordan politibistand virker på denne gruppen barn, se f.eks. filmen «Hør på meg» (Berge 2012). Etter min mening bør det vurderes om det i det hele tatt skal være en adgang til å bruke politibistand ved gjennomføring av vedtak rettet mot barna selv. Videre om bistand bare skal kunne brukes ved første gangs effektuering, eller om den også skal kunne brukes ved rømning fra barneverninstitusjon. Når man åpner for politibruk ved gjennomføring av vedtak etter § 20, blir det et spørsmål om det også åpnes for at barneverntjenesten skal kunne bruke politibistand ved rømning fra barneverninstitusjon. Det må også uttrykkelig tas stilling til om bestemmelsen skal kunne brukes for gjennomføring av hastevedtak rettet mot barna selv, og flyttinger mellom ulike institusjoner. En flytting fra institusjon er en flytting fra barnets hjem, og er sterkt inngripende i barnets hverdagsliv. Det er rettssikkerhetsmessig svært problematisk å gi adgang til politibistand for effektuering av vedtak uten at frihetsberøvelsens lovlighet er prøvd av et uavhengig organ i tråd med Grl. § 94 og EMK art. 5, nr. 4. og vil også undergrave barnets medvirkning i beslutningsprosessen, med de konsekvenser dette kan få for den motstand barnet bruker overfor politiet. Som tilsynsrapporten i Idasaken viser, har hennes motstand mot politiet, i forbindelse med flytting fra institusjon til institusjon, gjort at hun senere er blitt straffedømt for vold mot offentlig tjenesteperson og må sone i fengsel (Idarapporten, 2016).

Dersom Departementet skulle opprettholde adgangen til å bruke politi for effektuere vedtak etter ny § 20, må det vurderes i hvilke situasjoner dette skal brukes, og dette må fremgå direkte av loven. Det må også settes regler for hvem som skal ha adgang til å beslutte at politiet skal bringes inn i saken, og hvordan samarbeidet mellom politi og barneverntjenesten skal foregå. Lovreglene må også sørge for at politiet i forkant får tilstrekkelig informasjon om barnets sårbarhetsbetingelser, og det må settes regler om at politiets fremgangsmåte må bestemmes i samråd med personer med barnefaglig kompetanse, og med kjennskap til det aktuelle barnet. Det må også presiseres i loven hvilket regelverk som skal gjelde for politiets arbeid når disse arbeider på oppdrag for barneverntjenesten. Det er ikke gitt at politiet skal ha de samme maktmidler til rådighet for å gjennomføre vedtak etter barnevernloven, hvis formål er å hjelpe barnet, som politiet har for å ivareta samfunnsmessige behov etter politiloven. Det naturlige ville være at politiet i disse situasjonene måtte forholde seg til de tvangsmidler som er tillatt etter barnevernloven.

Referanser:

Berge (2012): Berge, Janne. Hør på meg! Hvordan opplever barn og unge i barnevernet at de blir hørt. Produsert av Feber Film. 2012.

Falck, Sturla. 2006. Mellom straff og behandling. Tvangsplassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker. Kommuneforlaget. Oslo

Glassjentasaken (2016): Glassjenta. En reportasjeserie fra barnevernets univers. Stavanger Aftenblad. http://mm.aftenbladet.no/2016/glassjenta/

Grenseløs Omsorg (2015): Barneombudets fagrapport «Grenseløs omsorg». Om bruk av tvang mot barn i barnevern og psykisk helse, 29. september 2015. http://barneombudet.no/wp-content/uploads/2015/08/Rap.Grensel_omsorg_2015_enkeltsider.pdf

Havre (2015): Havre, Merete. Proporsjonalitetsprinsippet og varetektsfengsling, Cappelen Damm Akademisk. 2015. Bearbeidet doktoravhandling ved Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo. 2014.

Havre (2016-1): Havre, Merete. Kommentarutgave til barnevernloven § 4-24, Gyldendal Rettsdata

Helgeland, Ingeborg Marie. 2007. Unge med atferdsvansker blir voksne. Hvordan kommer de inn i et positivt spor? Unipub. Oslo. (Bearbeidet doktoravhandling).

Helgeland, Ingeborg Marie Helgeland. 2009. Ungdom i alvorlig trøbbel. Veier til forandring. Universitetsforlaget. Oslo.

Helgeland, Ingeborg Marie. 1989. En etterundersøkelse av ungdom i Buskreudprosjektet. Rapportserie nr. 1. Barnevernets Utviklingsssenter. Oslo.

Hennum, N. (1997): Hennum, Nicole. Den komplekse virkelighet. Krise- og utredningsinstitusjoners tvetydige verden. Rapport nr. 11, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA.

Herland. Mari Dalen. 2016. Erfaringer og forhandlinger om foreldreskap: en kvalitativ undersøkelse blant fedre og mødre med barnevernserfaring og alvorlige atferdsvansker som ungdom. Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO.

Ida-rapporten(2016): «Dei forstod meg ikkje», Fylkemennene i Hordaland, Rogaland og Troms 19. september 2016: https://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMRO/Helse%20og%20sosial/Tilsyn/Dei%20forsto%20meg%20ikkje%20-%20tilsynsrapport.pdf

Ulset/ Tjeldflaat (2012): Ulset, Gro og Tjelflaat, Torill. 2012. «Tvang i barneverninstitusjoner. Ungdommens perspektiv. NTNU. Samfunnsforskning.

Ulset/ Tjeldflaat (2013): Ulset, Gro og Torill Tjelflaat. 2013. “Ikke et sted å kalle et hjem? Betydningen av tvangsbruk ved opphold i barneverninstitusjon.” Tidsskriftet Norges barnevern, 90 (2): 68–83. (15 s.)

NOU 1985:3 NOU 1985:3 Tiltak for ungdom med atferdsvansker. Vi åpner for andre løsninger. Sosialdepartementet

[1] Dette er en utvidet versjon av de innspill jeg har kommet med i forbindelse med at NOU2016:16 er sendt på høring med høringsfrist 30. januar 2017. Til dette arbeidet har jeg fått nyttige innspill fra kollegaer ved Institutt for sosialfag, HiOA. Professor Ingeborg Helgeland har vært med på å utarbeide to av avsnittene her.  En særlig takk to andre juristene ved Institutt for sosialfag, Professor Elisabeth Gording Stang, og førsteamanuensis Julia Køhler- Olsen, som har skrevet andre deler av høringsuttalelsen som ikke omtales her, for innspill og alltid gode diskusjoner om barns rettssikkerhet.

[2] Merete Havre er cand. Jur 2001, UiB, PhD i rettsvitenskap 2014, UiO og ansatt ved Fakultetet for samfunnsfag, barnevernutdanningen, HiOA.

[3] Artikkelen er under publisering i Kritisk Juss.

[4] Dette avsnittet er skrevet i samarbeid med professor Ingeborg Helgeland, dr. polit., Fakultetet for samfunnsfag, Barnevernutdanningen.

[5] Dette punktet er skrevet sammen med Professor Ingeborg Marie Helgeland, cand.polit., Fakultetet for samfunnsfag, HiOA.