Skrevet av Eskil Vik Urdal, medarbeider i Jussbuss
I norsk kriminalomsorg gjelder det et generelt prinsipp om at livet i fengsel så langt det er mulig skal tilsvare livet utenfor fengsel. Det er blant annet på grunn av dette normalitetsprinsippet at innsatte har en rett og en plikt til å jobbe i fengsel, der de tjener penger som kan brukes i fengselets egne matbutikk. Normaliteten skal bidra til de innsattes rehabilitering, så de skal kunne ta del i samfunnet igjen når de er ferdige med å sone. Normalitetsprinsippet er derfor viktig, men det fungerer dessverre ikke på alle felt.
Normalitetsprinsippet gjelder også for helsehjelpen i fengsel. I utgangspunktet skal innsatte i norske fengsler ha rett på de samme helserettighetene som befolkningen utenfor.[1] Loven skal sikre den innsatte øyeblikkelig og nødvendig helsehjelp både fra kommunen, og fra spesialisthelsetjenesten.
Dette ser ved første øyekast bra ut. En rett på øyeblikkelig og nødvendig helsehjelp? Ja, man skal vel ikke betale i dyre dommer av skattepengene for å dekke helsehjelp som ikke er nødvendig. Og samme helserettigheter som de utenfor fengsel? Innsatte skal vel ikke ha noe mer enn det, det blir vel feil om de som sitter inne skal ha bedre helsehjelp enn de utenfor.
Problemet er at kommunene, som har ansvar for fengselshelsetjenesten, ikke tar hensyn til at en mye større del av fengselsbefolkningen enn resten av befolkningen sliter med både fysiske og psykiske helseplager. Ifølge en studie gjort av Oslo universitetssykehus viser hele 92 prosent av fengselsbefolkningen tegn til psykiske lidelser.[2] Det er også dokumentert en høyere forekomst av somatiske helseplager i fengsel enn i samfunnet for øvrig. Når kommunen da beregner like mange psykologer og leger per person i fengsel som i samfunnet for øvrig, vil de innsatte i praksis ikke få den helsehjelpen de trenger og har krav på.
Gjennom saksbehandlingen vår kommer Jussbuss stadig i kontakt med innsatte som åpenbart ikke får nødvendig og forsvarlig helsehjelp. I forrige uke snakket jeg med en innsatt som var diagnostisert med både posttraumatisk stresslidelse og bipolar lidelse. Da han var utenfor fengsel hadde han hatt regelmessige timer med psykolog, men han hadde ikke fått snakke med helsepersonell siden han ble fengslet. En annen klient ble isolert i tre uker fordi han forøkte å begå selvmord. Han fikk verken snakke med psykolog mens han satt isolert, eller i tiden etter isolasjonen.
Rehabilitering er det mest grunnleggende prinsippet i norsk kriminalomsorg. Det er imidlertid vanskelig å bli rehabilitert uten tilgang på nødvendig helsehjelp. Man klarer ikke å bli en fullverdig del av samfunnet igjen dersom man gjennom hele fengselstiden har slitt med helseplager som i praksis er ubehandlede.
Det er klart at nødvendige løft i helsehjelpen vil koste penger, men bedret helsehjelp til innsatte er også en investering. Slik ordningen er i dag, er det nesten en direktelinje fra fengslene til NAV. Mange av de innsatte er rett og slett for syke til å komme tilbake i arbeid etter endt soning. De blir en byrde for samfunnet, i stedet for at de gis muligheten til å bruke jobberfaringen og utdanningen de fikk i fengselet til å gi tilbake til fellesskapet.
Dersom rehabilitering fortsatt skal være straffens hovedformål, må det skje en endring i fengselshelsetjenesten. Vi må bort fra normalitetsprinsippet, og de innsatte må faktisk få den helsehjelpen de trenger.
[1] Pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) §§ 1-2 og 2-1 a
[2] Cramer, Victoria, Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler (2014) Oslo universitetssykehus: Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helseregion Sør-Øst.