Skrevet av Mikkel Ihle Tande, leder i Tryggere Ungdom

Unge mennesker som mener at dagens ruspolitikk er til mer skade enn nytte, bør organisere seg politisk. 

Barn og unge i Norge har arvet en narkotikapolitikk som er fullstendig feilslått. I motsetning til på 1960-tallet, da denne begynte å ta form, har vi nå enkel tilgang til informasjon som peker på paradoksene i lovverket. «Det finnes ingen skarp grense mellom legemidler på den ene siden og rusmidler eller narkotika på den andre. Hvorvidt et rusgivende stoff fungerer som et legemiddel eller rusmiddel, handler i stor grad om hvordan det brukes. Hvorvidt et stoff er farlig eller trygt, handler også i aller høyeste grad om hvordan det brukes – og av hvem,» skriver lege Andreas Wahl Blomkvist i den nye boka Ulovlig Medisin. 

Når enkelte stoffer er kriminalisert, blir bruken av dem farligere. Det uregulerte markedet gjør det umulig å vite renhet og styrkegrad på rusmidlene. Bruken blir unødvendig risikabel ved at den ofte skjer i skjul. En nylig svensk studie viser dessuten at rundt 40 % av illegale rusbrukere enten ville vente med å ringe etter ambulanse ved mistanke om overdose, eller ikke ringe i det hele tatt, i frykt for straff.  

Straffens begrunnelse mangler

Til våren skal Stortinget stemme over en rusreform som foreslår å avkriminalisere bruk og besittelse av mindre mengder illegale rusmidler til eget bruk. I debatten om avkriminalisering er det hensynet til ungdommen som det muligens er størst uenighet om. Motstanderne er redde for at flere ungdommer skal begynne med narkotika når dette ikke er straffbart, til tross for at det ikke finnes vitenskapelig evidens for dette. En rekke land har avkriminalisert bruk av illegale rusmidler, uten at det kan påvises at det fører til mer bruk i befolkningen.

I forarbeidene til straffeloven står det at stigmatisering er en «i og for seg uønsket, men likevel meget virkningsfull del av straffen». Men rusbruk skiller seg fra annen type kriminalitet ved at skadefølgeprinsippet ikke er oppfylt. Dette prinsippet skal sikre at lovgiver som hovedregel ikke skal kriminalisere handlinger som ikke er egnet til å gjøre skade, eller som hovedsakelig er av selvskadende karakter og i liten grad går ut over andre. Nettopp dette var bakgrunnen for at Straffelovkommisjonen i 2002 anbefalte å avkriminalisere mindre narkotikalovbrudd. Begrunnelsen den gang var den samme som nå presenteres i Rusreformrapporten. 

En farlig utopi

Vi i Tryggere Ungdom er mer bekymret for følgene av straff og stigmatisering. Vi er bekymret for at utenforskapet ungdommer som ruser seg, opplever fra tidlig barndom, forsterkes av kriminaliseringen. Derfor jobber vi politisk for en ny tilnærming til forebygging av rusbruk og rusproblemer blant barn og ungdom. Vi er en medlemsorganisasjon som gir en politisk stemme til personer mellom 15-30 år som mener at rus og andre utfordringer blant unge må møtes med inkludering og solidaritet fremfor moralisering og utstøtelse. 

Før Tryggere Ungdom ble opprettet høsten 2018 fantes det to ungdomsorganisasjoner på rusfeltet: Juvente og Ungdom mot Narkotika. Disse jobber begge mot visjonen om et narkotikafritt samfunn, og rettferdiggjør bruk av straff for dette formålet. Norges visjon i narkotikapolitikken har i lang tid vært et «narkotikafritt samfunn». Denne forestillingen, med den kommende rusreformen som det klareste eksempelet, er nå i ferd med å endres. 

I norske fengsler, der kontrollering og ransaking av innsatte og besøkende er så inngripende som er rimelig i et liberalt demokrati, oppgir 35 % av de innsatte å ha brukt narkotika under soning. Hvis ikke narkotikabruk kan hindres i en total institusjon som et fengsel, hvordan skal man utrydde det fra samfunnet ellers? Flere og flere er i ferd med å innse at målet om det narkotikafrie samfunnet er en farlig utopi, og tar heller til orde for en mer pragmatisk tilnærming til rusproblemene i samfunnet.

Ulike forutsetninger gir ulikt skadeomfang

Lenge har man antatt jo mer bruk av rusmidler det er i en befolkning, jo større er rusproblemene. Dette stemmer ikke nødvendigvis. En norsk sosiologistudie har funnet at det er flere alkoholproblemer blant ungdommer på Oslos østkant, selv om vestkantungdommen drikker betydelig mer alkohol. Dette henger ikke på greip om alkoholmengden er det eneste som er avgjørende for skadeomfanget. 

Et annet interessant skille mellom øst og vest i Oslo er at minoritetsungdom på østkanten straffes langt oftere for narkotikabruk enn ungdommen på vestkanten, til tross for at sistnevnte gruppe bruker dobbelt så mye narkotika. Dette rimer dårlig i en tid hvor fokus på systemisk rasisme dominerer i nyhetsbildet. Og dersom man er klar over følgene straff har på sårbar ungdom, bør varsellampene blinke.

Straff skader

Det er altså andre underliggende årsaker, i tillegg rusmidlene, som avgjør skadeomfanget av bruken. Sjansene for avhengighet og skadelig bruk øker dramatisk av blant annet ensomhet, psykiske lidelser, fattigdom og barndomstraumer. Alle disse underliggende årsakene kan forverres av stigmatiseringen som følger med straff. I Rusreformrapporten står det klart at stigmatisering fører til marginalisering og sosial utstøting.

Rusreformen er en viktig start for å gjøre narkotikalovene tryggere for ungdom. Etter en rusreform trengs det mer debatt om regulering av ulike illegale rusmidler for å gjøre bruken tryggere og hindre tilgangen til ungdom, slik Canada har hatt suksess med etter at de regulerte cannabis i 2018. For ungdommene som lider under dagens lovverk, kan ikke endringene komme raskt nok.