Skrevet av: Kaisa Jeanett S. Ervik, medarbeider i Jussbuss
Da jeg åpnet VG for noen uker siden leste jeg den triste og hjerteskjærende historien om Jonatan som tok sitt eget liv inne på en fengselscelle i Mandal fengsel. Dette er en grusom historie som viser at helsehjelpen i norske fengsler ikke er bra nok, ofte nærmest ikke-eksisterende.
Det som gjør mest vondt er likevel at historien til Jonatan ikke overrasker meg. Som medarbeider i fengselsgruppen i Jussbuss snakker jeg daglig med innsatte i norske fengsler. Det er ikke sjelden jeg får høre at de innsatte sliter psykisk og er veldig langt nede, men føler de ikke får den helsehjelpen de trenger. Historien til Jonatan er et bevis på at noe må endres, for å hindre at andre innsatte møter den samme tragiske skjebnen.
VG skriver at en innsatt bare dager i forveien av Jonatans død stoppet psykologen hans for å varsle om at Jonatan snakket om å ta sitt eget liv. Da svarte fengselet at det ikke var en «økende bekymring/observert endring». Han ble så forlatt uten tilsyn over natten, og våknet dessverre aldri igjen.
Dårlig psykisk helse og selvmordstanker er dessverre ikke særegent for Jonatans tilfelle. En undersøkelse gjort av Victoria Cramer i 2014 viser at 92 % av innsatte i norske fengsler har eller viser tegn til psykiske lidelser.[1] En studie fra 2021 viser også at selvmord er den ledende årsaken til dødsfall i fengsel.[2] Dette er et klart bevis på at noe ikke fungerer slik det skal.
Jussbuss opplever ofte at innsatte ikke får den helsehjelpen de trenger og har krav på. I flere tilfeller burde vedkommende aldri vært i fengsel. Innsatte som er svært psykisk syke burde heller plasseres på et sted hvor de kan få behandling for lidelsene sine, slik at de faktisk blir rehabilitert og rustet til et liv på utsiden. Det er dessverre alt for ofte at innsatte opplever å bli sykere av å sone, og risikoen for flere grufulle utfall slik som for Jonatan er dermed påtrengende.
Et av hovedproblemene i norske fengsler er at det ofte er fengselsbetjentene som tar avgjørelser i saker som handler om helse. Betjentene har vanligvis ikke helsefaglig kompetanse, og de har derfor vanskelig for å ta innsattes symptomer på alvor, og forstår ikke hvor alvorlige lidelser den enkelte faktisk har. Noen ganger går dette så langt at innsatte må ty til selvskading for å komme lenger frem i helsekøen, slik at de faktisk får snakke med helsepersonell. Hvis de innsatte har spørsmål i forbindelse med helse, er det helsepersonell som burde ta avgjørelsene, og ikke betjentene.
Det aller viktigste er kanskje likevel at fengselsbetjentene ikke har kapasitet til å håndtere psykisk syke innsatte. På grunn av dette, og manglende kompetanse, blir innsatte ofte satt i isolasjon som et svar på at de trenger helsehjelp. Å isolere innsatte som sliter psykisk gjør vondt verre, og per nå er det heller ingen norske regler som gir innsatte rett til daglig medisinsk tilsyn under isolasjon. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gjøre de innsatte friskere, og hindre at flere mister livet under soningen.
Jonatans dødsfall burde aldri skjedd. Å frihetsberøve mennesker – sette dem i fengsel – er den sterkeste reaksjonen samfunnet har overfor enkeltmennesker. Når samfunnet gjør dette, må vi samtidig sikre humane forhold, og som et minimum at hver enkelt får den helsehjelpen de trenger. Hvis ikke risikerer vi å møte flere historier som den grusomme om Jonatan.
[1] Cramer, V. (2014) Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler
[2] Seraf (2021) Suicide in prison and after release: a 17-year national cohort study