Skrevet av Raha Moafi, medarbeider i Jussbuss

«You’ll be hearing from my lawyer» er en frase mange sikkert er godt kjent med fra TV. Som oftest uttales det av en karakter som er godt kledd, veltalende og ikke minst har en god del penger i lommeboken. Slik er det også i Norge i dag; rettshjelpen man får og kvaliteten på denne bestemmes ofte av størrelsen på lommeboka.

Dagens lov bidrar til ulikheter i et samfunn som setter likhet på en pidestall. Loven er lik for alle, men folk som har penger i lommeboka er mer likestilt enn andre. De har ressursene som kreves for å kunne hevde sin rett.

Resten av befolkningen derimot tjener som oftest for mye til å motta fri rettshjelp, samtidig som de tjener for lite til å hyre en advokat.  I dag er det kun en liten andel av befolkningen som har krav på fri rettshjelp. Med andre ord er det bare studenter og mottakere av sosialhjelp som omfattes av loven. Mange ser seg derfor tvunget til å ta kontakt med alternative rettshjelpsinstanser som Jussbuss. Ofte erfarer vi at de som kommer til oss får løst konflikter ved kun rådgivning og veiledning. Dette viser hvordan det er svært vanskelig for den enkelte å forstå hva som menes med lovene og reglene våre.

For det første er loven utilgjengelig og kompleks for mange. Svar på enkle spørsmål umuliggjøres ved at de ressurssvake i samfunnet først og fremst ikke har tilgang til loven. Mange vil kanskje klare å søke seg frem til en lov på internett, men problemet er at ordlyden i loven ofte er såpass kompleks at det er vanskelig å finne svar på de spørsmålene en har. I tillegg kommer at de færreste i det hele tatt vet hva «forarbeid» er – stedet hvor mang et svar finnes. Dersom loven skal være tilgjengelig og forståelig for alle, må den folkeliggjøres.

For det andre utestenger loven de som har behov på rettshjelp på grunn av inntektsgrensen for fri rettshjelp. Problemet er at rettshjelpsinstanser som Jussbuss er drevet av studenter, og dermed ikke kan ta saker til domstolene. Vår hjelp når kun så langt før noen andre forhåpentligvis tar over. Et fåtall kan få hjelp pro bono, altså gratis. Dette forutsetter at klienten i utgangspunktet tar kontakt med oss, og senere, å kunne finne noen som er villige til å ta saken videre.

Det er flaut at vi i motsetning til våre naboland Sverige og Danmark har gjort muligheten til å hevde sin rett såpass utilgjengelig for de svakeste i samfunnet. At norske borgere tvinges til å velge mellom middag på bordet eller å hevde sin rett, er ikke en velferdsstat verdig. Juss gjennomsyrer samfunnet vårt og utgjør en svært viktig bærebjelke i vårt demokrati. Likevel er det få som kjenner sine rettigheter, eller har råd til å betale noen som kan sikre disse

Det er vitalt at inntektsgrensen for fri rettshjelp heves. Loven er der for å beskytte deg og meg fra urett.  Så hvorfor skal rettssikkerheten defineres ut på størrelsen på lommeboka? Alle skal være like for loven, punktum.