kritiskjussblogg

Arbeidskamp i Libanon

I mange arabiske land blir det såkalte Kafala-systemet brukt til å organisere migrantarbeidere i arbeid med lav inntekt.  Systemet knytter migrantenes juridiske status til deres arbeidsgiver, som opptrer som deres ”sponsor” fra de ankommer landet til arbeidsperioden er over.

Systemet gir stor makt til arbeidsgiverne, noe som gjør migrantene sårbare for tvungent arbeid og gjør dem sårbare for misbruk og utnyttelse. Enkelt forklart innebærer systemet at myndighetenes ansvar for  å regulere arbeid og beskytte arbeidstakere er delegert til  deres egne arbeidsgiverne.

I Libanon er det over 200 000 migrantarbeidere fra asiatiske og afrikanske land, inkludert Filipinene, Sri Lanka, Nepal, Etiopia, Madagaskar og Kamerun. De er ekskludert fra den libanesiske arbeidsmiljøloven og arbeidet/ arbeidsrettighetene deres blir i stedet regulert gjennom kafala-systemet. Majoriteten er kvinner og de jobber ofte som hushjelp eller renholdere.

Systemet gjør at migrantarbeiderne trenger tillatelse fra sin arbeidsgiver hvis de ønsker å bytte arbeid, slutte i jobben eller forlate landet. Arbeidsgivere kan også kansellere migrantarbeiderens oppholdstillatelse, noe som tvinger henne til å enten være i landet ulovlig eller å bli deportert. Human Rights Watch har kritisert Kafala-systemet fordi det tilrettelegger for utnyttelse ved å la arbeidsgivere holde tilbake pass, nekte lønn og fridager uten at det straffes.

Kafala-systemet er med på å tilrettelegge for forhold som ligner på tvangsarbeid, og ved å tillate dette bryter Libanon internasjonal rett. Det følger blant annet av FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter art. 4 som forbyr slaveri og tvangsarbeid.

I 2015 startet en gruppe kvinnelige migrantarbeider en fagforening for å sette søkelys på rettighetene til til denne gruppen. Arbeidsdepartementet i Libanon nektet å anerkjenne foreningen og betrakter den som ulovlig.  Libanesiske myndigheter har også deportert mange kvinnelige migrantarbeidere som har fått barn i Libanon.

Demonstrantene jobber for å erstatte Kafala med et nytt og mer rettferdig system som tillater arbeiderne å si opp arbeidsforholdet og å oppholde seg lovlig i landet frem til de finner seg en ny jobb. De jobber også  med å stanse ”administrative detention” mot migrantarbeidere, at det skal bli strengere regulering av rekrutteringsfirmaer og rettferdig straff for arbeidsgivere som misbruker sine migrantarbeidere. I tillegg jobber de for at Libanon skal signere og ratifisere ILO Konvensjon nr. 189 om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem.  Konvensjonen regulerer arbeidsforhold for ”domestic workers” og gir blant annet rett til hviletid og en minstelønn.

I den Oscar-nominerte filmen Kapernaum møter hovedkarakteren Zain Rahil, en etiopisk migrantarbeider, i Beirut etter å ha flyktet fra sine foreldre. Filmen, som for øvrig anbefales, gir et godt innblikk i tunge hverdagen for mange kvinnelige migrantarbeidere i Libanon.

 

Tekst: Grethe Kristine Olsen (Styremedlem i Rpf, og varastyremedlem i styret til Amnesty Norge)

Kilder:

Foto:

Legg inn en kommentar