En av grunntankene i rettsstaten er at myndighetsutøvelse ikke skal være grenseløs. Ikke fordi staten nødvendigvis er korrupt eller lovene er dårlige, men rett og slett fordi dens myndighet er så stor at en feilslått avgjørelse kan få konsekvenser som ødelegger en borgers liv. Jerome Buting, en av forsvarsadvokatene til Steven Avery, uttrykte dette som nødvendigheten av å bygge inn “ydmykhet” i statens myndighetsutøvelse.

Denne ydmykheten er bakt inn i en rekke elementer av vårt rettsvesen. Staten har stort sett ydmykhet for sin egen destruktive kraft, og tar konsekvensen av dette ved å legge bånd på seg selv. Vi har en øvre strafferamme på 21 år. For å straffes må din skyld være bevist ut over enhver rimelig tvil. Det skal svært mye til før myndighetene lovlig kan ransake din private eiendom.

Den samme ydmykheten er helt nødvendig når staten skal regulere privat informasjon om sine borgere. Det er ikke bare faren for en overvåkningsstat du trenger å frykte. Her har vi behov for å vernes mot en annen, like ødeleggende makt: Folkedomstolen.

 

Andre konsekvenser enn straff

Personlige opplysninger er ikke bare farlige når de anvendes av staten mot sine borgere. I vår sammenvevde verden, kan et alminnelig ukjent individs liv ødelegges på en ettermiddag, om en tiltrekker seg offentlighetens oppmerksomhet. Når noen ønsker å lagre dine personlige opplysninger, øker de i praksis sjansen for at noen lærer noe om deg, som muligens kan trekkes fram i folkedomstolen. Og her har ingen krav på forsvarsadvokat eller å få den rimelige tvil til gode.

Da FBI avlyttet Martin Luther King Jr. og andre borgerrettsforkjempere i USA på 60-tallet, truet de blant annet King med å offentliggjøre opptak av hans utenomekteskapelige eskapader. Utroskap var ikke ulovlig, og Kings personlige feiltrinn hadde ingenting med saken han kjempet for. Likevel ville en offentliggjøring av slik informasjon kunne skadet hele borgerrettsbevegelsen. Statens spionasje var sentral, men det var ikke staten som utmålte straffen. Det er offentligheten fullt i stand til å gjøre selv.

 

Så du har blitt offentlig hengt ut

Og livene våre har bare blitt enda mer offentlige siden 60-tallet. Boka “So You’ve Been Publicly Shamed”, av journalisten Jon Ronson handler om personer som har fått livene sine ødelagt av å pådra seg folkedomstolens noe vilkårlige men ødeleggende kraft. Noen ganger er den offentlige gapestokken en vel fortjent reaksjon på forferdelig oppførsel. Men svært ofte er det snakk om vanlige mennesker som kan miste jobben og få ødelagt sin psykiske helse av å være et tillatt mål for hele verdens raseri i en liten stund.

Spørsmålet som alle må ta stilling til blir dermed: Finnes det noe i din fortid, i privatlivet ditt eller en privat samtaletråd med din beste venn, som kunne ha vekket den offentlige gapestokkens harme? Eller kan du se for deg at noen som kjemper for en rettferdig sak kan holdes taus av trusselen om den offentlige gapestokken? I så fall burde du ønske at staten har såpass ydmykhet om egen evne til å holde data hemmelig, at den begrenser hva slags informasjon om deg den samler inn. Og at den gjør sitt ytterste for å begrense private aktørers mulighet til å samle og bevare opplysninger om livet ditt.

 

Å balansere frihet med trygghet

Edward Snowden jobbet i et privat selskap som gjorde oppdrag for de amerikanske sikkerhetstjenestene. Noe av motivasjonen hans for å lekke informasjonen han hadde tilgang til, var å vise hvor enkelt det var for en privat person å få tilgang på store mengder svært sensitiv data.

I sin kommentar “Personvern i Terrorens tid”, påpeker Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, at i en tid der terror planlegges gjennom krypterte kanaler, ligger utfordringen i å balansere friheten til privatliv mot grunnleggende trygghet.

Men selv når staten prøver å holde oss trygge, må den gå til verks med den ydmykheten som er nødvendig for at borgere skal ha tillit til staten. En slik tillit som kommer av å vite at staten ikke straffer med mindre den er helt sikker. Og å vite at selv ikke de mest grusomme handlinger straffes med døden. På samme måte er vår tillit avhengig av at staten innser at konsekvensene av dårlig håndtert datalagring, er så omfattende at den bør begrense sin egen evne til å oppsøke og lagre slike data, og at når slik datainnhenting blir nødvendig, skal vilkårene være klare, og lagringen begrenset.

 

Tekst: ‎Andreas Thomassen Slørdahl, styremedlem i Rettspolitisk forening 

Foto: https:/commons.wikimedia.org/wiki/File:Online_Privacy_and_the_Founding_Fathers.jpg