«Å leve som fattig, slik begrepet blir definert her i landet, og samtidig føle lykke, forutsetter noen grunnholdninger og praktiske grep. Det handler om gleden ved å reparere, finne, kjøpe brukt og i størst mulig grad unngå å bruke penger.»

Dette utsagnet stod på trykk i Aftenposten 17. august og avsenderen var Martin Nygaard, en middelaldrende forfatter som har lansert begrepet «fattigdomslykke».

Nygaards utsagn er et interessant bidrag i debatten om fattigdom, men det kan ikke stå uimotsagt.

Utgangspunktet for Nygaards kritikk av fattigdomsgrensa er at den relative fattigdomsgrensa setter merkelappen «fattig» på en ganske stor del av befolkningen som egentlig klarer seg fint, herunder Nygaard og hans familie.

Mens de tradisjonelle fattigdomsdefinisjonene tar utgangspunkt i at økonomien løper fra folk og at forskjellene øker, uttaler Nygaard at fattigdom er «å ha mindre penger enn man ønsker seg».  Slik jeg oppfatter utsagnet, mener Nygaard at det ikke spiller noen rolle hvor mye resten av samfunnsborgerne har, så lenge den enkelte ikke opplever å ha for lite.  Han inntar altså et ganske annet perspektiv på fattigdom enn det vi ser i andre sammenhenger. Hvis det er dette som er grunnlaget for hans holdning til fattigdom, er jeg selvsagt helt enig i at fattigdomsbegrepet er tull. Men det er ikke dette som er fattigdom.

EUs definisjon av fattigdom er at man tjener mindre enn 60 % av gjennomsnittlig medianinntekt over en periode på tre år, og at man har vært under denne grensa i to år av en periode på tre år. Legger man denne definisjonen til grunn for diskusjonen, vil selvsagt også folk med lav inntekt som ikke opplever seg som fattige være en del av fattigdomsstatistikken. Samtidig sier den relative fattigdomsdefinisjonen noe om hvordan ressurser fordeler seg i samfunnet. I Norge er det politisk ukontroversielt at man ønsker et samfunn med små økonomiske forskjeller. Dette er en substansiell brikke i den såkalte norske modellen. Utvikling skal komme alle til gode.

Det interessante med Nygaards utsagn er at det løfter frem behovet for å se bredere på fattigdom. Ingen av de vanlige måtene å definere fattigdom på tar høyde for andre faktorer enn inntekt. Gjeld, formue, boforhold, arv og nettverk er faktorer av stor betydning for folks økonomiske situasjon, som ikke i tilstrekkelig grad fanges opp av fattigdomsdebatten slik den foregår nå. Disse faktorene bør debatteres, og det kan kanskje Nygaards utspill ha bidratt til.

Videre tar Nygaard til orde for at fattigdom kan være veien til lykke, og utdyper med at «Lykke er en følelse som kommer innenfra og som ikke kan knyttes til ytre ting». Det kan sikkert være sant for mange, men her hopper forfatteren bukk over noen helt grunnleggende forhold.

For å kunne løsrive lykkebegrepet fra «ytre ting», må man allerede være trygg på at man kan få dekket sine helt grunnleggende behov. Lykke kan nemlig også defineres som fravær av bekymringer. Og da er det viktig å ta innover seg at mange i Norge ikke har denne tryggheten, for eksempel fordi de mangler stabilitet i noe så grunnleggende som boforhold.

Bor man i en leiet bolig har man mindre kontroll over sin egen bosituasjon enn om man eier boligen selv. Som leietaker risikerer man blant annet å måtte flytte uten å ville det, og man har ingen økonomisk kapital plassert i boligen sin. Eier man sin egen bolig setter man kanskje pris på prisøkningen som ofte følger av gentrifisering i områder som tradisjonelt har hatt en høy andel fattige beboere. Som leietaker er man derimot prisgitt at utleier ikke ser sitt snitt til å skru opp leieprisen når området blir mer attraktivt.

Økonomi har selvsagt betydning for hvor man har råd til å bosette seg. Skal man tro forskningen Aftenposten henviser til i en annen artikkel, har nabolaget man vokser opp i mye å si for hvordan man klarer seg senere i livet. Dette betyr selvsagt ikke at alle som vokser opp i et område med mange fattige familier stiller dårlig, men det betyr kanskje at man selv må ha mer ressurser for å klare seg godt.

Det kan heller ikke være tvil om at det har betydning hvilke andre nettverk man inngår i og hvem man har å støtte seg på. Dette er utelatt i Nygaards fattigdomsbegrep. Lever man med en inntekt på 250 000 kr i året med et ressurssterkt nettverk rundt seg, er man i en helt annen situasjon enn hvis de fleste rundt en også lever under fattigdomsgrensa og man mangler et økonomisk sikkerhetsnett i sitt umiddelbare nettverk. Fattigdom nedarves i stor grad, og det er ingen tvil om at det er mer utfordrende å få endene til å møtes hvis man ikke har velstående naboer å arve klær av, venner å be om hjelp fra eller foreldre å arve en hytte av.

Det positive med ideen om «fattigdomslykke» er at den kan bidra til å nyansere fattigdomsbegrepet og vise at det er mer enn inntekt som har betydning for hvordan vi har det. Når det er sagt, er det viktige nyanser som må fremheves som overhodet ikke berøres i Aftenposten-artikkelen. Nyansene må i større grad handle om nettverket man inngår i, enn hvor velutstyrt bod man har eller hvor glad man er i å reparere ting.

I internasjonal sammenheng er de økonomiske forskjellene i Norge lave, men også her ser vi tendenser til økende ulikheter. Dette bør vekke bekymring. NHO meldte forrige uke at de er bekymret for økende ulikheter, blant annet fordi økende ulikheter kan svekke tilliten vi har til samfunnsstrukturene. Tillit er avgjørende for å holde de norske hjulene i gang, og da er det ikke sikkert det er så dumt å se på fattigdom med ulikhet som innfallsvinkel, slik EUs definisjon legger opp til. Så skal vi selvsagt ikke tre offerrollen over hodet på dem som faller under fattigdomsgrensa, hverken dem som klarer seg fint eller dem som sliter. Det må gå an å ha lav ulikhet som mål selv om noen lever gode liv under det vi definerer som fattigdomsgrensa.

 

Tekst: Tonje Lilaas Larsen

Ulikhet er temaet for årets høstseminar med Rettspolitisk forening, og det er fortsatt mulig å melde seg på. For mer informasjon om seminaret, se arrangementets facebook-side og RPFs nettside.