Skrevet av Lima Rezaei ved fengselsgruppa, Jussbuss.

Som saksbehandler i Jussbuss er dette noe vi ofte hører fra våre klienter. Ordet «rehabilitering» er et av ordene som kanskje brukes mest når man snakker om Kriminalomsorgen, både fra politikere, ansatte i Kriminalomsorgen og innsatte selv. Rehabilitering står som en grunnmur i norsk kriminalomsorg, og får mye av æren for at Norge har en av verdens laveste tilbakefallsprosenter. I lys av de siste års budsjettkutt mener derimot mange at Kriminalomsorgen beveger seg fra et system som rehabiliterer til et system som straffer. Har Kriminalomsorgen en tilretteleggingsplikt for å rehabilitere innsatte, og er det mulig å rehabilitere de innsatte under dagens stramme budsjetter?

Kriminalomsorgens tilretteleggingsplikt og innholdet av denne
Formålsparagrafen i straffegjennomføringsloven § 2 fastslår i første ledd at «[s]traffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold». Bestemmelsen tar sikte på å balansere samfunnets behov for sikkerhet og den innsattes behov for rehabilitering. Kriminalomsorgen uttaler om dette selv at «[v]i ser det som to forenelige sider av samme sak: god rehabilitering er den beste vei til å beskytte samfunnet mot fremtidig kriminalitet»[1].

Straffegjennomføringsloven § 3 fastsetter de nærmere rammene for innholdet av straffegjennomføringen. Bestemmelsens første ledd fremmer sikkerhet, men det av annet ledd fremgår at «[i]nnholdet skal bygge på de tiltak kriminalomsorgen har til rådighet for å fremme domfeltes tilpasning i samfunnet».

Ordlyden tilsier at det foreligger en tilretteleggingsplikt for Kriminalomsorgen slik at innsatte skal kunne avstå fra kriminalitet og fremme innsattes tilpasning til samfunnet, og at samfunnet er best tjent med at innsatte blir rehabiliterte etter endt soning.

I Stortingsmeldingen «straff som virker» ble det presisert hva man mente skulle utgjøre de grunnleggende, men likevel praktiske rammene for rehabiliteringsinnholdet[2]. Dette innebar at innsatte blant annet etter endt soning skulle være stoffri eller ha kontroll over stoffbruk, ha et sted å bo, lese, skrive og regne, ha en reell sjanse i arbeidsmarkedet osv. Målet var med andre ord at innsatte skulle kunne leve et kriminalitetsfritt liv og fungere normalt i samfunnet. Spørsmålet blir da om man har fått til noe av dette 10 år senere?

Manglende realisering av tilretteleggingsplikten
Jussbuss ser i møte med våre klienter at de innsatte ikke får den progresjonen som er nødvendig for å vende tilbake til et liv uten kriminalitet. Etter mange møter med fagfolk og ansatte i Kriminalomsorgen opplever vi at budsjettkuttene går hardt ut over det fengselet kan tilby de innsatte. Budsjettkuttene som i utgangspunktet er ment å ramme på et administrativt nivå ender opp med å gå ut over kvaliteten på de innsattes rehabilitering. Dette gjelder særlig kutt i nødvendig bemanning, programtilbud og manglende oppfølging av psykisk syke innsatte.

Kontaktbetjenter, sosialkonsulenter og tilbakeføringskoordinatorer er ansatte i fengselet som skal arbeide for å forberede innsatte på livet etter soning. De har en viktig funksjon som skal legge til rette for at innsatte blir i stand til å gjøre en egen innsats for å motvirke et kriminelt handlingsmønster. En del av denne jobben er å arbeide aktivt sammen med den innsatte i en motivasjons- og endringsprosess. Personlig oppfølging og relasjonsbygging med innsatte er derfor en forutsetning for et velfungerende straffegjennomføringssystem. Denne oppfølgningen svekkes betydelig når det kuttes i bemanning. Når slike kutt foretas, er det sosialkonsulentene og tilbakeføringskoordinatorer som forsvinner først.

De siste årene ser Jussbuss også en tendens til at mange av fengslene vi besøker ser seg nødt til å kutte i programvirksomheten de tidligere kunne tilby de innsatte. Sinnemestringskurs, alternativ til vold, pappakurs og samtalegrupper for kvinner er av tilbudene som sakte, men sikkerhet forsvinner. Resterende kurstilbud slik som kurs for sedelighetsdømte er mindre omfattende enn tidligere.

En stor del av innsatte har en form for psykisk sykdom. I statsbudsjettet er det bevilget penger til å etablere en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Dette er et tilbud som burde bygges ut i alle landets fengsler, siden det er mange innsatte som har store psykiske problemer som ikke sitter på Ila. Mye innlåsing og lite oppfølging fra ansatte medfører dessuten at mange innsatte utvikler psykisk sykdom i løpet av soningen, som de ikke hadde før de havnet i fengsel.

I ytterste konsekvens vil en fortsettelse av kuttene i rehabiliteringstilbud og tett oppfølgning av innsatte føre til at vi går fra et system som rehabiliterer til et system som straffer. Dette vil få veldig uheldige konsekvenser, da fengslene kun vil fungere som et oppbevaringssted for de allerede svakere stilte gruppene i samfunnet. Samtidig som kriminalitetsforebyggingen som vi snakker så varmt om i dagens samfunn vil kunne svekkes betydelig.

Politikere må på banen
I Granavolden-plattformen vektlegges det at regjering vil arbeide for større vekt på innholdet i soningen, men likevel har det erfaringsmessig vært vanskelig å få tak i regjeringspolitikere som kan klart avklare hva regjeringen legger i ordene «innholdet i soningen» og diskutere hvordan budsjettkuttene vil kunne og har påvirket Kriminalomsorgen.

Samtidig må det sies at de overnevnte problemstillingene i norsk kriminalomsorg ikke er ukjente for fagfolk, ansatte og innsatte. Den kritiske situasjonen kan heller ikke avhjelpes med ytterligere gjennomgang av offentlige strategier og utredninger. Jussbuss etterlyser konkrete tiltak som prioriterer innsattes rehabilitering, tydeliggjør Kriminalomsorgens ansvar og realiserer rehabiliteringsinnholdet slik våre lovgivere fastslo for 10 år siden.

Hva Jussbuss mener må til for å gjenoppbygge rehabilitering i norsk kriminalomsorg
Å sette folk i fengsel er det mest inngripende vi som samfunn gjør mot individet. Det krever av oss at vi sørger for et reelt innhold i soningen. Jussbuss mener at dette er mulig ved at det settes tilstrekkelig bemanning i fengslene, at programvirksomheten styrkes og utvides og ved at fengslene får tilstrekkelig personell med god kompetanse om tilbakeføringsarbeid med mer. Realisering av slike tiltak forutsetter at det bevilges mer penger til Kriminalomsorgen og at straffegjennomføringsloven setter klarere rammer for innsattes rehabiliteringstilbud. Vi mener at dette er pressende nødvendig for å føre rehabiliterings-skuta på rett kjøl igjen, noe som er på høy tid at prioriteres.

[1] Kriminalomsorgens strategi for faglig virksomhet (Fagstrategien) del 1, s. 4
[2] St.meld. nr. 37 side 105