Kampen bak murene: Kvinners rettsstilling i norske fengsler

Skrevet av Anastasia Valland, og Susana Løveid, jurister i Rettshjelpsentralen til Kirkens Bymisjon. Valland er også styremedlem i Rpf.

Kvinner kjemper ikke bare sin egen kamp bak murene ved å sone sin dom og leve med sine handlinger. I tillegg til å utgjøre et mindretall på rundt 6 prosent av innsatte i norske fengsler, står de overfor flere utfordringer som de i stor grad er overlatt til seg selv å håndtere.

Visjonen til Kirkens Bymisjon er at mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Rettshjelpsentralen ønsker å bidra til å belyse kvinners rettsstilling i norske fengsler gjennom dette innlegget ut fra Kirkens Bymisjons oppdrag, som er å påpeke og motvirke årsaker til at urett oppstår, avdekke krenkelser og gi hjelp og lindre nød.

Forskning om kvinners rettsstilling i norske fengsler har vært gjort i lang tid. Helt siden 1989 da Kvinnesoningsutvalget la frem sin rapport med funn om at kvinner ikke har like gode soningsforhold som menn. Dette har i ettertid blitt bekreftet fra flere hold. Eksempelvis rapportene fra JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) i 2005, 2011 og 2017. Sistnevnte konkluderte med utfordringer spesielt knyttet til isolasjon, bygninger, tilgang på informasjon, kontakt med familie og venner, mangelfulle tilbud for arbeid, utdanning og trening, samt forberedelser til livet etter soning.

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) konkluderte i sin rapport fra 2015 med at ingen av forslagene fra Kvinnesoningsutvalget er blitt fulgt opp, og viser til at det må gjøres en innsats på flere nivåer og fagområder for at det skal være likeverdige forhold mellom kvinner og menn under kriminalomsorgens ansvar. At kvinner i fengsel er en særlig utsatt gruppe vektlegges av både Sivilombudsmannen og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i 2016 og 2017.

Media har over flere år også belyst temaet ut fra perspektivet til både de kvinnelige innsatte selv, og fra de som jobber med kvinnelige innsatte. Det fremmes historiefortellinger om selvskading, voldelige reaksjoner, psykiske utfordringer, samt uttalelser om at kvinner blir nedprioritert og glemt av systemet. [1][2] Hva som konkret kan gjøres for å bedre kvinners rettsstilling i norske fengsler, vil vi se ut fra noen enkelte utfordringer som vi mener er særlig aktuelt i dag, nemlig helsehjelp, rusmestring og koronapandemien.

Helsetilbudet til kvinnelige innsatte må styrkes

«Sykere av soning – bedre helsetilbud til kvinnelige innsatte nå!» Slik lød en av parolene i årets 8.mars-tog, og med god grunn. Rapport fra Sivilombudsmannen i 2015 viste at helsetilbudet til kvinnelige innsatte må styrkes. Dette ble også gjentatt i LDO sin rapport fra 2021 «Lengst inne i fengslet – kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp», som tar for seg kvinnelig innsattes helseutfordringer og soningstilbud.

I rapporten er det særlig depresjon, traumer, selvskading, angst, posttraumatiske stresslidelser og rus som fremheves som de største problemene. Dette er bekymringsverdig med tanke på at kvinnene, allerede før de blir innsatt, har de med seg volds-og overgrepserfaringer, rusmisbruk og omsorgssvikt.[3] Tall fra 2018 viste at et økende antall kvinner har blitt lagt i belteseng, og tall fra Sivilombudsmannen viste at kvinnelige innsatte ble beltelagt over fem ganger oftere enn mannlige innsatte.[4] Dette er uheldig når så mange kvinner har vært utsatt for seksuelle overgrep.[5]

Rapporten til LDO legger vekt på at fengselets kontekst og miljø har negativ påvirkning på helsen til de kvinnelige innsatte. Særlig med tanke på at isolasjon og psykisk helse kan føre til en ond sirkel. Alvorlig psykisk syke trenger helsehjelp fremfor fengsel, men blir heller kasteballer i systemet.

I rapporten er det lagt frem hele 13 anbefalinger, deriblant å begrense omfanget av innlåsing og bruk av isolasjon på høysikkerhet, bedre helsetilbud og bruk av ressursteam, samt tilgang på kvinnelig lege.

