Skrevet av Silje K. Noer Johansen og Petter Omland, medarbeidere i ID-juristen, v. Gatejuristen, Juridisk Rådgivning for kvinner (JURK) og Jussbuss.
Nytt rettshjelpsprosjekt gir hjelp til de som utsettes for eID-svindel og digitalt utenforskap
Vi har gleden av å annonsere at rettshjelpsprosjektet “ID-juristen” er oppe og står! ID-juristen gir gratis rettshjelp til alle som er utsatt for misbruk og svindel ved bruk av elektronisk identifikasjon (eID), eller som opplever utfordringer med tilgang til digital identitet. Personer som ønsker bistand fra ID-juristen kan ta kontakt via nettsiden www.id-juristen.no, eller per telefon: 22 40 50 70 mandag – torsdag mellom kl. 10.00-15.00.
ID-juristen drives i samarbeid mellom Gatejuristen v. stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Jussbuss og Universitetet i Oslo (UiO) ved Centre for Experiental Legal Learning (CELL). I tillegg er Forbrukerrådet tilknyttet som samarbeidspartner, og med på laget er syv advokatselskaper som skal bidra med rettshjelp til svindelutsatte i samarbeid med ID-juristen. Rettshjelpsprosjektet har varighet frem til august 2024.
I tillegg til å utvikle et effektivt og strømlinjeformet rettshjelptilbud til de som er utsatt for misbruk av digitale identiteter eller digitalt utenforskap, skal ID-juristen bidra med innsamling av data til forskningsprosjektet Samfunnssikkerhet og digitale identiteter (SODI) ved UiO. SODI skal undersøke hvordan juss og teknologi kan virke sammen for å bidra til et tryggere digitalt samfunn.
Udekket rettshjelpsbehov ved misbruk av digital identitet
Når enkeltpersoner utsettes for BankID- eller kredittkortsvindel, kan de økonomiske konsekvensene være ødeleggende for den det rammer. Jussbuss, JURK og Gatejuristen har over tid erfart at så vel reglene om ansvarsfordeling mellom bankene og bankkundene i slike saker, og den til dels betydelige avstanden mellom disse reglene og hvordan de praktiseres av finansinstitusjoner og inkassoforetak, leder til at svindelofrene sitter igjen med hele eller store deler av det økonomiske ansvaret. Resultatene er juridisk tvilsomme, og strider mot den allmenne rettsoppfatningen. Eksemplene er mange – fra saker hvor barn holdes ansvarlig for foreldres misbruk av deres BankID, til saker hvor bankene, selv etter tilståelsesdom mot svindler, holder svindelofferet økonomisk ansvarlig for svindelbeløpet.
Regelverket for ansvarsfordelingen mellom banker og forbrukerkunder ved misbruk av BankID vil av sin natur være komplisert, og dermed relativt utilgjengelig for den jevne forbruker. Sakene er i tillegg ofte omfattende og uoversiktlige. De kan inkludere en rekke kreditorer, ulike kredittstiftelser og flere parallelle inndrivelsesprosesser. I mange tilfeller har kreditorene rukket å sette det offentlige tvangsapparatet i sving før svindelofferet i det hele tatt har oppdaget svindelen. Det medfører at svindelofferet må skaffe seg oversikt over svindelbildet, imøtegå kreditorer og håndtere prosesser hos namsmyndigheter og forliksråd – alt på én og samme tid. Det sier seg selv at dette er svært ressurskrevende, og krever en enorm innsats fra den som er rammet. Svindelofferets oppoverbakke kan i enkelte tilfeller også gjøres enda brattere av det psykologiske knyttneveslaget det er å utsettes for svindel av for eksempel en ektefelle man har delt samliv med i årtier.
Å fastslå at de aller fleste som utsettes for eID-svindel har et betydelig rettshjelpsbehov, er med andre ord en underdrivelse. Dette behovet er ikke dekket av dagens offentlige rettshjelpsordning. Ettersom rettshjelpsutvalget i NOU 2020:5 unnlot å anbefale at det bør dekkes av den fremtidige ordningen, kan mye tale for at behovet vil forbli udekket også fremover.
Selv om det den siste tiden er avsagt avgjørelser som til dels reverserer en uholdbar aktsomhetsterskel for bankkunder, og Stortinget i 2020 vedtok en ny finansavtalelov som i større grad ivaretar forbrukernes beskyttelsesbehov, er kampen for forbrukernes rettigheter langt fra over. Erfaringsmessig kreves det en betydelig motvekt på forbrukersiden mot de enorme ressursene som står bak finansinstitusjonene.
