Et sikkert vårtegn er at debatten om tiggeforbud blusser opp igjen. I slutten av februar var det Høyre i Bergen som tok avsparket for årets diskusjon.
Norges forbud mot tigging ble opphevet i 2006, men i 2015 fikk Høyre og Frp gjennomslag for at kommunene selv skal få bestemme om de vil forby tigging eller ikke. Forsøket på å innføre et nytt nasjonalt tiggeforbud i 2015 havarerte heldigvis før forslaget ble sendt på høring, men likevel forsøkte deler av Høyre på vårens landsmøte å programfeste ønsket om et slikt forbud. Også denne gangen falt forslaget, men debatten er tydeligvis ikke over.
En grunnleggende tanke man må ha i bakhodet når nytt lovverk diskuteres, er at lover er til for en grunn. Samfunnskontrakten innebærer at borgerne gir staten makt for at staten skal gi borgerne goder. Den kanskje viktigste makten folket har avgitt, er adgangen til å gi og oppheve lover. Lovverket skal fordele goder og forhindre onder.
For at vi skal kunne legitimere at staten utøver makt og knytter sanksjoner til lovbrudd, må det være et legitimt formål bak lovene som gis. I debatten om tiggeforbud er det vanskelig å se et slikt legitimt formål. Det uttalte formålet er å hindre organisert kriminalitet. Som mange har påpekt før oss er det neppe dette som er det egentlige formålet, i og med at det allerede finnes lover som gjør dette straffbart og dermed gir politiet mulighet til å reagere på slik kriminalitet. At vi misliker organisert salg av mennesker og narkotika er dermed allerede tatt hensyn til.
Så hva er det egentlige formålet? Å forhindre bråk og ordensforstyrrelser trekkes frem av noen, men også dette finnes det allerede reguleringer mot. Er formålet egentlig å hindre ubehag og slippe å plages av dårlig samvittighet over at noen har det vanskelig? Misliker vi at noen mangler penger så sterkt at vi må forby dem det gjelder å uttrykke nettopp dette? Noen nordmenn drar til utlandet for å kjøpe sex og billig sprit. Noen utlendinger tigger i Norge. Nordmenn i Øst-Europa har råd til å bo på luksushotell, mens østeuropeere i Norge står i kø for å få plass på akuttovernattingen. Hvis man mener at rølpete nordmenn i Romania er mindre forstyrrende i det offentlige rom enn rumenske tiggere på hjørnet i Oslo, bør man kanskje innse at dette er en forskjell vi må tåle å se så lenge vi ikke klarer å gjøre noe med årsakene til tiggingen.
Forkjemperne for et forbud mot tigging går på tomgang i debatten, og det er det samme omkvedet som spilles av igjen og igjen. Motargumentene imøtegås ikke skikkelig. Etter NRKs Brennpunkt-dokumentar «Lykkelandet» fikk ja-siden endelig noe å vise til, men da journalister gikk dokumentaren nærmere etter i sømmene viste det seg igjen at diskusjonen handlet like mye om synsing og snarveier som fakta.[1] Uansett: Det er helt sikkert noen tiggere som også driver med andre aktiviteter enn tigging. Skal vi derfor straffesanksjonere alle som tigger? Hvis vi ikke skal det, hvordan skal vi da sile? Skal det bare være forbudt å tigge for utenlandske borgere? Eller for kvinner med lange skjørt? Dette er åpenbart ikke løsningen. Derfor kan vi heller ikke ha et regelverk som tilsynelatende gjelder for alle, men som åpner for en diskriminerende praksis. Uansett hvordan ja-siden tenker å løse dette, blir utfallet urettferdig. Derfor er det like greit å holde seg til at de straffbare handlingene skal forbli straffbare, uavhengig av hvem som begår dem, mens tiggingen forblir lovlig for alle.
Det er på tide å innrømme hvorfor man ønsker et tiggeforbud. Det er ikke behovet for nye lovhjemler for å forhindre allerede uønsket kriminalitet. Det er selve tiggingen vi ikke liker.
Innlegget er skrevet av Tonje Lilaas Larsen, leder i Rettspolitisk forening.
[1] https://www.dagbladet.no/kultur/nrks-bildeblemme-vokser-i-omfang-har-funnet-enda-flere-falske-bilder/67511152