Skrevet av Marie Biørnstad, medarbeider i Jussbuss
Rettshjelpsordningen i Norge er moden for revidering. I NOU 2020: 5 «Likhet for loven» ble det foreslått viktige steg i riktig retning. Ofre for BankID-svindel ble imidlertid – og dessverre – oversett av utvalget. For å etablere rettssikkerhet for svindelofre er fri rettshjelp et av de viktigste, men et hittil uberørt, verktøy. Nå må det tas i bruk.
Hensikten med lover og regler er at de skal bety noe i praksis. I saker med BankID-svindel har det vist seg å være stor avstand mellom reglene som begrenser det økonomiske ansvaret for svindelofrene, og bankenes praktisering av dem. For å sikre alle borgere et reelt rettsvern må det gis fri rettshjelp der loven er utilgjengelig for andre enn dem som har råd til advokat. Dette behovet er stort i saker om BankID-svindel, der en har få muligheter til å gjennomskue og imøtegå feilpraktisering fra bankens side uten juridisk innsikt. Konsekvensene er potensielt enorme for den enkelte, som kan bli holdt ansvarlig for langt større summer enn lovgivningen tillater. For å gi svindelofre en vei ut av personlig og økonomisk ruin etter BankID-svindel, må bistand ved bestridelse av krav etter svindel være på bordet når ny lov om fri rettshjelp diskuteres videre.
Lovregulering av samfunnet har to sider. For det første gis det lover, og for det andre trenger lovgivningen et rammeverk av mekanismer som gir retten betydning for dem den sikter å verne. For svindelofre finnes en finansavtalelov[1] som begrenser det økonomiske tapet banken kan holde han eller henne ansvarlig for. Lovgivningen pålegger banken å ta brorparten av det økonomiske ansvaret ved BankID-svindel, som blant annet begrunnes av følgende; finansnæringen holder fast ved en profiterende praksis der BankID tillates som eneste signerings- og autentiseringsverktøyet for både betalingstransaksjoner og låneopptak i millionklassen, tross en økende bevissthet om at dette både muliggjør og forenkler svindel.[2] Ettersom BankID stadig blir en større nødvendighet for å manøvrere seg i et digitalisert og moderne samfunn, har «vanlige» folk ikke andre valg enn å enn å eksponere seg for denne risikoen. Lovgivningen er derfor et stort og viktig steg for svindelofres rettssikkerhet.
Et svindeloffer uten juridisk kunnskap vil derimot ikke kunne nyttiggjøre seg rettighetene hvis han eller hun ikke vet om dem eller forstår dem. Finansavtaleloven er teknisk og utilgjengelig for et utrent øye. Å vite hvordan en skal gå frem for å kreve sine rettigheter er derfor for mange helt utelukket. I praksis får den som svindles ansvaret for å bevise overfor banken at han eller hun ikke tok opp lånet eller gjennomførte overføringen selv, eller muliggjorde det ved uaktsomhet. Denne oppgaven krever en kompetanse som det er svært sjelden at offeret besitter. Uten rettslig bistand blir det i realiteten derfor opp til bankene å verne svindelofrenes rettigheter. Da går det også usagt at ofrene mister de godene lovgivningen er ment å gi dem. Til tross for vernet i lovgivningen, står derfor et stort rettshjelpsbehov udekket om bestridelse av krav ved identitetstyveri ikke skal omfattes av rettshjelpsordningen.
Svindelsakenes kompleksitet gjør videre behovet for fri rettshjelp stort. Det inkluderer typisk flere kreditorer der kontoer er tømt, forbrukslån tatt opp og avtaler om kredittkort inngått. Å skaffe og holde oversikt over slike saksforhold er en forutsetning for å kunne konfrontere situasjonen og hevde sin rett, men som regel også en tidkrevende og tung prosess som krever kompetanse og personlige egenskaper som det er sjeldent at svindelofferet har. Ikke bare avhenger det av kunnskap om ansvarsregler og rettssystem, men også av at det enkelte offer får sine bestridelser hørt av aggressive og profitterende kreditorer. Kreditorer, som på sin side ofte har gått til rettslige skritt før svindelofrene rekker å ta tak i saken eller i det hele tatt er klar over at han eller hun er utsatt svindel. Heller ikke når det foreligger straffedom mot svindleren, er det sikkert at bankene slipper grepet om offeret. Til dette kommer at dersom det foretas utleggstrekk vil vedkommende, uavhengig av inntekt, bare sitte igjen med en livsoppholdssats, uten overskudd til å kjøpe juridisk rådgivning. Det er i saker som dette – hvor den enkeltes rettssikkerhet og frihet avhenger av en mangefasettert kompetanse få har – at rettshjelpsordningen får sitt formål.
Bistandsbehovet forsterkes også av at svindelen ofte har et bakteppe av personlige tap for offeret. Svindelen kan ramme tilfeldig, men gjør det ofte ikke. Det er ikke sjeldent at svindelofre blir ofre for sine ektefeller, kjærester, foreldre, venner eller barn, noe Jussbuss erfarer jevnlig i vår saksbehandling. Begrunnelsen for sviket springer ofte ut av et behov for å finansiere egne problemer – som spillavhengighet, rus eller annet. Til dette kommer at svindel også rammer dem man er glad i, som sine barn. Jo mer kompleks sak, jo tyngre å hevde sine rettigheter alene. Å betale for advokathjelp fremstår som et paradoks og er uansett ofte utenfor den økonomiske rekkevidden til den som rammes.
Dette er noen av grunnene til at ordningen med fri rettshjelp må utvides til å også favne om bestridelse av krav for svindelofre etter BankID-svindel. Uten fri rettshjelp vil lovgivningen for mange kun være et slag i luften. Det viktigste nå er å sette denne gruppen på agendaen i den videre diskusjonen av rettshjelpslovsutvalgets utredning.
[1] Lov av 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven)
[2] Prop. 92 LS (2019-2020) s. 183. Se også HR-2020-2021-A avsnitt 104, selv om avgjørelsen vurderes etter alminnelig erstatningsrettslige regler.