Skrevet av Lars Arnesen, styremedlem i Rettspolitisk forening.
I to saker om sterilisering av transpersoner har lagmannsretten kommet til at retten til å ikke bli sterilisert mot sin vilje først oppstod i 2017. Sterilisering som skjedde mot transpersoners vilje før 2017 var altså lovlig og i tråd med menneskerettighetene, ifølge Borgarting lagmannsrett.
I 2017 ble staten saksøkt av to personer som ønsket å endre juridisk kjønn, men uten å sterilisere seg. Frem til 1. juli 2016 var det ikke mulig å endre juridisk kjønn i Norge uten å fullføre kjønnsbekreftende kirurgisk behandling. Dette inngrepet innebærer sterilisering. De to personene saksøkte staten med krav om erstatning og oppreisning for den tidligere steriliseringspraksisen. Den ene saken ble rettskraftig avgjort i 2020. Saksøkte tapte fullt ut. Den andre saken ble også tapt av saksøkte i lagmannsretten, og anke ble nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg. Saken klages nå videre inn til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD).
Tobias, som den andre saken gjelder, ønsket å endre juridisk kjønn. Han ga beskjed om dette til Rikshospitalet, som journalførte at «han ønsker hysterectomioperasjon for å få nytt personnummer». Sakens kjerne er om Tobias virkelig ønsket å gjennomføre irreversibel kjønnsbekreftende behandling for behandlingens skyld, eller om Tobias godtok behandlingen for å få personnummeret sitt endret.
Grunnen til at endring av juridisk kjønn er så viktig for transpersoner, er at juridisk kjønn kommer opp i en rekke datasystemer der fødselsnummer brukes. Juridisk kjønn brukes også i pass og identitetspapirer. For eksempel vil en person som identifiserer seg som mann og ser ut som en mann, men er registrert som kvinne, kunne møte på mange ubehagelige konfrontasjoner i arbeidslivet, i møte med det offentlige og på reise. Det er heller ikke alle som ønsker å endre juridisk kjønn som samtidig ønsker full kjønnsbekreftende kirurgi, som innbefatter sterilisering. Av disse grunnene ble den tidligere steriliseringspraksisen endret 1. juli 2016.
Spørsmålet er om det er mulig å gi et gyldig samtykke til irreversibel helsehjelp, når helsehjelpen blandes sammen med andre goder, slik som muligheten til å kunne endre juridisk kjønn. I 2017 svarte EMD på dette spørsmålet i en sak mot Frankrike, som praktiserte det samme steriliseringskravet som Norge. EMD kom til at et gyldig samtykke ikke er mulig. Transpersoner ble ifølge EMD presentert for et «impossible dilemma».[1] Enten kunne transpersoner velge å gjennomgå kirurgi som de ikke ønsket for å få endre juridisk kjønn, eller så kan de velge å fortsette å leve resten av livet sitt med feil juridisk kjønn. EMD kom på dette grunnlaget til at steriliseringssprakisen var i strid med retten til fysisk integritet (EMK artikkel 8).
Saken mot staten gjelder i prinsippet det samme som Frankrike ble dømt for i 2017. Staten har likevel blitt frikjent i norske domstoler. Lagmannsrettens begrunnelse er at retten til å ikke bli sterilisert mot sin vilje ikke oppstod før Frankrike ble dømt i 2017. Dette er feil. Også før 2017 var transpersoner, i likhet med alle andre, beskyttet mot tvangssterilisering.
Lagmannsrettens argument er at rettighetene til transpersoner har utviklet seg gradvis. Først i 2002 ble retten til å endre juridisk kjønn etablert gjennom Goodwin mot Storbritannia. Goodwin-saken kom i etterkant av at EMD i tre tidligere saker, i 1986, 1900 og 1997, avviste retten til å endre juridisk kjønn. Goodwin-saken gjaldt ikke sterilisering, men kun retten til å endre juridisk kjønn. Dette fordi Goodwin, som var den personen som ønsket å endre juridisk kjønn, allerede var sterilisert.
EMD tok for første gang stilling til om sterilisering kunne stilles som vilkår for å endre juridisk kjønn i 2017, og kom da til at steriliseringskravet er i strid med menneskerettighetene. Retten til å ikke bli tvangssterilisert ble altså bekreftet første gang EMD fikk anledning til å mene noe om spørsmålet.[2] Etter mitt syn tar lagmannsretten derfor feil når den hevder at det har vært en gradvis utvikling. I 2017 stadfestet EMD kun de grunnleggende kravene til et gyldig samtykke. For at et samtykke til irreversibel helsehjelp skal være gyldig, så kan ikke samtykket blandes sammen med andre goder, enten det kommer i form av penger, eiendeler eller en tillatelse til å endre juridisk kjønn. Et gyldig samtykke må være fritt, og kan derfor ikke gis på betingelse av andre goder. For EMD ble det derfor umulig å komme til en annen konklusjon.
Saken ble som nevnt nektet fremmet til Høyesterett, men vil nå bli anket til EMD. Fortsettelse følger.
[1] Ap, Garcot og Nicot avsnitt 132
[2] I lagmannsrettens dom fremkommer det spørsmålet ble vurdert i Nunez mot Frankrike (2008) og Y.Y mot Tyrkia (2015). Dette er feil. Nunez mot Frankrike gjaldt hvorvidt en transperson kunne få lov til å få endret juridisk kjønn før fullført behandling. Vedkommende som saken gjaldt hadde ingenting imot å bli sterilisert, dette var i alle fall ikke anført i saken. EMD tok dermed ikke stilling til sterilisering som vilkår. Y.Y. mot Frankrike gjaldt hvorvidt myndighetene kunne stille som vilkår at man steriliserer seg før man kan motta kjønnsbekreftende behandling. EMD kom til at steriliseringskravet var i strid med EMK art. 8, og gir en klar peker i retning av at også sterilisering som vilkår for å endre juridisk kjønn vil være rettsstridig. Det er i utgangspunktet lite logisk at sterilisering kun skal være rettstridig i den ene sammenhengen, men ikke den andre.