Skrevet av Kristiane Bugge Dugstad, kriminolog og styremedlem i RPF
«There can be few subjects as effective at setting in motion the meter of public opinion as youth crime», skriver professor i kriminologi Keith Hayward. Ungdom, spesielt unge menn, har blitt gjenkjent som opprørske syndebukker i mer enn to århundrer. På bakgrunn av dette har ungdom vært utsatt for særlige tiltak, med mål om å justere avvikende atferd. Sitatet er hentet fra Haywards artikkel, der han beskriver ungdomskriminalitet som et unikt fenomen i vestlige, industrialiserte samfunn; en egen form for kriminalitet. Denne fremstillingen er gjenkjennelig også i en norsk kontekst. Fra oppdragelse og trening i arbeidsskole, til straff i ungdomsfengsel, ble ungdom gjennom 1900-tallet utsatt for en rekke særreaksjoner, der målet var å få dem inn i samfunnets konforme rammer. Samtidig uttrykte særreaksjonene at ungdom var en særskilt gruppe lovbrytere som krevet spesielle hensyn. Mot slutten av århundret kom samfunnsstraff og overføring til konfliktråd som alternativer til fengsel, etter ønske om mer humane reaksjoner. Foreløpig sist i rekka er innføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.
Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging ble innført 1. juli 2014 for ungdom mellom 15 og 18 år. Det er alternative reaksjoner for de mest alvorlige lovbruddene som ellers ville gitt fengsel eller de strengeste samfunnsstraffene, eller for ett eller flere lovbrudd der det vurderes at tett oppfølging vil kunne forebygge ny kriminalitet. Reaksjonene innebærer omfattende og inngripende kontroll og oppfølging av ungdommen sitt liv. Innholdet i reaksjonene fastsettes i en ungdomsplan, og kan omfatte tiltak som sinnemestring, oppmøte på skole og krav til deltagelse på fritidsaktiviteter. I tillegg forplikter ungdommen seg til et gjenopprettende møte med fornærmede i saken. Regjeringen har i høst sendt ut på høring forslag til endringer i de eksisterende ungdomsreaksjonene, forslag om å innføre mer «effektive virkemidler» for å forebygge ny kriminalitet, samt utvidet adgang til bruk av enkelte tvangsmidler overfor ungdom. Ungdomsreaksjonene skal altså videreføres, men i hvilken form?
Historien minner oss på at jussen aldri eksisterer i et vakuum. Tvert imot, utspiller den seg i en kontekst som er helt spesifikk – historisk, kulturelt og sosialt. Denne konteksten er et nødvendig bakteppe for å forstå hvorfor rettsregler er utformet slik de er, og hvordan handlinger tillegges mening. Hvordan er dette relevant for vår forståelse av hvordan ungdomsreaksjonene bør utformes?
En forutsetning for at en sak er aktuell for ungdomsstraff eller -oppfølging er at ungdommen har et oppfølgingsbehov. Det er lite hensiktsmessig å sende en ungdom på arbeidstrening, dersom hun er i arbeid. Eller foreskrive sinnemestringskurs til noen som ikke har problemer med å regulere sin egen aggresjon. Vilkåret om oppfølgingsbehov skal derfor bidra til å sikre at ungdommen er egnet for straffereaksjonen. Samtidig innebærer dette at ungdommene kan sies å være definert til å være marginalisert, ved at de har et større behov enn andre ungdommer til å følges opp av voksenpersoner. Dette kan rettferdiggjøre kontroll, ikke kun fordi de er ilagt en straffereaksjon, men også med hjelp som begrunnelse. I utformingen av reaksjonene er det en nødvendig betraktning at det er disse livene som rammes inn.
Det betyr ikke at ungdommene ikke skal tilskrives ansvar for handlingene de har gjort.
En måte ansvarliggjøringen fremtrer er gjennom at ungdommen samtykker til straffereaksjonen. Dette foreslås nå fjernet. Samtykke er nødvendig for at reaksjonene skal være i samsvar med prinsippene for gjenopprettende prosess, som baserer seg på frivillighet. Dersom den ene parten er pålagt et slikt møte, fjerner reaksjonene seg fra grunnleggende ideer i gjenopprettende prosess, der likeverdige parter møtes og får eierskap til egen konflikt gjennom dialog.