ID-juristen vil så langt det lar seg gjøre søke å dekke behovet for rettshjelp ved ID-tyveri og svindel. Samtidig er det vårt klare standpunkt at rettshjelpsordningen må utvides til å dekke bestridelse av krav for svindelofre etter BankID-svindel. Vi vil derfor gjøre vårt ytterste for å overbevise Justis- og beredskapsdepartementet om dette når de etter hvert tar fatt på oppfølgingen av rettshjelpslovsutvalgets utredning.
Digitalt utenforskap
I tillegg til utfordringer med misbruk av elektronisk identifikasjon, er det i dag flere grupper som av ulike årsaker ikke får tilgang til å bruke den viktigste elektroniske identifikatoren i Norge – BankID. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er kjent med at personer nektes BankID på bakgrunn av deres etnisitet, for eksempel fordi de ikke har gode nok norsk- eller engelskkunnskaper, eller fordi de kommer fra land som anses som høyrisiko i forhold til hvitvasking. Norsk Forening for Utviklingshemmede har i flere år påpekt at personer med nedsatt funksjonsevne i realiteten utestenges fra en rekke digitale tjenester. Finans Norges Regler om BankID tillater ikke at BankID Høyt utstedes til «personer som helt eller delvis er fratatt sin rettslige handleevne». Ettersom lov om elektroniske tillitstjenester fastsetter at en persons ID-brikke eller eID skal være strengt personlig, har Finansklagenemnda Bank lagt til grunn at BankID ikke kan utstedes til verger eller andre som opptrer på vegne av personer med funksjonsnedsettelser. Enkelte finansinstitusjoner har lagt seg på en linje hvor kundens behov for bistand av verge når vedkommende benytter BankID er tilstrekkelig til å nekte utstedelse, en praksis Diskrimineringsnemnda mener er i strid med likestillingsloven § 6.
Manglende mulighet til å identifisere seg elektronisk innebærer store konsekvenser for dem det gjelder. Den offentlige tjenesten MinID gir tilgang til pålogging for de fleste offentlige tjenester, men ikke til helt sentrale tjenester i helsesektoren og tjenester fra Nav. Utfordringene knyttet til digitalt utenforskap øker i takt med at stadig flere offentlige ordninger overføres til nettet, og krever innlogging med BankID. I forbindelse med pandemien har problemstillingen blitt aktualisert, blant annet fordi utviklingshemmede og visse grupper med annen etnisitet enn norsk ikke har fått tilgang til vaksinepass ettersom de mangler tilgang til BankID.
På dette område er det imidlertid grunn til å være forsiktig optimistisk med tanke på rettsutviklingen. EU-kommisjonen har foreslått en revisjon av eIDAS-forordningen, som er gjennomført i norsk rett ved lov om elektroniske tillitstjenester. Ett av formålene med eIDAS-forordningen, både i nåværende og foreslått revidert form, er å sikre at alle borgere, herunder personer med nedsatt funksjonsevne, skal kunne identifisere seg elektronisk innad i EU. Kommunal- og distriktsdepartementet (KMD) arbeider samtidig med en ny strategi for eID, som etter planen skal sendes på høring i løpet av første kvartal 2022, og vedtas før sommeren. Strategien inneholder etter sigende en rekke foreslåtte mål og tiltak som har som formål å bedre tilgjengelighet for alle brukere, spesielt på de områdene hvor departementet ser at det er risiko for digitalt utenforskap.
Foruten å tilby gratis rettshjelp til personer som utsettes for digitalt utenforskap, vil ID-juristen arbeide for at regjeringen følger opp KMDs lovnader om strategien for eID. ID-juristen vil også søke å problematisere mangelen på et offentlig alternativ til den private eID-løsningen som i dag dominerer markedet. En kan med rette stille spørsmål ved om elektroniske identifikasjonsløsninger som benyttes til innlogging i alt fra legejournal til NAV-tjenester bør forvaltes av et privat betalingstjensteselskap som eies av de største finansforetakene i Norge.
Innlegget gir uttrykk for ID-juristens (rettshjelptiltakenes) oppfatninger, og er ikke nødvendigvis dekkende for oppfatningene til ID-juristens samarbeidspartnere.