Det er et paradoks at en arbeidstaker som stjeler fra arbeidsgiver straffes etter straffeloven med bøter og fengsel, samtidig som en arbeidsgiver som stjeler lønn ikke straffes. I praksis ser vi at arbeidsgivere som underslår lønn i ytterste konsekvens pålegges å utbetale lønnen han skylder, men vi ser ingen eksempler etter den nye straffeloven på arbeidsgivere som straffes med fengsel eller bøter for å ha unnlatt å utbetale lønnen de ansatte har krav på.

Dette er en dobbelstandard som beskytter arbeidsgivere som bedriver lønnstyveri. Lønnstyveri eller wage theft er et etablert begrep internasjonalt, som nå tas i bruk av flere norske aktører. Lønnstyveri fremmer ulikhet, og strider både med rettsfølelsen og arbeidsrettens hensyn til beskyttelse av den svake part.

Lønn er et pengekrav av en særlig karakter, og lovgiver har anerkjent at arbeidstaker har et særlig behov for forutsigbarhet og sikkerhet knyttet til utbetaling av lønn. Loven angir for eksempel strenge regler for utbetalingstidspunkt og lønnstrekk, men når lønnen uteblir står arbeidstakeren uten vern i loven. Det er vanskelig å se hvorfor lovgiver på dette punktet med overlegg skal ha fraveket arbeidsmiljølovens hovedregel.

Arbeidstakere mangler et effektivt vern mot lønnstyveri. En arbeidstaker som er utsatt for lønnstyveri har ikke krav på fri rettshjelp og må inndrive pengekravet sitt etter sivilrettslige regler, for egen regning og risiko.

For de fleste av oss kommer avtalt lønn til avtalt tid. Det er ikke tilfeldig hvem som rammes av lønnstyveri; det er særlig utenlandske arbeidstakere og personer som allerede jobber i lavt lønnede yrker. JussBuss sine klienter forteller om arbeidsgivere som truer med å sørge for at arbeidstillatelser inndras dersom arbeidstakeren stiller spørsmål eller krav. Vi hører også om arbeidsgivere som systematisk ikke utbetaler lønn fordi de spekulerer i at arbeidstakerne ikke skal ha råd til å bli værende i Norge uten inntekt og derfor må reise til hjemlandet sitt der de vanskelig kan inndrive lønnskravet sitt. Det typiske er at arbeidstakeren har så få ressurser at det ikke er mulighet å betale for juridisk hjelp.

I tilfeller hvor arbeidsgivere med betalingsevne velger å ikke betale de ansatte opptjent lønn er det snakk om vinningskriminalitet. Det offentlige må ta ansvar for å sikre arbeidstakere nødvendig beskyttelse mot lønnstyveri, og risikoen ved lønnstyveri må flyttes fra den enkelte arbeidstaker til det offentlige på samme måte som ved annen vinningskriminalitet.

Her ser vi en negativ endring i rettstilstanden. Etter straffeloven av 1902 § 412 annet ledd kunne arbeidsgiver straffes for ikke å utbetale lønn og feriepenger som avtalt. Denne bestemmelsen ble ikke videreført til straffeloven av 2005. Arbeidstakere er altså dårligere stilt i møte med lønnstyveri nå enn før.

Det er på tide at arbeidsgivere med betalingsevne som velger å ikke utbetale rettmessig lønn til de ansatte møter konsekvenser. Vi trenger et vern mot lønnstyveri hvor risikoen ikke ligger på ofrene, men det offentlige.

Teksten er skrevet av Kristine-Petrine Olthuis, medarbeider i Jussbuss.