Av Nora Garder Arnkværn, medarbeider i Jussbuss

Dersom arbeidsgiver stjeler av lønnen din må du gjennom en rettslig labyrint full av feller for å få lønnen din utbetalt. Samtidig er konsekvensene for arbeidsgiver små. Sånn kan vi ikke ha det. Nå må det legges til rette for en forenklet lønnsinndrivelsesprosess, det må gis fri rettshjelp i saker om lønn og det må innføres et ordentlig sanksjonssystem for lønnstyveri.

Folk flest har seriøse arbeidsgivere, og bekymrer seg lite for hva som skjer dersom lønnen ikke står på konto i slutten av måneden. Man anser det som en selvfølgelighet at lønn og feriepenger utbetales i rett beløp og til rett tid. Dette er ikke realiteten for alle. Lønnstyveri kalles det når en arbeidsgiver beriker seg på ‘gratis’ arbeidskraft ved å, helt eller delvis, la være å utbetale lønn til sine ansatte. Det krever ikke mange uker med saksbehandling i Jussbuss før man innser at lønnstyveri er et utberedt problem i det norske arbeidslivet. Sannheten er at dagens regelverk nærmest legger til rette for lønnstyveri.

Vi ser særlig to grunnleggende problemer med regelverket.

Det første problemet er selve lønnsinndrivelsesprosessen 

Gjeldende rett likestiller lønnskravet med ordinære pengekrav. En arbeidstaker som utsettes for lønnstyveri kan derfor ikke regne med å få lønnen sin utbetalt før han kan dokumentere lønnskravet og skaffe tvangsgrunnlag. Her bør det skurre for alle som kjenner til arbeidsmiljøloven, og dennes grunnleggende formål om å utjevne den skjeve maktbalansen i arbeidsforholdet. I arbeidsretten er det utbredt enighet om at arbeidstaker er den svake part, og derfor gis det et særlig arbeidstakervern på mange områder. Trygghet knyttet lønnsutbetaling må anses som et helt elementært behov for en arbeidstaker, men her gir loven ingen god forsikring. Arbeidstakervernet er fraværende der det virkelig burde gjelde, og plutselig likestilles arbeidsforholdet med alle andre avtaleforhold. 

Når en arbeidstaker blir utsatt for lønnstyveri, vil den første utfordringen være å dokumentere lønnskravet. Arbeidsgivere som ikke har planer om å betale for arbeidskraften, er erfaringsmessig heller ikke særlig rause med skriftlige arbeidskontrakter, timelister og annen dokumentasjon på arbeidsforholdet. De ansatte er avhengige av jobbene sine, og vi hører ofte om arbeidsgivere som truer med oppsigelse dersom arbeidstakerne stiller kritiske spørsmål om arbeidsforholdet. Å dokumentere lønnskravet kan derfor virke håpløst i seg selv, men likevel er dette bare vorspielet til den kaotiske lønnsinndrivelsesprosessen.Om dokumentasjonen kommer på plass, må arbeidstaker sende skriftlig påkrav etter tvistelovens regler, for deretter å klage arbeidsgiver inn til forliksrådet. Først når det foreligger rettsforlik eller rettskraftig dom, har arbeidstaker tvangsgrunnlag og kan gå til namsmannen for å få lønnskravet tvangsutbetalt. Dette er imidlertid forutsatt at arbeidsgiver faktisk har midler som kan tvangsinndrives. Hvis ikke, rykker arbeidstaker tilbake til start, og må sette i gang en helt annen prosess – å slå arbeidsgiver konkurs.