Kvinnelige innsatte er en gruppe som blir usynliggjort, og de fortjener et bedre helsetilbud. Det handler vel så mye om rehabilitering og omsorg, som straffegjennomføring. Dette er særlig viktig når det er tale om en sårbar gruppe med sammensatte problemer og som i tillegg har blitt frarøvet sin frihet. Helsetilbudet til kvinnelige innsatte er en debatt som må bli løftet frem, og det må vilje til for å ta rettssikkerheten deres på alvor.

Rusmestringstilbudet til kvinnelige innsatte er ikke bra nok

Åtti prosent av kvinnelig innsatte har psykiske plager, 70 prosent har rusproblemer og over halvparten har blitt seksuelt misbrukt.[6] Det følger av LDO sin rapport «Lengst inne i fengselet – Kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp» at kvinnelige innsatte har mer alvorlige rusproblemer enn menn.[7]

LDO løfter frem problemstillingen om at personer med ruslidelser defineres som syke og trenger behandling, samtidig som man fører en streng straffepolitikk overfor rusavhengige, noe som begrenser tilgang på nødvendig helsehjelp.[8]

Det er vanskelig å få bukt med psykisk sykdom og rusproblemer i et miljø med mye innelåsing og mange psykiske syke.[9] For en stor andel av de innsatte er det rus som førte til lovbruddet de soner for.[10]

For å bedre helsetilbudet for rusavhengige i fengsel skal Helseregionene i 2021 ha etablert en ny spesialisert rusbehandling som skal være fysisk tilstede i alle fengsler til faste tider. Målet med dette er å gjøre rusbehandling mer tilgjengelig.[11]

Til tross til etablering av rusmestringsenheter, har det ikke dekket behovet som finnes.[12] Bare halvparten av de som søkte om plass på rusmestringsenhetene fikk tilbud om å delta. Rusmestringstilbudet er noen steder kun forbeholdt menn eller er helt fraværende.

LDO viser til at det kan være vanskeligere for kvinnelige domfelte å søke hjelp under soningsoppholdet. De skriver at det kan skyldes «frykten for å miste omsorgen for eller få redusert samvær med egne barn dersom rusmisbruket blir kjent. Resultatet kan være at mange som er i målgruppen unngår å oppsøke tilbudet som fengselet tilbyr.»[13] Det må være lettere å oppsøke hjelp for kvinner som soner, uten at de skal være redd for konsekvenser av å søke hjelp.

Mesteparten av rusenhetene for kvinner er lokalisert i Region Øst og Sør-Vest. Det er derfor et behov for å opprette flere rusenheter for kvinner utenfor Sør- og Østlandet.[14]

Rettshjelpsentralen var i kontakt med Kriminalomsorgen 26.04.2022. De skriver i e-post at de ønsker flere rusmestringstilbud for både kvinner og menn, men foreløpig er det ikke bevilget midler til nye slike tiltak i statsbudsjettet. De mener at rusmestringstilbudet til kvinnelige og mannlige innsatte er likeverdig.

Kvinnelige innsattes rettigheter har blitt innskrenket under corona

Hovedregelen i straffegjennomføringsloven (LOV-2001-05-18-21) § 17 første ledd er at «Så langt det er praktisk mulig skal innsatte ha adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, og i fritiden.»

Om man skal gå bort fra hovedregelen om fellesskap med andre, må det være gode grunner for dette og det må opprettes kompenserende tiltak.

Allerede i 2015 konkluderte Likestillings- og diskrimineringsombudet med at Trondheim fengsel brøt likestillingsloven § 5, da kvinnelige innsatte ble låst inn på cellene i større grad enn mannlige innsatte.[15] Koronapandemien har medført mer isolasjon i fengslet, og vært preget av mindre besøk, dårligere helsetilbud og mer isolasjon.

