Skrevet av Petter Dines Olsen

Strandsonen bygges gradvis ned. Kommunene beskyldes av lederen i Dagens Næringsliv for å stjele meter for meter av offentlighetens strandlinje etter at Sivilombudsmannen har avdekket at et fåtall av hytteeiere som ønsker å bygge i strandsonen får avslag. Nå viser det seg også at byggetillatelser i tre kommuner kan ha skjedd etter flere saksbehandlingsfeil.

Foranledningen til spørsmålet overskriften reiser er at Sivilombudsmannen i november 2019 og mars 2020 ba Kragerø, Mandal og Askøy kommune om å oversende alle kommunens dispensasjonsvedtak i strandsonen de fire siste årene. De foreløpige rapportene fra Sivilombudsmannen er rystende.

Strandsonen er ment å være for alle. Plan- og bygningsloven (pbl.) § 1-8 oppstiller et generelt forbud mot tiltak i 100-metersbeltet i strandsonen. Folk flest skal sikres tilgang til strandsonen og hensynet til allmenne interesser som natur- og kulturmiljø, friluftsliv og landskap skal ivaretas. Det kan gjøres unntak etter den generelle dispensasjonshjemmelen i pbl. § 19-2, men lovgiver har ment at terskelen for å gi dispensasjon skal være høy. Hva er egentlig gjeldende praksis rundt om i kommunene?

I Kragerø kommune hevder Sivilombudsmannen at det i stor grad innvilges dispensasjoner. Om dette er rystende kommer an på øyet som ser. For den enkelte hytteeier, som ønsker å utnytte sin eiendom mest mulig er dette flott. For småbarnsfamilien som ønsker å ta seg et bad, men opplever både fysiske og psykiske sperrer for å nærme seg hyttebeboerne føles situasjonen annerledes. Praksisen virker å gi uttrykk for at Kragerø kommune langt på vei har byttet om plan- og bygningslovens hoved- og unntaksregel.

Det kommunale selvstyret tillater riktignok at kommunene gir dispensasjoner, men først etter en avveining av hensynene bak bestemmelsen det gjøres unntak fra og hensynene som oppstilles i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse. En demokratisk viktig sikkerhetsmekanisme er at disse avveiningene fremgår klart av dispensasjonsvedtakene. I lys av dette er det svært bekymringsfullt at fellestrekk ved dispensasjonsvedtakene i følge Sivilombudsmannen er at vurderingene “er generelt utformet med meget knappe begrunnelser” og at “vedtakene etterlater et inntrykk av at kommunen ikke har foretatt vurderingene som dispensasjonsadgangen krever”.

I den foreløpige rapporten for Mandal viser gjennomgangen av vedtakene at kommunen heldigvis skriver utfyllende vedtak, med en ryddig struktur, men det er i mange vedtak ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av hensynene bak bestemmelsene det er søkt dispensasjon fra. Det er videre tvilsomt om kommunen har oppfylt den begrunnelsesplikten som følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25. Mange av de samme tilbakemeldingene går igjen for Askøy kommune.

Rapportene har skapt debatt i Dagens Næringsliv der lederen stiller spørsmålet om det er kommunenes ønske om å tekkes hyttefolket som er årsaken til alle dispensasjonene, som følge av at hytteeiere bringer med seg aktivitet og eiendomsskatt til kommunen. DN beskyldes av advokat Per P. Hodneland for å «blande uriktig jus og politikk sammen i en lite god saus. I samme artikkel påpeker Hodneland at Sivilombudsmannens foreløpige rapport ikke undersøker hvilke dispensasjoner som er gitt for å erstatte eldre hytter med nye, hvilke som er gitt med krav om at hyttas areal ikke blir større og hvilke som er mindre hytteutvidelser. Følgelig mener Hodneland at rapporten er for unyansert til å basere kritikk av nedbygging og privatisering av strandsonen på.

Siste ord i debatten er absolutt ikke sagt, og det blir spennende å lese svarene fra Kragerø, Mandal og Askøy kommune om hvordan de stiller seg til Sivilombudsmannens kritikk. Det er uansett bekymringsverdig at strandsonen bygges ned på grunnlag av mangelfulle vurderinger og knappe begrunnelser, slik Sivilombudsmannen påpeker. Det medfører at det er vanskelig å gjøre fullverdige vurderinger av om kommunene har vektlagt pliktige hensyn og ikke vektlagt utenforliggende hensyn. Slike mangelfulle begrunnelser kan også skjule andre saksbehandlingsfeil som det er vanskelig å luke ut i arbeidet for å forbedre kommunenes saksbehandling.

Rettspolitisk forening mener at debatten om nedbygging av strandsonen er en viktig diskusjon, fordi den reiser en rekke rettslige og politiske problemstillinger som berører folk flest. Ønsker innbyggerne i kommunene at strandsonen gradvis bygges ned? Hvis dette ikke er tilfellet, hvorfor skjer det likevel? Har kommunene for dårlig kunnskap om regelverket, eller fraviker de med åpne øyne det lovverket Stortinget har gitt? Svikter det kommunale selvstyret allmennhetens interesser i disse sakene?

Rettspolitisk forening mener til slutt at det er viktig for den brede allmennheten at strandsonen er mest mulig åpen for alle. Når kommunene virker å se bort fra lovgivers intensjoner er det i det minste viktig at dispensasjonene begrunnes grundig etter gjennomtenkte avveininger av de hensynene som gjør seg gjeldende.