Av Maria Hindahl, Rebekka Lister og Maren Sundve, saksbehandlere i JURK
Norge blir ofte presentert som et foregangsland når det gjelder likestilling. Erna Solberg har ikke stått tilbake for å skryte av regjeringens likestillingspolitikk i nasjonale og internasjonale fora. Realiteten er likevel at politikken regjeringen har ført de siste årene har vært preget av handlingsplaner og sporadiske tiltak.[1] Samtidig har vi fortsatt store utfordringer på flere områder. Vi mangler et helhetlig regelverk som sikrer reell kjønnslikestilling.
For å oppnå dette er det viktig at likestillingskonsekvenser utredes før nye regler og tiltak iverksettes. Utredningsinstruksen skal sikre at alle statlige beslutninger er «velbegrunnede og gjennomtenkt», og at departementene utreder og vurderer virkningene av regelendringer.[2] Fram til 2016 spesifiserte instruksen at det i mange tilfeller vil være aktuelt å vurdere «likestillingsmessige konsekvenser».[3] Da instruksen ble endret i 2016 ble dette tatt ut, og erstattet med et generell krav om at departementene skal vurdere om nye lover og forskrifter reiser «prinsipielle spørsmål».[4]
Viktigheten av å vurdere likestillingskonsekvenser er usynliggjort i dagens utredningsinstruks. JURK frykter at dette fører til at nye lover og forskrifter i større grad baserer seg på «kjønnsnøytrale perspektiver», og ikke ser på om endringer vil ha særlige negative konsekvenser for kvinner.
JURK ser til stadighet hvordan regelendringer kan slå ulikt ut for menn og kvinner. Ett eksempel på dette er innstramminger i asylpolitikken, som vi har skrevet om tidligere her på bloggen.[5] Et annet eksempel er de endringene som har skjedd på trygdefeltet i senere år.
Gjennom vår saksbehandling ser vi at manglende kunnskap om kvinnesykdommer, sammenholdt med et kjønnsnøytralt lovverk, påvirker hvilke trygdeytelser kvinner får innvilget av Nav. Dette gjelder blant annet kvinners mulighet for å få arbeidsavklaringspenger.
Vilkårene for arbeidsavklaringspenger (AAP) ble strammet inn i 2018. Tidligere kunne man gå på AAP i 4 år, men denne perioden ble i 2018 redusert til 3 år.[6] Intensjonen bak endringen var at mottakeren av arbeidsavklaringspenger raskere skulle avklares mot arbeid eller uføretrygd. Problemet er at mange kvinner ikke rekker å bli diagnostisert i løpet av treårsperioden.
Forskning viser at det tar veldig lang tid å diagnostisere typiske kvinnesykdommer.[7] For eksempel tar det fortsatt i gjennomsnitt 7 år før en kvinne får diagnosen endometriose.[8] Dette er en sykdom som man regner med at opptil 10 % av norske kvinner har.[9] Andre sykdommer som rammer kvinner i større grad enn menn er for eksempel fibromyalgi, migrene og ME. Også her kan det ta mange år å få en diagnose, typisk fordi man utredes for alt annet først.
Hadde Arbeids- og sosialdepartementet hatt et kvinneperspektiv når de utredet endringene i AAP-ordningen, ville de kanskje ikke valgt å stramme inn ordningen.
Resultatet av et manglende likestillingsperspektiv på trygdefeltet er at mange kvinner faller mellom to stoler. På den ene siden er de er for syke til å jobbe, men på den andre siden har de ikke fått en diagnose slik at de har rett på ytelser fra Nav. For noen blir da økonomisk sosialhjelp fra Nav det eneste alternativet. Dette er en dårlig løsning for kvinnene, men også kostbart og ressurskrevende for samfunnet.
Hvis likestillingskonsekvenser tas inn igjen i utredningsinstruksen, garanterer det ikke at alle kvinner med kvinnesykdommer får de ytelsene de burde fått, eller at perioden med AAP blir forlenget. Men det vil sikre at departementene må undersøke hvilke konsekvenser nye regelendringer får for kvinner når de utreder lover og forskrifter. De vil ikke kunne lukke øynene og unnskylde seg i etterkant. Det vil også gjøre det lettere for sivilsamfunnet å holde regjeringen og stortinget ansvarlig for bevisst nedprioritering av kvinners rettsstilling. Vi blir ikke verdens mest likestilte land uten å ta inn igjen kjønn i utredningsinstruksen.
[1] Rose Teigen-Fagerheim, «Regjeringens innsats for å fremme kvinners rettigheter nasjonalt og internasjonalt 2017 – 2021», https://foreninger.uio.no/jurk/publikasjoner/Regjeringens%20innsats%20for%20%C3%A5%20fremme%20kvinners%20rettigheter%20nasjonalt%20og%20internasjonalt%202017-2021.
[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/instruks-om-utredning-av-statlige-tiltak-utredningsinstruksen/id2476518/; [2] FOR-2016-02-19-18 Utredningsinstruksen kapittel 1.
[3] FOR-2000-02-18-108 Utredningsinstruksen kapittel 2, 2.3.2.
[4] FOR-2016-02-19-18 Utredningsinstruksen 2, kapittel 2-1 og 2-2.
[5] https://kritiskjussbloggen.no/2021/03/05/symbolpolitikkens-virkelige-ofre/.
[6] https://www.nav.no/no/person/arbeid/sykmeldt-arbeidsavklaringspenger-og-yrkesskade/endringer-i-reglene-for-arbeidsavklaringspenger-aap-fra-1.januar-2018/utdypende-om-aap-endringene-fra-1.januar-2018. Se også: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-forslag-til-endring-i-regelverket-til-arbeidsavklaringspenger-i-folketrygdloven/id2427977/
[7] Kvinnehelserapporten, 2019, NKS og kilden kjønnsforskning, FHI.
[8] https://nhi.no/forskning-og-intervju/tar-i-gjennomsnitt-syv-ar-for-en-kvinne-med-endometriose-far-diagnosen/
[9] https://nhi.no/sykdommer/kvinne/ulike-sykdommer/endometriose/?page=1