I slutten av januar var jeg på studietur til London med en gjeng fra masterprogrammet mitt i Europeisk og internasjonal rett. I utgangspunktet var temaet og programmet for turen «en diplomatisk løsning på krisen i Venezuela», men gitt tidspunktet ble Brexit ganske altoppslukende.
Som de nysgjerrige menneskene vi er, måtte vi selvfølgelig ta turen til Brexit-festen ved Westminster. En kineser, to tyskere, en østerriker, en egypter og to nordmenn satte seg 31. januar på Tuben mot Oxford-Circle. Alle var oppspilt. Et historisk øyeblikk. Aldri før hadde et medlemsland gått ut av EU (ser man bort i fra Grønland i 1985). Kom verden til å gå under? Kom vi til å komme oss ut av Storbritannia uten visum? Ville pundet kollapse? Mange spørsmål, de fleste useriøse. Etter fire måneder med EU-indoktrinering var det ingen av oss som kunne skjønne hvordan noen i det hele tatt ville vurdere å forlate EU.
Vi måtte ned til Trafalgar Square før vi skjønte alvoret. En gruppe mennesker med EU-flagg ble eskortert bort av en politipatrulje. Det var visst ikke trygt for dem å oppholde seg i den oppglødde folkemengden. Gruppa vår ble stillere og stillere. En av tyskerne foreslo at vi kanskje skulle gå litt mer samlet.
Mennesker med Union Jack-flagg, hatter, og sløyfer. Patriotiske utrop og sanger. På fasaden av Downing Street 10 hadde noen laget en nedtelling til klokka 23:00, Brexittidspunktet. En stor projeksjon av flagget med en klokke i midten. «Rule Britannia» ble spilt på høyttaler. Folk sang med. To politimenn prøvde å hjelpe en overstadig beruset mann opp fra fortauet. De fleste ignorerte det. Dette var tross alt en høytid, en feiringens dag.
Kanskje som 17. mai, tenker du. Flagg og patriotiske sanger er jo noe vi er vant til i Norge. Vi feirer det, til og med. Vær stolt av ditt eget land, din egen konstitusjon. For min egen del har jeg lenge vært opptatt av at nettopp 17. mai ikke trenger å være noe ekskluderende. Vi feirer demokratiet, folkestyret. Hvorfor skal ikke britene få være fornøyde med noe som tross alt er utfallet av en demokratisk prosess?
Det er jo heller ikke slik at massive endringer trådte i kraft umiddelbart etter Brexit. Storbritannia fortsetter å følge EU-regler i en overgangsperiode frem til 31.12.2020. I denne perioden er det meningen at Storbritannia og EU skal forhandle frem nye avtaler. Sannsynligvis vil disse innebære at Storbritannia vil ha nær tilknytning til det indre marked. Muligens noe liknende det Norge har gjennom EØS-avtalen, men litt annerledes. Alt i alt er det ikke sikkert Brexit vil ha mye å si for oss som vil bo i, besøke eller handle med Storbritannia.
De færreste tror også at Brexit vil ha en negativ effekt på resten av EU. Snarere har det allerede ført til en nærmere sammenknytning av de gjenværende 27 EU-landene.
Så hvorfor skulle jeg som nordmann og EU-rettsstudent egentlig bry meg?
Det som skremte meg mest med Brexit-festen var minnene av det min farfar pleide å fortelle om krigen. Om tankene om oss og vårt. Om inngrupper og utgrupper, som de kaller det i psykologien. Vi ser allerede et skifte mot mer nasjonalistisk retorikk og politikk i Europa. Brexit er på måte en fortsettelsen av dette. Rett nok har Storbritannia alltid vært skeptisk til EU, med flere reservasjoner fra EU-traktatene i protokoller, og skepsis til redningspakkene etter den økonomiske krisen. Samtidig har de alltid vært med. En del av oppturene og nedturene.
Som de fleste andre liberale og unge champagnesosialister tenker jeg at løsningen på utfordringene Europa og resten av verden står overfor er mer samarbeid, ikke mindre. Jeg forstår at fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital kan være utfordrende for by og land, borgere og bedrifter. Samtidig tenker jeg at disse utfordringene løses best gjennom dialog, lobbyvirksomhet og samarbeid, og ikke gjennom å melde seg ut av det internasjonale samfunn. Som statsborger fra en EØS-stat vet jeg alt for godt at det ikke er spesielt ideelt å sitte på gangen mens alle de viktige avgjørelsene blir tatt bak lukkede dører.
Er det egentlig noe alternativ til å være med i EU i Europa i dag?
Det er sant at Brexit er resultatet av en demokratisk prosess. Brexit-avstemningen hadde en valgdeltakelse på 72,2%, som er det høyeste i et Britisk valg siden 1992.[1] Samtidig stemte 48,1% av velgerne for å bli værende i EU.[2] Selvfølgelig skal man respektere et flertall, uansett hvor lite det er, men det er også noe med måten man gjør det på. Ved å feire EU-utgangen, slik det den britiske regjeringen oppfordret til, ignorerte man rent faktisk halve befolkningen.
Det er ikke så mye vi kan gjøre med Brexit. Vi kan støtte opp om en god avtale mellom Storbritannia og EU. Vi kan stå sammen med ikke-britene i Storbritannia som siden lenge før Brexit har opplevd hets og mistro. Vi kan snakke høyt om samhold og solidaritet, noe som er like viktig i Norge som i Storbritannia.
Brexit har for meg blitt et symbol på det å kun se seg og sine egne. Storbritannia er dessverre ikke alene i dette. Vi må ikke bli husket som generasjonen som satt alene på hver vår tue og beskyttet egne interesser. Vi må bli husket som en generasjon som så forbi forskjeller, en generasjon med solidaritet med mennesker som står overfor store utfordringer, og som er i situasjoner verre enn vår.
Teksten er skrevet av Ingrid Sigstad Lie, Styremedlem i RPF og LLM-student ved Europa Institut ved Universitetet i Saarbrücken. Forfatteren skriver på vegne av seg selv
[1] https://fullfact.org/online/was-vote-leave-largest-democratic-vote-british-history/