Lønnsinndrivelsesprosessen oppleves som en rettslig labyrint full av ‘feller’ i form av frister og formkrav, og for den alminnelige arbeidstaker er den nærmest umulig å manøvrere seg trygt gjennom. Til tross for dette, finnes det, per nå, ingen offentlig ordning om juridisk bistand til arbeidstakere som opplever at arbeidsgiver ikke utbetaler lønn. Det avhenger av den enkelte arbeidstakers kapasitet og privatøkonomi om man kan engasjere en advokat til å ‘ta kampen’. Dette skaper et svært uheldig skille i samfunnet, der de som allerede er ressurssvake, også er de som blir særlig sårbare for lønnstyveri. Mange av disse har ingen andre valg enn å gi opp. Dette vet arbeidsgiverne, og dette utnyttes. 

Det er derfor viktig at arbeidstakere tilbys fri rettshjelp i lønnsinndrivelsessaker. Dette vil både ha en preventiv virkning ved at arbeidsgivere ikke blir like lette å utnytte, og det vil være av avgjørende betydning for den enkelte arbeidstaker som utsettes for lønnstyveri. I fjor sendte Justis- og beredskapsdepartementet et forslag til ny rettshjelpslov ut på høring – NOU 2020: 5 Likhet for loven. Her ble det blant annet foreslått å innlemme lønnsinndrivelsessaker i rettshjelpsordningen. Det er bra at rettshjelpsutvalget ser det sterke velferdsmessige behovet for rettshjelp i disse sakene. Nå er det viktig at arbeidet med lovforslaget faktisk prioriteres og gjennomføres.

Videre er det behov for å innføre ordninger som kan forenkle selve lønnsinndrivelsesprosessen. I dag vil det, i beste fall, gå flere måneder fra lønnen uteblir til den kan tvangsinndrives. Dette er tunge måneder for en arbeidstaker som lever fra lønning til lønning, og som plutselig ikke har midler til å forsørge seg selv og eventuell familie. Dagens prosess krever også at arbeidstaker har mulighet til å drive saken for egen regning og risiko. De som utsettes for lønnstyveri har gjerne ikke det. Vi må erkjenne at lønnskrav er et pengekrav av særlig karakter, og at det derfor er behov for en egnet inndrivelsesprosess for disse kravene. Det kan ikke være meningen at de som allerede er dårligst stilt i samfunnet, heller ikke skal ha reell mulighet til å inndrive lønnen sin ved behov.

Det andre problemet er mangelen på konsekvenser for en arbeidsgiver som ikke utbetaler lønn 

En arbeidstaker som faktisk navigerer seg trygt gjennom inndrivelseslabyrinten, kan få lønnen sin tvangsinndrevet. Noen ytterligere konsekvenser blir det som regel ikke.Med andre ord, kan en arbeidsgiver berike seg på å ikke utbetale lønn til sine ansatte, uten å risikere annet enn å likevel måtte utbetale den lønnen han tilbakeholdt. Dette sender ut et uheldig signal om alvorlighetsgraden av lønnstyveri, og det bidrar til å gjøre slik virksomhet lukrativt. Videre stemmer det dårlig overens med den alminnelige rettsfølelsen at en arbeidstaker som underslår fra sin arbeidsplass kan vente straffesanksjoner, mens arbeidsgiver som underslår lønn fra arbeidstaker vil gå ustraffet.  

Høsten 2020 la Arbeids- og sosialdepartementet frem et forslag om å innføre en særskilt straffebestemmelse for lønnstyveri. I høringsnotatet vises det til at «lønnstyverihandlinger utgjør et ikke ubetydelig problem i norsk arbeidsliv», og at disse handlingene er «klart straffverdige». Det er positivt at arbeidet med en straffebestemmelse har blitt satt på dagsordenen. En slik bestemmelse vil forhåpentligvis få en avskrekkende effekt, og kan bli et viktig steg på veien mot å bekjempe arbeidslivskriminalitet. 

I dag er det for lett for en useriøs arbeidsgiver å holde tilbake lønn. Sånn kan vi ikke ha det. Nå må det legges til rette for en forenklet lønnsinndrivelsesprosess, det må ytes fri rettshjelp i saker om lønn og det må innføres et ordentlig sanksjonssystem for lønnstyveri.