Skrevet av Kaisa Jeanett S. Ervik, saksbehandler i Jussbuss
I Norge har alle rett til nødvendig helsehjelp. Innsatte i norske fengsler har rett på et likeverdig tilbud til helse- og omsorgstjenester, som befolkningen ellers. Realiteten er likevel ofte en annen. Jussbuss har 50 års erfaring med rettshjelpsarbeid, og snakker daglig med innsatte i norske fengsler. Vi erfarer at innsatte ikke følges opp tilstrekkelig av helsetjenesten, og at fengslene i flere tilfeller reagerer med isolasjon i stedet for helsehjelp overfor psykisk syke innsatte. Dette er sterkt kritikkverdig.
Innsatte har begrensede muligheter til å kontakte sine kjente og kjære. Det burde ikke være slik at de må benytte den korte telefontiden de har i uka til å snakke ut om sine psykiske utfordringer med familien sin. Likevel opplever vi ofte at dette er tilfellet, fordi de ikke får snakke med psykolog eller lege. Når voksne menn bryter ut i gråt fremfor øynene dine på besøksrommet i fengselet, innser du hvor tungt de faktisk har det. Resultatet av dårlig oppfølgning vil ofte være at psyken til den innsatte forverres. Dette er et stort problem for den innsatte og dens rehabilitering, og dermed også for samfunnet ellers, som den innsatte etter hvert skal tilbakeføres til.
En gruppe som er særlig sårbare hva gjelder psykiske lidelser, er innsatte som isoleres i fengselet. De har et ekstra sterkt behov for medisinsk oppfølgning, da de utelukkes fra fellesskap og kontakt med andre mennesker. Helsedirektoratet anbefaler at isolerte innsatte blir sett til av helsepersonell når medisinske grunner tilsier det.[1] En slik grunn foreligger når den innsatte selv ber om tilsyn, men i praksis blir de ofte ikke fulgt opp. Etter menneskerettslige standarder skal helsetjenesten se til isolerte innsatte minst en gang om dagen. Den norske lovgivningen mangler derimot krav om dette, noe som er et stort problem. Sivilombudet har også uttalt at mangelfullt tilsyn og medisinsk oppfølgning av isolerte innsatte kan innebære en krenkelse av forbudet mot tortur.[2]
Jussbuss opplever også at innsatte isoleres som følge av psykiske lidelser, i stedet for at de gis den helsehjelpen de trenger. At de da heller ikke følges opp under isolasjonen, vil potensielt kunne få fatale konsekvenser. Eksempelvis møtte vi en innsatt som fikk beskjed av fengselet at han ikke kunne snakke med lege eller psykolog før depresjonen hans hadde utviklet seg til selvmordstanker. På dette tidspunktet vil det ofte være for sent. Til tross for denne beskjeden, ble den innsatte isolert i tre uker som følge av at han hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Han fikk verken snakke med psykolog mens han satt isolert, eller i tiden etter. Er det virkelig slik vi ønsker å behandle mennesker som allerede sliter psykisk?
Det er viktig at også innsatte med psykiske problemer får den hjelpen de trenger. Fengslene kan ikke gjemme problemene ved å isolere de innsatte, og unngå medisinsk oppfølgning. Dette vil bare gjøre situasjonen verre. Ingen drar fordeler av at en innsatt kommer tilbake til samfunnet med dårligere psykisk helse enn de hadde da de ble fengslet.
[1] https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/Helse-%20og%20omsorgstjenester%20til%20innsatte%20i%20fengsel%20%E2%80%93%20Veileder.pdf/_/attachment/inline/54b7b100-9415-4bc0-993e-66175a4cd4c1:5537f215b0ba85ca4a0159612413ab7450b23467/Helse-%20og%20omsorgstjenester%20til%20innsatte%20i%20fengsel%20%E2%80%93%20Veileder.pdf s. 44
[2] https://www.sivilombudet.no/wp-content/uploads/2019/06/SOM_S%C3%A6rskilt-melding_WEB.pdf