Det anslås at det i dag er rundt 3000 mennesker i Norge som lever uten noen form for rettigheter eller reell mulighet til å ta del i samfunnet. Det er denne gruppen som omtales som «ureturnerbare». Noen er statsløse, mens andre frykter å dra tilbake til hjemlandet. Det de har til felles er at de har fått avslag på oppholdstillatelse i Norge, uten mulighet for å returneres til hjemlandet.

Den 24. februar 2020 ble et forslag om engangsløsning for utlendinger med minst 16 års oppholdstid sendt på høring. Forslaget kom på bakgrunn Granavolden-plattformen, og ble særlig aktualisert av blant annet den mye omtalte saken mot tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett, som ble siktet for å ha hatt en ureturnerbar kvinne fra Eritrea som ansatt i 14 år.

En gledelig melding? Ja, for akkurat de menneskene som vil falle inn under løsningen er dette etterlengtet. Problemet er imidlertid at det er en engangsløsning, som ikke vil avhjelpe det faktiske problemet.

Etter den foreslåtte løsningen vil utlendinger som oppfyller en rekke vilkår få oppholdstillatelse i Norge. Vilkårene som oppstilles er blant annet at man må ha vært i Norge i over 16 år, og at denne oppholdstiden, plusset med alder, tilsvarer 65 år. Dette innebærer at personer som for eksempel kom til Norge som 49-åring, og siden har bodd her, omfattes av løsningen. Det samme vil gjelde for en 35-år gammel person som har bodd i Norge de siste 30 årene.

Videre kreves det at du søker før 1. oktober 2021. Søker du, eller oppfyller vilkårene, etter dette, vil du ikke bli omfattet av ordningen. Realiteten blir at den foreslåtte løsningen kun vil bedre livssituasjonen til en liten gruppe mennesker som oppfyller vilkårene på et tilfeldig satt tidspunkt. En slik brannslukning er en lite hensiktsmessig og bærekraftig løsning. Å leve på et asylmottak i mange år, uten mulighet til å ta del i samfunnet gjennom for eksempel arbeid eller skolegang, og uten å få dekket grunnleggende behov som helsehjelp, er uverdig for alle mennesker.

I Grunnloven § 110 er det vedtatt en politisk programerklæring der det fremgår at «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige». Bestemmelsen gir ikke den enkelte borger rettskrav på å få arbeid, men pålegger statens myndigheter å aktivt arbeide for at den enkelte skal få mulighet til det. Gjennom å gjentatte ganger lukke øynene for de ureturnerbare, neglisjerer Norge sine menneskerettslige forpliktelser overfor disse menneskene.

Når regjeringen presenterer en engangsløsning, anerkjenner den at forholdene disse menneskene lever under ikke er holdbare. En permanent løsning for denne gruppen vil ikke innebære en stor kostnad. Menneskene det gjelder ønsker først og fremst en mulighet til å ta del i samfunnet gjennom å arbeide, ha sitt eget bankkort, leie sin egen bolig og ikke være avhengig av andre for å kunne leve et verdig liv.

At det handler om manglende politisk vilje, og ikke økonomi eller ressurser, har blitt ekstra tydelig den siste tiden. Konsekvensene av koronaviruset har vist hvilken kapasitet og mulighet staten har til å strekke seg langt i krisetider. Velferdsstaten er klar til å ta imot oss dersom noe rammer oss, og gir oss et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Det er uforståelig at den ikke også kan åpne for å inkludere de ureturnerbare.

En engangsløsning er ikke tilstrekkelig. Regjeringen må få på plass en permanent løsning, slik at hele den gruppen mennesker, som i dag står uten mulighet til å ta del i det norske samfunnet, vil få mulighet til dette. På denne måten vil menneskene det gjelder kunne leve verdige liv og bli en ressurs for det norske samfunnet.

Teksten er skrevet av Kristane Larsen Fort fra innvandringsgruppene i Jussbuss