Skrevet av: Petter Dines Olsen, leder i Rettspolitisk forening
Rettsstaten har svakheter. En manglende helhetlig forståelse av, og bevisstgjøring rundt, disse svakhetene er en trussel mot rettsstaten. Vi ønsker derfor Sivilsamfunnets rettsstatsmelding velkommen! Meldingen er utformet etter samarbeid mellom sivile organisasjoner som opplever hvordan den norske rettsstaten virker i hverdagen. Vi anbefaler alle å lese meldingen i sin helhet. Her kan du lese Rettspolitisk forenings bidrag.
Manglende rettssikkerhet ved ID-tyverier
Som følge av digitalisering har BankID blitt en utbredt måte å identifisere og autentisere en persons identitet på, for å skape elektroniske signaturer. Dette har sine fordeler, blant annet ved at bankene gis betydelige rasjonaliserings- og effektivitetsgevinster.[1]
Samtidig åpner elektronisk avtaleinngåelse opp for nye metoder for svindel av kunde og bank. En utbredt svindelmetode er at tredjepersoner tilegner seg tilgang til BankID og passord, som misbrukes til å få innvilget og forbruke lån og kreditt. Svindel ved ID-tyveri er et økende samfunnsproblem. Rettspraksis viser at banken i mange saker holder den som påstår seg utsatt for ID-tyveri, ansvarlig for låneopptakene.[2]
I tingrettene har ofre for ID-tyverier i stor utstrekning blitt holdt ansvarlige for konsekvensene av forbrytelsen de er utsatt for.[3] I HR-2020-2021-A slo Høyesterett fast at mye av denne underrettspraksisen bygger på feil forståelse av gjeldende rett. I dommen ble ansvaret for tap etter misbruk av BankID plassert hos aktørene som tjener på bruk av digitale løsninger, og som har de beste forutsetningene for å iverksette risikoreduserende tiltak.
Offeret for ID-tyveri henvises av bankene til å politianmelde saken. Hos politiet blir saken ofte henlagt av ressurshensyn, eller fordi gjerningspersonen ikke kan identifiseres. Henleggelse innebærer at rette vedkommende ikke blir holdt økonomisk ansvarlig for låneopptakene og at straffbare forhold ikke oppklares. For det enkelte svindelofferet, medfører henleggelsen at sentrale opplysninger som svindelofferet kan benytte for å sannsynliggjøre ID-tyveriet i en sivilrettslig sak overfor banken, ikke blir gjort kjent for svindelofferet.
Problemene politiets henleggelsesrate medfører, forsterkes av svindelofferets manglende tilgang til rettshjelp. Ofre for ID-tyverier har ikke krav på fri rettshjelp etter rettshjelploven, hverken i forbindelse med straffesaken eller erstatningssaken. Det medfører et betydelig rettssikkerhetsproblem for de mange som ikke har ressurser til å betale for en advokat. Saksforholdet er ofte komplisert og tidkrevende. Mangel på tilgjengelig juridisk bistand øker risikoen for å lide betydelig rettstap ved at svindelofre blir holdt ansvarlig for store pengebeløp uten rettslig grunnlag.
Dette er et av mange eksempler på utfordringer rettsstaten står overfor. Rettspolitisk forening vil takke Advokatforeningen for igangsetting av arbeidet med en rettsstatsmelding fra sivilsamfunnet, og alle organisasjonene som har bidratt. Vi vil fortsette å bidra med å sette lys på utsatte gruppers rettsstilling i samfunnet. Samtidig stiller vi oss bak rettsstatsmeldingens mål: staten bør ta sitt ansvar til å levere jevnlige rettsstatsmeldinger, etter prosesser der sivilsamfunnet blir hørt.
[1] Prop. 92 LS (2019-2020) s. 184
[2] Se eksempelvis LE-2020-150864, LA-2019-89003 og LB-2019-28374
[3] Se Kjørven i Lov og rett om «BankID-svindel og økonomiske justismord» om denne underrettspraksisen, med videre henvisninger til 17-105912MED-FOLL, 17-201534TVI-OTIR/06, 17-197796TVI-HAUG, 8-148150TVI-BERG/1, som nå må leses i sammenheng med HR-2020-2021-A