Under koronapandemien innførte fengslet rutiner for utelukkelse fra fellesskap som smitteverntiltak [16] og besøksstans. Advokat Maria Hessen Jacobsen, advokat og partner i Elden, uttalte at fengselsvesenet ikke hadde hjemmel til besøksstans.[17]

Mange har pekt på at isolasjon har en særdeles negativ effekt på psyken, inkludert Sivilombudet. Funn fra Sivilombudet viste at kvinnelige innsatte ble utsatt for forskjellsbehandling og måtte, til forskjell fra mannlige innsatte, gjennomføre karantene i høysikkerhetsfengsel, til tross til at de sonet i fengsel med lav sikkerhet.[18]

Maria Hessen Jacobsen, advokat og partner i Elden, fortalte nylig i et intervju med NRK, at hun hadde hatt en sak der en kvinne ble satt i isolasjonsavdeling i 5 uker i påvente av å bytte avdeling. Dette hadde fengslet ikke truffet vedtak om. Isolasjonsavdelingen innebar at kvinnen gikk fra å ha 12 timers fellesskap til å ha 2 timers fellesskap. Kvinnen ble svært syk og måtte bli behandlet med valium og antipsykotika for å tåle dette.[19] Eksemplet Hessen Jacobsen viser til er ett av mange, og viser hvilke forferdelige konsekvenser isolasjon kan ha.

Hva kan gjøres for å bedre kvinners rettsstilling i fengslet?

Kvinnelige innsattes soningsforhold i norske fengsler har i lang tid blitt kritisert. Det har blitt satt inn noen tiltak, men dette har ikke vært tilstrekkelig. Hadde man forbedret kvinners rettsstilling i norske fengsler før pandemien hadde man kanskje stilt bedre enn hva som er tilfelle i dag.

Det første som burde gjøres er å bedre fengselets økonomi, slik at kvinner får et like godt behandlingstilbud som menn. Bemanningen i fengslet burde økes, slik at det ikke oppstår urettmessig isolasjon av kvinnelige innsatte grunnet lav bemanning.

Bemanningen når det gjelder juridisk kompetanse er også noe som burde prioriteres. Eksempelvis erfarer Rettshjelpsentralen at det ikke er ansatt noen jurist hos kvinnefengslene. Dette anser vi som et stort rettssikkerhetsproblem, med tanke på at det da er ikke-jurister som fatter vedtak om blant annet utelukkelser, permisjoner og prøveløslatelser.

Rettshjelpsentralen ved Kirkens Bymisjon ønsker å gjøre folk bevisst på problematikken rundt kvinners rettsstilling i fengselet, slik at det blir et større politisk press for å bedre kvinners soningsforhold i norske fengsler.

Som et rettshjelpstiltak i Kirkens Bymisjon er vi blant annet opptatt av å bevege samfunnet i en retning som ivaretar likeverd, kjemper for lik tilgang til rettigheter, og stå opp mot makt og meninger som skaper urettferdighet.

Selv om dette innlegget viser grunn til uro og bekymring, ser vi likevel et stort potensial med muligheter for de kvinnelige innsatte. Det finnes mye verdifull fagkunnskap og anbefalinger fra både forskningsrapporter og nyhetsmedia. Det som gjenstår nå er handling, slik at kvinnelige innsatte får gode og verdige soningsforhold.

[1] https://www.nrk.no/vestland/historisk-rapport_-slik-blir-syke-norske-kvinner-sviktet-bak-murene-1.15622957 Hentet 18.03.2022

[2] https://www.nrk.no/vestland/mona-_53_-er-en-av-fa-kvinnelige-innsatte-i-norske-fengsel-1.15860491 Hentet 18.03.2022

[3] https://www.ldo.no/globalassets/_ldo_2019/_bilder-til-nye-nettsider/rapporter/lengst-inne-i-fengselet.pdf s. 148

[4] https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/qLa8lg/vil-ha-slutt-paa-belteseng-i-norske-fengsler-det-gjorde-meg-sykere Hentet 05.03.2022

[5] https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDFP02002822 Hørt på 27.03.2022

[6] Håpets dukker – RVTS Øst (rvtsost .no) Hentet 17.03.2022

[7] https://www.ldo.no/globalassets/_ldo_2019/_bilder-til-nye-nettsider/rapporter/lengst-inne-i-fengselet.pdf s. 7

[8] Ibid s. 87

[9] Ibid s.150

[10] Ibid s. 42

[11] Ibid s. 56

[12] Ibid s. 44