Debatten om norske verdier er noe av det mest tullete som noensinne har preget en valgkamp. For hva er norske verdier? Det kommer an på hva som menes med det norske. Mener man at det er Norges kultur eller norsk kultur? Norsk kultur er forskjellig fra Norges (statens) kultur. Norge er blant annet tuftet på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samers kultur er i stor grad forskjellig fra den norske kultur. Flertallet har til dels skaffet seg en dominerende posisjon på bekostning av mindretallet. Denne dominansen er så sterk at skillet mellom statens kultur og norsk kultur er nærmest visket ut.

Hva er verdier? Hvis vi sier at verdier er det som er godt og rettferdig for mennesker og verden vi lever i (inkludert naturen) må vi jo innrømme at det er et spørsmål om tro. Hvis så, må vi også legge til grunn at folk tror ulike ting. Hvordan skal man jobbe for det gode? Man kan prøve å konvertere alle til sin tro (med makt eller gjennom overbevisende argumenter) eller man kan prøve å bli enig med de andre om hvilke regler som skal gjelde. Det ene er fascisme og det andre er demokrati.

Verdier, som vi (deltagere i et demokratisk samfunn) er enige om, er definert av loven. Politiske valg handler om å velge representanter som kan snakke på vegne av oss i kampen for de verdiene som skal bli styrende. Loven er kompromissene vi (gjennom våre folkevalgte representanter) er blitt enige om. Hele det demokratiske system handler i stor grad om å komme til enighet om hvilke verdier som skal være styrende. Grunnloven definerer de mest grunnleggende verdiene i samfunnet. Så er spørsmålet om det er “norske” verdier? Nei, det er mer korrekt å si at det er “Norges” verdier.

Er flertallets verdier truet? Tja, det kommer vel an på om flertallet er opptatt av demokrati og menneskerettigheter som viktige verdier? Troen på at alle mennesker er født likeverdige og bør ha de samme grunnleggende rettigheter vokste fram som et resultat av nazismens grusomheter. Det begrenser flertallets makt til en viss grad, fordi flertallet må ta hensyn til minoritetene. Bør alle mennesker (inkludert minoriteter) ha noen grunnleggende rettigheter? Er disse grunnverdiene truet?

Sylvi Listhaug antyder at menneskerettighetskonvensjoner bør «utfordres». Menneskerettighetene er tuftet på internasjonale politiske kompromisser. Eller sagt på en annen måte: internasjonale felles kompromissverdier. Det er ikke slik at menneskerettigheter er absolutte. Regjeringen har også, i visse humanitære krisesituasjoner, mulighet til å derogere (fravike) enkelte forpliktelser som følger av konvensjonene. Det kan gjøres uten å bryte konvensjonene. Men det må da være snakk om reelle humanitære kriser, ikke politisk retorikk. Reglene rundt slik derogasjoner strengt regulert. Disse reglene (verdiene) er selvsagt også et resultat av politiske kompromisser. Hvis den norske regjering vil «utfordre» disse internasjonale menneskerettslovene er det jo en mulighet for det. De må bare få med seg de andre statene først.

Så må jo også de som forhandler ta høyde for at de selv kan komme i den samme situasjon som de menneskene som mister sine rettigheter. Skulle Norge bevisst fravike sine internasjonale forpliktelser betyr det i realiteten at vi inviterer til en form for internasjonalt anarki. Bevisst brudd på konvensjoner, det å sette loven til side for en hel gruppe, er det en form for fascisme. Det betyr at man ikke lenger har tro på verdiene som ligger i demokratiske kompromisser og internasjonale forhandlinger. Man svekker da respekten for folkeretten. Det åpner opp for at stater, der de har et annet flertall med andre verdier, også kan presse gjennom sine verdier på bekostning av sine minoriteter (for eksempel lutherske kristne). Det åpner også opp for at de som har mest makt kan gjøre mer som de vil overfor andre stater. Det er folkeretten som begrenser deres makt. Små stater bør helst ikke signalisere at folkeretten ikke er så viktig.

Tekst: Hadi Strømmen Lile, redaktør i Kritisk juss

Foto: Ivan Bertona på Unsplash