Skrevet av: Ronja Laukvik Holtsdalen og Kaja Øien Hultgren, medarbeidere i Jussbuss

Endelig iverksettes det tiltak for de kvinnelige innsatte i Bredtveit fengsel. Økt bemanning, færre innsatte på Bredtveit og Skien fengsel gjøres om til fengsel kun for kvinner. Tiltakene er nødvendige, men de kommer for sent. Situasjonen i Bredtveit har vært kritikkverdig og uholdbar i en årrekke.

Politikerne må åpne øynene og innse hva som skjer i norsk kriminalomsorg. Situasjonen i Bredtveit fengsel er dessverre ikke unik. Gjennom vår saksbehandling ser vi stadig innsatte som er for syke til å sone. Det er ingen varig løsning at midler som allerede eksisterer i kriminalomsorgen blir flyttet rundt på. Det psykiske helsetilbudet til innsatte i norske fengsler må styrkes og bevilgningene til kriminalomsorgen må økes. 

Vi spør: Hvor mange liv skal gå tapt, hvor mange triste historier må skrives om i media, før politikerne innser alvoret vi står overfor? Situasjonen på Bredtveit må lære oss at vi må gi oss mens leken enda er god. For når det ikke skjer endring før liv går tapt, er det noe alvorlig galt med systemet.

Mehl sier at tiltakene vil få konsekvenser for soningsforholdene for menn, men at vi må akseptere det ettersom situasjonen er så alvorlig. Tiltakene som nå blir innført er på sin plass, men det må også legges en plan videre for alle innsatte. Innsatte er sykere nå enn før. Hele ni av ti innsatte viser tegn til psykiske lidelser. Samtidig kuttes det i døgnplasser i psykiatrien.

Et forebyggende tiltak, er kontinuerlig kartlegging av innsattes psykiske helse og oppfølging deretter. På den måten blir det enklere for helsepersonell og kriminalomsorgen å  forebygge og hindre selvskading og selvmordsforsøk. I likhet med befolkningen for øvrig, opplever innsatte store endringer i livssituasjonen sin. Det kan for eksempel være overføring til et fengsel der man ikke kjenner noen, eller et dødsfall i nær familie. Reaksjonen vil være svært individuell, men belastningen kan være tyngre å bære for de i fengsel enn de utenfor. Deres kontakt med omverdenen er begrenset, og bemanningssituasjonen i fengselet kan blant annet hindre dem fra å delta i begravelser. Innsattes psykiske helse er naturligvis stadig i endring, noe som krever kontinuerlige vurderinger og tiltak. 

En annen varig løsning, er noe så trivielt som å øke innsattes telefontid. Fengselsopphold er en livskrise for mange innsatte. Ved livskriser utenfor murene vil man betro seg til familie og andre pårørende. Innsatte har derimot kun 30 minutter ukentlig telefontid, som skal dekke alle samtaler utad. Kontakt med nærstående er helt essensielt for rehabiliteringen, og mer telefontid kan derfor bidra til å bedre innsattes psykiske helse.

Atter en gang sier vi ifra om innsattes psykiske helse. Men hvor høyt må vi rope for å bli hørt?