Av Christoffer Saltnes Gundersen, Jussbuss
I forslag til ny finansavtalelov tar regjeringen sikte på å styrke forbrukervernet gjennom å sikre en reell jevnbyrdighet mellom finansinstitusjon og forbruker. Departementet har i forslaget gitt uttrykk for at det klart er behov for en bedre beskyttelse av personer utsatt for misbruk av elektronisk signatur. Selv om vi ser at departementet kunne gått lenger i å beskytte forbrukerne, er proposisjonen fortsatt et skritt i riktig retning. I dette innlegget fokuseres det på de positive forandringene forslaget vil føre med seg.
Likestilling av elektronisk signatur og betalingstransaksjoner
BankID har blitt en nødvendighet i dagens samfunn. Forbrukere må godta avtalevilkår for å ta i bruk BankID. Et fåtall av forbrukerne er klar over rekkevidden av vilkårene de binder seg til. Jusssbuss opplever det som et økende problem at forbrukere havner i økonomisk ruin etter utilsiktede avtalebrudd. Det er viktig at lovgiver vedtar regler som retter opp skjevheten i styrkeforholdet mellom bank og kunde.
En av de viktigste endringene i lovforslaget er likestilling av kundens ansvar for misbruk av elektronisk signatur, jf. § 3-20 og uautoriserte betalingstransaksjoner, jf. § 4-30. Dette vil si at kunden, etter lovforslaget, får samme vern når svindler signerer en låneavtale med offerets BankID, som når svindelofferets bankkonto blir tømt. Per nå er det bare det sistnevnte svindeltilfellet som er vernet av loven.
Etter dagens lovgivning går det et vilkårlig skille mellom tilfeller hvor man faller innenfor eller utenfor lovens definisjon av «betalingstransaksjon». Hvorvidt du beskyttes av finansavtaleloven, avhenger av om svindelen er foretatt gjennom en «betalingstransaksjon».
Dersom en lånesum blir overført til svindelofferets konto, for deretter å bli overført til svindlers konto, har det skjedd en «betalingstransaksjon». Lånet er overført ut av offerets konto, og kunden er vernet av dagens lov. Blir lånesummen derimot overført direkte til svindlers konto, faller tilfellet utenfor lovens virkeområde.
Et eksempel er en kunde som har bodd med partneren sin i 20 år, som har vært uforsiktig med sine BankID-opplysninger, slik at partneren har fått tilgang på dette. Dersom partneren svindler henne ved å tømme kontoen hennes, svarer hun med inntil 12 000 kroner overfor banken. Dersom svindleren heller tar opp et forbrukslån, svarer hun for hele lånesummen, samt renter. Begrunnelsen er at lånet aldri var innom kundens egen konto. Resultatet er at kunden ikke er vernet av loven, og at ansvaret for tapet som banken påføres må fastlegges etter ulovfestet erstatningsrett.
Etter den ulovfestede erstatningsretten inntrer kundens ansvar ved uaktsomhet. I rettspraksis er det lagt opp en absurd streng terskel, og kunder anses uaktsomme nesten i alle tilfeller hvor BankID er misbrukt.
Det kan imidlertid se ut som vi ser en endring i domstolenes praksis vedrørende denne vurdering, jf. HR-2020-2021-A, hvor svindelofferet ble erkjent frifunnet fra bankens krav. Høyesterett la avgjørende vekt på at banken ikke hadde gjennomført ytterligere kontrolltiltak for å forsikre seg om at personen som tok opp forbrukslånet faktisk var den han utga seg for å være. Dette kan etter dette virke som vi ser en endring i domstolenes praksis vedrørende vurderingen av kundens aktsomhet.
Jussbuss ser i mange tilfeller at klienter får livene sine ødelagt av en enorm gjeldsbyrde fordi de er utsatt for svindel. De må selge hus og bil, og leve på eksistensminimum under stadig forfølgning fra kreditorer, ofte livet ut. Hvor stort ansvar offeret må bære er uforutsigbart, da det gjerne er vilkårlig hvilken fremgangsmåte svindler velger. Det er derfor på høy tid at svindelmetodene nå likestilles i forslaget til ny finansavtalelov.
Vi er svært positive til at lovforslaget likestiller kundens ansvar for misbruk av elektronisk signatur og uautoriserte betalingstransaksjoner. Det er på tide at alle svindelofre blir beskyttet av lovens vern, uavhengig av hvordan svindelen er utført.
Bevisbyrde og beviskrav
I lovforslaget § 3-7 tredje ledd første punktum fremgår det at bruken av et betalingsinstrument ikke i seg selv anses som tilstrekkelig bevis for at kunden har samtykket til en transaksjon. Departementet uttaler videre at dette også innebærer de tilfeller der kunden svikaktig, forsettlig eller grovt uaktsomt har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter §§ 4-23 første ledd eller 4-24 første ledd. Dette vil si at en bank ikke kan anføre at bruk av BankID er tilstrekkelig bevis for at en kunde har inngått en låneavtale. Det kreves en strengere bevisførsel. Dette er et godt utgangspunkt.
Etter dagens rettstilstand opplever vi at bankene anfører brudd på kundens forpliktelser ved grov uaktsomhet, forsett eller svikaktig opptreden, alene fordi det kan påvises at lånet er signert med BankID. Det er da opp til kunden å sannsynliggjøre at bruken av BankID var urettmessig.
Samtidig er det i praksis svært vanskelig for kunden å bevise urettmessig bruk. Jussbuss opplever stadig at kunder ikke får etterspurt nødvendig informasjon fra bankene, som for eksempel informasjon om hvordan lånet er tatt opp. Når kunden ikke får denne informasjonen, er det nærmest umulig for kunden å kartlegge hva som faktisk har skjedd. Dette gjør det vanskeligere for kunden å imøtegå bankens anførsler.
Det nye forslaget er en forbedring, og vi håper bankene etterlever dette i deres møte med kunder.
Bankene får større ansvar
I tillegg til at forslagene vil kunne ha stor betydning for den enkelte, vil det også føre med seg nytte for samfunnet. Vi kan her vise til forslaget om avslagsplikt for bankene, jf. forslagets § 5-4. En avslagsplikt kan beskytte sårbare kunder, men vil også på sikt kunne spare samfunnet for store summer. Forslaget viser at bankenes ansvar for kundene skjerpes.
Jussbuss er positive til at departementet foreslår regler som vi ser vil beskytte forbrukere i deres møte med bankene. Tidligere har kundene stått med mye av ansvaret med få muligheter til å beskytte seg selv. Med det nye forslaget blir ansvaret heldigvis i større grad plassert der det hører hjemme: hos banken.