Regjeringen begrunner forslag om økte strafferammer under henvisning til «folkets rettfølelse». Undersøkelser viser imidlertid at folk flest ikke ønsker strengere straffer. I mangel på en faktabasert debatt får populistargumentene styre utviklingen. Det er et stort problem.

 

Nye lovforslag på trappene

Før jul la regjeringen frem forslag om diverse innstramminger på strafferettens område ut på høring: det ble foreslått høyere straffenivå og økt maksimal strafferamme ved flere lovbrudd, samt høyere oppreisningserstatning ved lovbrudd begått av flere. Rettspolitisk forening skrev en kritisk høringsuttalelse og dedikerte årsmøtet sitt til dette temaet.

Mandag forrige uke fulgte regjeringen opp med en lovproposisjon. Regjeringen modifiserer forlaget en del, og går blant annet inn for å øke maksimalstraffen til 26 år. Dette er sannsynligvis en konsekvens av at flere tunge høringsinstanser har kommet med innvendinger. Men den prinsipielle argumentasjonen som begrunner forslagene er fortsatt den samme: dagens system strider med folks rettsfølelse.

Men stemmer det? For å svare på dette kreves det vitenskapelige undersøkelser av både av hva folks rettsfølelse faktisk er, og av folkets faktiske kunnskap om straff i Norge. Undersøkelser avdekker at regjeringens argumentasjon i større grad er basert på antakelser enn på fakta.

Labert kunnskapsnivå og undervurdering av straff

Leif Petter Olaussen, professor ved Universitet i Oslo, foretok i 2009 en undersøkelse av folks holdninger til straff. Undersøkelsens første funn er at folkets generelle oppfatning av straffenivået, er at det er for lavt – noe som harmonerer godt med regjeringens påstand og begrunnelse for lovforslaget om økte strafferammer. Dette må imidlertid ses i sammenheng med undersøkelsens andre funn, som i denne forbindelse er det helt vesentlige: når intervjuobjektene blir spurt om deres oppfatning av rettferdig straff på konkrete eksempler, samsvarer denne i stor grad med det som faktisk ble gitt i virkeligheten. For visse kriminelle forhold ville de til og med ilagt mildere straff enn det som faktisk var tilfellet. Konklusjonen er derfor ikke at folk flest mener straffene er for milde, men at folk flest ikke har kunnskap om det faktiske straffenivået og at de undervurderer hvor strengt norske domstoler straffer.

Advokatforeningen har foretatt en lignende undersøkelse blant stortingsrepresentanter i 2013. Selv om svarprosenten var liten er resultatene skremmende. Representantene tror gjennomgående at retten dømmer mildere enn de faktisk gjør, og den faktiske straffen vedkommende fikk samsvarte bedre med representantenes oppfatning av rettferdig straff. Til tross for at de nå tar til orde for å øke strafferammene, ser altså våre folkevalgte ikke ut til å ha kunnskap om det faktiske straffenivået i Norge.

Hverken høringsbrevet eller proposisjonen ser ut til å ville gå særlig vitenskapelig til verks for å finne «folks rettsfølelse». De viser til høringsinstansenes innvendinger, men ser i liten grad til å ville ta inn over seg funnene.

Giftig argumentasjon

I den offentlige debatt får man inntrykk av at kriminaliteten i samfunnet brer seg som aldri før. Særlig opprørende er det når det rammer barn og unge. Realiteten er allikevel at kriminaliteten går ned. Kombinasjonen av en misoppfatning om straffenivået og en følelse av frykt er ganske giftig. Man trekker derfor ikke velgere på å snakke om fornuftige straffenivåer.

Hva er så en rettferdig straff? Olaussens undersøkelser viser at det de aller fleste kan enes om er at straffen skal være proporsjonal til forbrytelsen. Men hvilken type straff (det være seg fengsel, bot eller samfunnstjeneste) og straffens varighet er det større uenighet om. Proporsjonalitet i form av ren kumulasjon av straff per forbrytelse er imidlertid ikke ønskelig. Det er stor forskjell på å utføre flere småinnbrudd eller en grov voldtekt. Det må reflekteres i straffen. Dette innrømmes også av regjeringen. Departementet understreker at full proporsjonalitet hverken er mulig eller ønskelig i en human strafferettspleie. Allikevel legges det ikke skjul på at lovforslaget er ment å bringe oss nærmere et kumulasjonsprinsipp.

Det er også viktig å peke på at straffenivået faktisk har blitt skjerpet for en rekke straffbare forhold etter at undersøkelsene jeg viser til ble foretatt. Allikevel er regjeringens argumentasjon altså den samme.

I høringsbrevet uttales videre det at «[s]elv om det kan være usikkert hvilke preventive virkninger en straffskjerpelse vil ha, er riktig straffenivå i høy grad et verdispørsmål som ikke fullt ut kan besvares med straffens nytteeffekter.».

Men hvor langt kan man egentlig trekke den argumentasjonen? Finnes det egentlig en yttergrense? Hva er det egentlig som hindrer oss i å vedta livstid – eller dødsstraff? Er man i en gråsoneargumentasjon kan det være vanskelig å se når man krysser grensen.

Behov for en opplyst debatt

Konsekvensen av populistisk argumentasjon er farlig. Ikke bare kan utfallet ramme den enkelte straffedømte urimelig hardt. Det gjør også noe med oss som samfunn. Politikken som føres og lovene som gis, må reflektere de grunnleggende verdiene vi har. Ved at politikerne baserer seg på feilaktige antakelser om folkeviljen, undergraver de folkets rett til å ta opplyste valg. Dette blir for lettvint, og her må politikerne skjerpe seg. En opplyst debatt ville kreve mye av den enkelte velger, men vil i lengden gi myndighetene mer legitimitet.

Av Karin Maria Svånå, styremedlem i Rettspolitisk forening