Samtykke anmoder også om at ungdommen blir hørt i avgjørelser som berører sitt eget liv, i tråd med Barnekonvensjonen. Videre beskriver departementet i høringsnotatet at ungdommene som kommer i kontakt med konfliktrådene i mange tilfeller har manglende eller svak tillit til offentlige myndigheter. Samtykke kan derfor også bidra til å fremme ungdommen sitt bånd til det offentlige, ved at ungdommen medvirker direkte i vurderingen av om reaksjonen er egnet for ham eller henne. Praksisen med samtykke bør derfor videreføres, for å tilskrive ungdommen ansvar og medvirkning, og for å ivareta prinsipper om gjenopprettende prosess.
Et positivt innspill er forslaget om at gjenopprettende prosess skal få større plass i straffegjennomføringen som helhet. Ungdommene som gjennomfører ungdomsreaksjonene kan ha hatt liv preget av svik, vanskelige eller brutte relasjoner. Gjenoppretting eller etablering av relasjoner i ungdommen sitt liv utover møte med fornærmede bør derfor være et sentralt fokus, også fordi dette kan virke kriminalitetsforebyggende. Dette bør videre betegne at saker uten direkte berørte parter, gjerne omtalt som «offerløs kriminalitet», i tillegg til saker der møte med fornærmede ikke er hensiktsmessig, kan være like egnet for ungdomsreaksjonene. I dag varierer praksisen omkring slike saker mellom de ulike konfliktrådene, noe som er uheldig av rettssikkerhetshensyn, og av hensyn til at saker blir avskåret fra å anses som egnede.
Et annet fokus bør være å sikre at variasjonen i hvilke tiltak som er tilgjengelig i de ulike kommunene reduseres. Konfliktrådene er avhengig av samarbeid med ulike instanser ettersom de selv ikke besitter egne tiltak. Hvor ungdommen bor bør ikke bestemme om han får tilbud om for eksempel sinnemestring eller ikke. Styrking av behandlingstilbud for rusmiddelproblemer, sinnemestring og skadelig seksuell atferd bør derfor være en prioritert oppgave, både med tanke på følgene dette kan medføre for samfunnet og for den enkelte ungdom.
Kontroll av rusmiddelbruk under straffegjennomføringen bør derimot ikke være for rigid. Rusreformutvalget viser til at forskning på ruskontroll angir at testing ikke alltid verken er et egnet eller sikkert virkemiddel for å avdekke og forebygge bruk av rusmidler. Ruskontroll er dermed ikke en entydig god forebyggingsstrategi for å motivere ungdom til å endre problematisk rusmiddelbruk. Dersom målet er at ungdommen ikke skal ha et problematisk forhold til bruk av rusmidler, bør fokuset flyttes fra ruskontroll, til tettere individuell oppfølging av ungdommen, samt anerkjennelse av ungdommens egne beskrivelser av hvilke utfordringer hen har. Påvente av rusreformen kan ikke være et argument for å avvente med å endre praksis rundt ruskontroll, ettersom kunnskapen som foreligger i dag tilsier at streng ruskontroll ofte ikke er hensiktsmessig for andre formål enn kontroll i seg selv. Dette betegner ikke legitimering av rusmiddelbruk, men dreining av fokus til underliggende årsaker for bruken.
Individualpreventive hensyn veier særlig tungt ved straff av ungdom. Det overordnede spørsmålet bør derfor være hvordan straffereaksjonene kan sette ungdommene i stand til å leve liv som ikke er preget av kriminalitet. Velferdsstaten hjelper oss med mye, men å skaffe mening er den ikke like god på, skriver psykiater Finn Skårderud. Å gjøre kriminalitet kan være en måte å skape mening innenfor et opplevd handlingsrom; oppnå status, kjenne på spenning eller forankre tilhørighet. I lys av ungdommenes oppfølgingsbehov, bør straffen dersom den skal virke individualpreventivt, derfor også ta sikte på å adressere dypere sosiale utfordringer som kan ligge til grunn for lovbruddene, ved å forstå atferden som uttrykk for slike underliggende problemer. Gjennom praksiser som fremmer ansvarliggjøring, relasjonsbygging og gjenopprettende prosess, og mindre rigid ruskontroll ved å dreie fokus mot ungdommens beskrivelser av egne problemer, kan ungdomsstraff og ungdomsoppfølging tilby hjelp, men også være en reaksjon på straffbare handlinger. Dette betinger derimot at egnede tiltak som møter ungdommen sine utfordringer eksisterer og er tilgjengelige. Straffens rehabiliterende funksjon vil tross alt ikke være bedre enn det innholdet i straffereaksjonen tilsier.