Oppreisning: skal det være en kompensasjon til fornærmede eller en straff for tiltalte?

Blogginnlegget er skrevet av Ingrid Mellum Gundersen, styremedlem i Rettspolitisk forening

Lovforslaget om å heve strafferammene for en rekke lovbrudd til 30, 40 og 50 år er på høring. Forslaget har vært omtalt i media, hvor både politikere og jurister har varslet at de er kritiske til forslaget[1]. En mindre omtalt del av samme høringsnotat, er forslaget om å gjøre endringer i hvordan oppreisningserstatning skal utmåles når fornærmede utsettes for en straffbar handling fra flere enn én gjerningsperson. Målet med departementets forslag er å ”bidra til å understreke oppreisningsordningens pønale funksjon og funksjon som kompensasjon til offeret.”

Spørsmålet er om ikke dette i realiteten tar oppreisningen i en annen retning enn det som har blitt fastsatt gjennom de siste tiårene?

Hjemmelen for oppreisning ble i 1973 flyttet fra straffeloven til skadeerstatningsloven. Siden den gang har oppreisning i større og større grad blitt ansett å ha et kompenserende formål overfor fornærmede.

Den første gangen oppreisningens funksjon som kompensasjon kom klart frem var i Rt. 1999 s. 1363. I dommen heter det at “selv om krav på oppreisning også har et preventivt formål, skal oppreisningskrav først og fremst kompensere for den krenkelse som er blitt påført.” (se side 1378-1379). Også i senere rettspraksis har dette blitt fremhevet som oppreisningens bærende element.[2]

Jeg vil derfor hevde at departementet, ved å peke på en pønal funksjon ved ordningen, ikke gir en sannferdig og representativ fremstilling av dagens situasjon når det gjelder oppreisningens formål. Departementet burde heller ha vært ærlige på at målet med forslaget i realiteten er å øke betydningen av det pønale formålet – ikke å understreke det.

Departementet ikke enig med flertallet i Høyesterett

Hva er så bakgrunnen for at departementet mener det er nødvendig å ”understreke” oppreisningens pønale formål? Startskuddet synes å være en dom fra Høyesterett fra 2008[3], hvor fire gjerningsmenn var domfelt i lagmannsretten for gruppevoldtekt, og ytterligere en gjerningsmann for medvirkning. Lagmannsretten hadde idømt gjerningsmennene et solidarisk oppreisningsansvar på 200 000 kroner. For Høyesterett krevde fornærmede 120 000 kroner i oppreisning fra hver av gjerningsmennene. På tidspunktet for behandlingen i Høyesterett var normert oppreisning i slike saker satt til 120 000 kroner.

Flertallet i Høyesterett konkluderte med at fornærmede kun var påført én stor skade, selv om hun klart var påført en rekke krenkelser. Flertallet mente videre at det var vanskelig å fastsette oppreisningsansvar særskilt for hver av de fem skadevolderne – de hadde alle hver på sin måte bidratt til skaden. Skadevolderne kunne derfor ikke idømmes erstatningsansvar individuelt, og måtte solidarisk være ansvarlig for oppreisningen. Høyesterett fant likevel at krenkelsen mot fornærmede var større fordi gjerningspersonene samlet hadde forgrepet seg på henne. På grunn av prosessuelle hindringer kunne Høyesterett ikke øke erstatningen på 200 000 kroner, men uttalte at “beløpet iallfall ikke er for høyt”. Det fremsto ikke “som nærliggende ved fastsettelse av et solidarisk oppreisningsbeløp etter en gruppevoldtekt å ta utgangspunkt i den normen Høyesterett har fastsatt”. Det kan altså sannsynlig at et høyere beløp ville blitt utmålt dersom flertallet hadde funnet prosessuell adgang til dette.

Mindretallet mente derimot at utmåling av ett samlet oppreisningsbeløp lett ville føre til en ubegrunnet og urimelig reduksjon, sammenlignet med om fornærmede var blitt tilkjent ett oppreisningsbeløp for hver voldtektene. Mindretallet uttalte at “Den løsning lagmannsretten legger til grunn, fremstår for meg som fullstendig uakseptabel og direkte støtende. Den innebærer at menn som går sammen om etter tur å voldta en kvinne, blir «premiert» med en «kvantumsrabatt”. Mindretallet mente de fire hovedmennene burde idømmes 120 000 i oppreisningserstatning og medvirkeren 50 000 kroner, og at fornærmede således samlet hadde rett til 530 000 kroner.

Departementet har fremsatt forslag i tråd med mindretallets vurderinger. Det foreslås en individuell vurdering og fastsettelse av oppreisning for hver gjerningsperson. Men er dette egentlig nødvendig hvis vi forholder oss til at oppreisningens formål er å kompensere fornærmede?

Kompensasjonen kan mangedobles ved flere gjerningsmenn

Det må antas at det i mange tilfeller vil oppleves som verre og mer krenkende for fornærmede å bli utsatt for overgrep fra flere i fellesskap. Rettspraksis viser imidlertid at Høyesterett allerede tar hensyn til dette ved sin skjønnsmessige utmåling. Dersom man legger avgjørende vekt på oppreisningens kompenserende funksjon skal det ikke være nødvendig å endre loven. Det er derfor vanskelig å forstå departementets påstand om at forslaget er bedre egnet til å ivareta formålet om at oppreisning er en kompensasjon til fornærmede.

Departementets forslag vil innebære en vesentlig heving av oppreisningserstatningen til fornærmede i saker der flere er sammen om å begå overtredelsen, særlig i tilfeller med normert oppreisningsnivå. Dette innrømmer departementet selv på s. 40 i høringsnotatet, hvor det står«[O]ppreisningen i saker med mange gjerningspersoner [kan] samlet sett gå utover det som i utgangspunktet ville vært å anse som en riktig kompensasjon til fornærmede.» Departementet uttaler at dette er en uunngåelig konsekvens.

Jeg er uenig i at oppreisningens pønale formål skal trumfe hensynet til at oppreisning først og fremst er en kompensasjon. Det vil også gi fornærmede en for høy oppreisning sammenlignet med andre saker der fornærmede kun har vært utsatt for skade fra en skadevolder.

[1] http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Skal-human-strafferettspleie-kastes-pa-historiens-skraphaug–Iver-Huitfeldt-615114b.html

[2] Se Rt. 2005 s. 104 (avsnitt 34), Rt. 2005 s. 289 (avsnitt 42), Rt. 2006 s. 61 (avsnitt 17), Rt. 2009 s. 140 (avsnitt 39), Rt. 2010 s. 1537 (avsnitt 19) mv.

[3] Rt. 2008 s. 65

Legg inn en kommentar