Undertegnede er kun frivillig i Gatejuristen, innlegget står helt for egen regning, og Gatejuristen står ikke inne for noen av forslagene som fremgår av innlegget.
En torsdags kveld under det ukentlige saksmottaket hos rettshjelpstiltaket Gatejuristen, kommer en ny klient innom. Hen trenger hjelp til å finne tak over hodet; kommunikasjonen med NAV har gått i stå. Det er uvanlig kaldt til å være tidlig november. Vi byr på kaffe – den lille, symbolske gesten – med ekstra mye sukker etter forespørsel. I en bisetning nevnes misbruk i barndommen. Hvordan familien har blitt oppløst på grunn av rus, vonde minner og forbindelser. Historien føles som en gjenganger. En kort oppsummering av hendelser som for meg fremstår som livsdefinerende; en historie jeg selvfølgelig hverken kjenner eller har noen form for eierskap til i denne veldig kortfattede gjengivelsen. For meg, som utenforstående, er disse opplysningene likevel med på å tegne et større bilde.
Gatejuristen finnes for å hjelpe personer som har eller har hatt et rusproblem med å forsøke å løse et bredt spekter av juridiske saker. Mange av dem som kommer dit bruker ulovlige rusmidler. Dermed stemples de som kriminelle. Vedkommende i avsnittet over føyer seg også inn i en dyster statistikk: den ekstreme sammenhengen mellom rusavhengighet og traumatiske barndomsopplevelser, som Inga Marte Thorkildsen og Bård Standal viser til her i denne artikkelen. Den statistiske sammenhengen er også sterk mellom fattigdom og rusavhengighet, og den siste landsomfattende kartlegginga av bostedsløse i Norge viste at mer enn halvparten av de bostedsløse i 2016 var rusavhengige.
I avsnittene over forsøker jeg, kanskje ikke særlig strategisk, å appellere både til det rent menneskelige, ved å vise til enkelthistoriene, og samtidig også til tallenes tale. En sammenblanding av følelser og fakta. Men dette er både folk og tall. Og det er det også i et kostnadsbilde: det koster mye – på så mange måter – for den enkelte å være rusavhengig i Norge i dag. Det koster også mye for samfunnet å kriminalisere rusbruken.
Det har en fantastisk symbolsk kraft at det i fjor høst ble flertall på Stortinget for å flytte ansvaret for brukere av rus fra Justisdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet. Begrepet «symbolsk» brukes ikke for å undergrave verdien av denne hendelsen, men inntil noe faktisk skjer er det neppe uten videre særlig spor av endring for den enkelte bruker med dette flertallet i seg selv. Denne forflytningen av ansvar fra justis til helse er, ifølge helseminister Bent Høie, trolig ikke på plass før i 2021. Det kan være betryggende med et tregt system fordi det kan virke sammenfallende med grundighet. Men treghet og grundighet er ikke nødvendigvis synonymer her. En forsvarlig behandlingstid fordrer også at det ikke går lengre tid enn nødvendig.
Minimum tre års venting før det skjer noe, vil innebære unødvendige kostnader for både bruker og samfunn. Det er derfor fint at Foreningen tryggere ruspolitikk har utarbeidet en liste med tiltak som kan implementeres ganske umiddelbart. Det er ingenting i veien for at disse tiltakene kommer i forkant av en (kanskje nødvendig) langtrukken utredning.
Foreninga mener for det første at alle narkotikasaker som i dag ender i et forelegg, bør bli tatt ut av oppklaringsstatistikken til politiet. For det andre at sprøyteromsforskriften bør endres slik at heroinrøyking og annet stoffinntak tillates i rommene. For det tredje at ulike aktører bør få tilby testing av innhold av kjøpte rusmidler. For det fjerde at helsepersonell bør ta over for politiet med å gi informasjon om rusbruk og rus i skolen. For det femte at pengene som i dag brukes til urinkontroll i rusbehandling i stedet brukes mer hensiktsmessig. For det sjette at det åpnes for flere alternative medikamenter i LAR. Og sist, men ikke minst, at den som ringer etter nød- eller helsehjelp ved frykt for overdose ikke samtidig risikerer straff for oppbevaring, besittelse, bruk eller kjøp. Dette er fornuftige og hensiktsmessige tiltak som det ikke burde være grunn til å utsette iverksetting av.
Det er kanskje ikke mange år som må gå før Gatejuristens klienter kan få slippe å bli stigmatisert som kriminelle. Forhåpentligvis er den varslede reformen bare starten på det som viser seg å bli et faktisk paradigmeskifte i synet på og behandlingen av rus. Et annet håp er at det blir mye større fokus på de så velkjente sammenhengene mellom fattigdom, oppvekstvilkår og barndomstraumer slik at det i mye større grad kan drives forebyggende arbeid. Inntil da er det fortsatt mye som kan gjøres. Det koster å vente.
Tekst: Elsa Skjong