Skrevet av Per Silnes Tandberg, fra i sosial-, arbeids- og trygderettsgruppen i Jussbuss

Folketrygdloven har som formål å sikre økonomisk trygghet, utjevning og hjelp til selvhjelp.
Likevel erfarer Jussbuss i sin saksbehandling, at brukere med omfattende og varig behov for inntektssikring blir henvist til langvarig økonomisk usikkerhet – basert på mer eller mindre spekulative vurderinger av personer uten helsefaglig kompetanse.

Etter folketrygdloven § 12-5 er det et vilkår for uføretrygd at brukeren har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 12-7 som oppstiller grunnvilkåret om at brukeren må ha varig nedsatt inntektsevne med minst halvparten. Hvorvidt et behandlingstiltak er hensiktsmessig beror på en konkret vurdering hvor loven eksplisitt oppstiller alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter som relevante momenter.

Spørsmålet er velkjent: er det legene eller juristene som skal vurdere om et vilkår i loven er oppfylt? Oppfatningen i teorien er at all lovtekst består av juridiske termer. Til syvende og sist er det et rettslig spørsmål om disse er oppfylt eller ikke. Samtidig må også juristene kjenne sine begrensninger i rettsspørsmål som forutsetter vanskelige og sammensatte helsefaglige vurderinger.

Reglene om uføretrygd er et område hvor juristene må påminnes sine begrensninger. Behandlingsvilkåret er blitt tolket svært strengt i praksis. Utgangspunktet er at all behandling skal forsøkes. Det forhold at prognosen for om behandlingen vil ha effekt er usikker, er ikke avgjørende.

I Eidsivating lagmannsretts dom av 24. februar 2020 (LE-2019-109308) legger retten til grunn at det ikke en gang er et krav om «sannsynlighetsovervekt for at behandlingen gjør pasienten frisk eller øker arbeidsevnen til over 50 %», men at det er tilstrekkelig med en «mulighet for at den vil kunne bedre inntektsevnen».

En slik rettsutvikling er etter mitt syn uheldig. Den setter brukerne i en svært sårbar situasjon hvor tilsynelatende enhver form for behandling vil kunne avskjære et legitimt behov for inntektssikring, uavhengig av hvor lite utsikt for bedring det måtte være. Når en da heller ikke skal ta hensyn til usikkerhet ved prognosen, må en stille seg spørsmålet om rettsutviklingen er gått for langt.

Kan det virkelig ha vært lovgivers vilje at personer som åpenbart aldri vil kunne arbeide 50 prosent uavhengig av behandling, likevel ikke skal få uføretrygd?

I Jussbuss får vi stadig inn klienter som har fått avslag på uføretrygd fordi NAV mener at det fremdeles gjenstår behandling som kan muliggjøre arbeid. Begrunnelsene er ofte svake, med kreativt klipp og lim fra epikriser og legeuttalelser, og hvor NAVs vurderinger er både spekulative og ensidige. Vi har sett tilfeller hvor brukeren i praksis har fått avslag på uføretrygd i uoverskuelig fremtid, fordi det «på sikt muligens kan bli aktuelt å vurdere ytterligere tiltak».

Juristenes vurderinger av hva som er hensiktsmessig behandling må underlegges visse skranker. Uføretrygd er en ytelse som den enkelte har krav på når man har varig nedsatt inntektsevne med halvparten. Det er ikke i henhold til folketrygdens formål om økonomisk trygghet, utjevning og hjelp til selvhjelp, å henvise brukere med omfattende og varig behov for inntektssikring til å leve i økonomisk usikkerhet over lang tid, basert på mer eller mindre spekulative og vanskelig etterprøvbare vurderinger av personer uten helsefaglig kompetanse.

Også hensynene bak Grunnloven § 102 om retten til respekt for sitt privatliv og § 110 første ledd andre punktum om retten til støtte fra det offentlige når man ikke kan sørge for sitt livsopphold, tilsier at eventuell behandling må være gjennomførbar innenfor en avgrenset tidsperiode basert på helsefaglige vurderinger.

Eidsivating lagmannsretts dom føyer seg inn i rekken av avgjørelser fra både lagmannsretten og trygderetten, som gjør det tilnærmet umulig for brukere med sammensatte sykdomsbilder å få innvilget uføretrygd, all den tid det alltid vil kunne herske en viss usikkerhet rundt mer eller mindre aktuelle behandlingstiltak.

Vi trenger en lovendring som myker opp behandlingsvilkåret. Dagens rettstilstand påfører brukerne både fysiske og psykiske belastninger, i form av behandling med begrenset effekt og en livssituasjon preget av økonomisk usikkerhet, som vanskelig lar seg begrunne. Vurderingen av hva som er hensiktsmessig behandling må i betydelig grad være opp til legene og ikke juristene.