Denne uka skriver styremedlem Tarjei Røsvoll fra RPFs avdeling i Bergen et innlegg om de foreslåtte kuttene i rettshjelpsordningen. Innlegget er en gjengivelse av Tarjeis innlegg i Adresseavisa 1. novemeber 2017.

Rett for de rike

Kutter du muligheten til å håndheve rettigheter, så kutter du i rettigheten.

Akkurat nå er jeg i en kinkig situasjon. Jeg kjøpte en datamaskin fra Komplett.no for over et år siden, men allerede en uke etter den ble levert opplevde jeg store problemer. Som seg hør og bør klaget jeg til Komplett. Min erfaring (og for den del, venner med mer datakompetanse enn meg) tilsier at teknologien svikter så raskt, så er det noe fundamentalt galt. Datamaskinen funker ikke nå, og den vil ikke gjøre det etter en reparasjon.

Som den irriterende jusstudenten jeg er, henvender jeg meg til Komplett med et krav om omlevering, slik jeg har krav på etter forbrukerkjøpslovens paragraf 29. De responderer med at de har krav på å forsøke å reparere datamaskinen. Det har de ikke, i alle fall ikke uten å påvise overfor meg at omlevering vil medføre en ‘urimelig kostnad’, som de ikke har gjort.

Dette er vanskelig. Skal jeg stå på mitt regelrytteri, eller skal jeg gjøre som de ber om og gå gjennom en lang periode der jeg må sende datamaskinen min og diverse lånepcer frem og tilbake? Svaret er naturligvis at jeg må gå med på deres krav. Jeg kan ta saken til forbrukerrådet, men det koster tid. Tid jeg ikke har. I verste fall ender jeg opp med å måtte skaffe en advokat for å få håndhevet min lovfestede rett. Resultatet ble at jeg sendte datamaskinen, fikk den tilbake, og bare en time etter jeg åpnet den fikk den blåskjerm igjen.

Jeg forteller ikke denne historien for å være sur på Komplett. De vet sin maktposisjon, og de bruker den. Slik er vårt samfunnssystem bygget opp, og de gjør ingenting galt. På samme måte som jeg ikke klandrer kvinnen som brukte utallige timer og tusenvis av kroner på å ta en sak til Høyesterett om hvorvidt hun kunne kreve en helt ny støvlett, eller om butikken kunne forsøke å reparere den.

Jeg forteller historien fordi den illustrerer hvordan systemet fungerer. Har du penger, tid og makt, så har du rettigheten i behold. Har du ikke dette, så har du ikke rettigheten.

Slik er det i resten av systemet også. Kommuner, statlige organer, eller andre virksomheter, benytter den makta de har. Om det er fengsler som ikke gir innsatte den retten de har på utdanning, luftetid og psykiater eller kommunen som nekter å gi bestemor den hjemmehjelpa hun egentlig har krav på. De vet at majoriteten av de som ønsker å håndheve sine rettigheter simpelthen ikke har ressursene til å gjøre det. Dermed kan de gi ut så mange rettigheter de bare vil.

En gjenganger i diverse offentlige debatter er at vi har blitt et overregulert land. Et land der alle har så mange rettigheter (kritikken er stort sett ikke mer nyansert enn det). Det er et gammelt spørsmål. Hayek var redd for en totalitær stat som oppsto ved at man rett og slett ga ut for mange rettigheter, og med det tilsvarende mange reguleringer. Spørsmålet skal ikke avvises, men må tas på alvor, særlig fordi det ligger i dagens blåblå-regjering sin kjerneideologi å overregulere samfunnet.

Samtidig som man gjennomfører avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, fortsetter dagens regjerning med såkalt New Public Management. Et system der internfakturering og mikrostyring tar opp ekstremt mye ressurser, og skaper behov for ytterligere flere byråkrater. Dette viser seg ved at regjeringen tvert om ikke klarer å kutte i antall byråkrater, de øker.

Men det blir å se unyansert på spørsmålet. For mens de fortsetter å lovfeste rettigheter og øke byråkrattettheten i enkelte deler av samfunnet, så kutter de andre steder. Kontor for voldsoffererstatning er kuttet. Domstolene kuttes. Klima- og miljødepartementet kuttes. I tillegg er advokatsalæret ved gratis rettshjelp frøset, og de nødvendige endringene i gratis-rettshjelpsordningen kommer ikke.

I årets statsbudsjett får også frivillighetssektoren, særlig innenfor rettshjelp, et kutt på rundt 50 prosent. Hva betyr dette? Det betyr at man kutter budsjettene til de som skal sikre rettighetene våre, samtidig som man kutter i de som hjelper oss å håndheve rettighetene våre dersom de ikke sikres.

Dermed kutter man i rettighetene, forutsatt at du ikke er rik nok da. Isåfall kan du hyre advokat for å hjelpe deg gjennom det enorme regelverket vi har.

Dagens regjering ønsker ikke å fjerne byråkratiet. Rikfolk trenger et byråkrati de også. Særlig trenger de et byråkrati som gjør at de kan få krav på det de har krav på. Problemet er at regjeringen ikke ønsker at de som ikke har råd, skal få de samme rettighetene. Det ville vært dyrt. Resultatet er til syvende og sist at regjeringen kutter i mine og dine rettigheter.

Greit nok at Komplett skal få forsøke å reparere datamaskinen min før jeg får ny. Det som ikke er greit er asylsøkerne som sendes til døden i Afghanistan, den gamle mannen som ligger et døgn med brukket lårhals før han får hjelp, eller den psykisk syke fengselsinnsatte som hverken får psykologhjelp eller muligheten til å møte barna sine.

 

 

Tekst: Tarjei Røsvoll